Det er fristende å starte denne kronikken med et kjent sitat fra John F. Kennedy: «A nation reveals itself not only by the men it produces but also by the men it honors, the men it remembers.» Den fristelsen vil jeg imidlertid ikke falle for. Slikt holder jeg meg for god til.
At jeg her tar utgangspunkt i historien om han som kalles gåten Allen Mann, må altså ikke få oss til å tro at han representerer et spesielt svensk problem. Lenge ble svenske Allan Mann (1921–2005) betraktet som en av Sveriges høyest dekorerte menn. For sine bragder under andre verdenskrig fikk han blant annet St. Olavsmedaljen med ekegren og den svært høythengende franske Æreslegionen. For noen år siden kom det imidlertid fram at det er ytterst tvilsomt om Mann overhode hadde vært de stedene hvor bragdene angivelig hadde funnet sted. Kildestudier viser at han med unntak av noen få dager i april 1940 for det meste oppholdt seg i fredelige Sverige under krigen. Hans bemerkelsesverdige innsats var sannsynligvis kraftig inflatert.

Historien om Allan Mann kan du lese mer om i Adam Leismark og Per Ikos artikkel «Gåtan Allan Mann – vad hände egentligen i Norge?» som sto i Norsk Militært Tidsskrift 2026-3. Foredraget de holdt på Forsvarsmuseet i oktober er også å finne på museets Youtube-kanal. For de spesielt interesserte er det også verdt å lese Bo Sunnefeldts «Forskningsrapport Allan Mann.»[1] Det skal også bemerkes at det finnes de som mener at Allan Mann slett ikke var noen bløffmaker, noe du kan lese mer om i Norsk Militært Tidsskrift 2026-4.
Mitt ærend her er altså ikke å fortelle historien om Allan Mann, men å påpeke at han ikke er unik. Enkelte ganger kan løgnene bli så store at de begynne å leve sitt eget liv. Et velkjent eksempel fra vårt eget land er Fredrik Skagens bok Purpurhjertene – Rapporter fra en Vietnamsoldat fra 1987, hvor han intervjuet noe så sjeldent som en norsk veteran fra Vietnamkrigen. Historien var så spennende og boken så godt skrevet at Skagen fikk pris for beste dokumentarbok. Eneste hake var at Skagen hadde gått på limpinnen, og deretter forlag, lesere og så juryen. John, Skagens intervjuobjekt, var slett ingen Vietnamveteran. Det var bløff fra ende til annen. Boken er fremdeles å få kjøpt, men nå under etiketten «roman».
Den danske krigshelten Hugo Plaun gikk hakket lengre enn John. Som krigsveteran fra den berømte britiske spesialstyrken Special Air Service (SAS) fikk han blant annet hilse på prins Charles og generalsekretæren i NATO, Anders Fogh Rasmussen. Som den sjeldne danske han var, ble han også flittig brukt under kransnedleggelser og andre seremonier knyttet til å minnes andre verdenskrig i Danmark. At skjortebrystet hans var full av høythengende dekorasjoner gjorde ham også usedvanlig godt egnet til jobben. Eneste hake ved det hele var at han slett ikke hadde tjenestegjort i SAS. Krigserfaring hadde han, men som krigskorrespondent for nazistenes beryktede militærenhet Waffen SS, noe han også hadde sonet en fengselsstraff for etter krigen. Veldig sent i livet ble bløffen avslørt, og Hugo benektet den heller ikke. Som han sa: «Det greb om sig, og jeg er faktisk målløs over, at det aldrig er blevet opdaget.»[2]
Mann, John og Plaun er neppe alene om å pynte seg med stjålne fjær. Det finnes nok en båndstripe der, en oppføring på CV’en her, og kanskje en skolering på fingeren der, som ikke tåler nærmere granskning. Mer interessant er det kanskje når løgnene blir så store at det ikke bare er flaut for løgneren selv.
Et tragisk eksempel på det siste er historien om britiske Jason Arday, som ble professor ved Cambridge i en alder av 38 år. Da pressen begynte å se nærmere på hans beundringsverdige CV var det mye der som ikke holdt vann, og som det var lett å fastslå at ikke stemte. Hvorfor hadde eliteuniversitetet Cambridge latt seg lure? Av alle? Er ikke de blant klodens smarteste mennesker?
Svaret er kanskje at om en historie er for god til å være sann, spiller ikke det større rolle, om mange nok gjerne vil at den skal være sann. Gitt svenskenes holdninger under krigen, spesielt i den tidlige fasen, er det kanskje heller ikke så rart at mange synes det var greit med en skikkelig krigshelt i svenske farger. Hvorfor rokke for mye med det inntrykket?
Og helt til slutt, hvilke hemmeligheter lever vi med i Forsvaret i dag? Da tenker jeg ikke primært på tvilsomme medaljer, stjålne fjær og dubiøst glitter, men på viktigere ting. At utdanningsreformen var ment å redusere kvaliteten i utdanningen kraftig, ikke å øke den. At kvalifikasjonsprinsippet ikke etterleves i Forsvaret, men skal systematisk motarbeides, og at enfold som regel forveksles med mangfold, er jo heller ingen hemmelighet. Men finnes det hemmeligheter utover det, som «alle» egentlig vet at ikke tåler dagens lys, men som likevel får surre og gå? Hva er det vi i fremtiden vil klø oss i hodet over at vi i dag gjør, og tror på? La dette være en utfordring. Hvem, eller hva, vil vi gremme oss over i fremtiden?
FOTNOTER
[2] «Dansk krigshelt indrømmer: Arbejdede for nazisterne» http://nyheder.tv2.dk/samfund/2017-05-04-dansk-krigshelt-indrommer-arbejdede-for-nazisterne
Foto: Kristian Kapelrud