Hvorfor graver vi oss ikke ned i tide?

I en tid preget av stormaktsrivalisering, langtrekkende presisjonsvåpen, droner og et stadig mer transparent stridsfelt, er trusselen mot personell, ledelse og kritiske samfunnsfunksjoner igjen blitt akutt. I Norge kan vi beskytte oss i fjell og bergrom, med vår ledende tunnelkompetanse har vi en fordel sammenlignet med andre NATO-land. Likevel står både sivile og militære tilfluktsrom og beskyttelsesanlegg overfor store kapasitets- og tilgjengelighetsutfordringer. Hvorfor utnytter vi ikke våre naturgitte forutsetninger og hvor har det blitt av militæringeniøren i norsk strategisk tenkning?

Undergrunnens evne til beskyttelse

Gjennom krigshistorien og frem til dagens konflikter ser vi et tydelig mønster: Evnen til å beskytte personell, logistikk og kritiske kommandofunksjoner under bakken gir avgjørende operasjonelle fordeler. Dette gjelder særlig mot en teknologisk eller tallmessig overlegen motstander. Samtidig viskes skillet mellom sivil og militær infrastruktur ut i moderne krigføring, der motstanderen systematisk angriper energi, transport, logistikk og kommandokjede.

Når vi ser på historiske eksempler, underbygger dette behovet for fortifikatoriske anlegg med tyngde. Under første verdenskrig utgjorde Arras-tunnelene et massivt underjordisk nettverk der tusenvis av soldater kunne skjules og forberede seg trygt i ly for fiendtlig artilleri (Nicholls, 2005). Den franske Maginot-linjen (eksempelvis Fort Schoenenbourg) viste hvordan dype, fortifikatoriske anlegg bød på ekstrem motstandskraft, mens det sveitsiske nasjonale reduttet i Alpene fungerte som strategisk avskrekkelse (Codevilla, 2013; Kaufmann et al., 2011). Før, og under, slaget om Okinawa i 1945 etablerte den japanske 32. armé et omfattende tunnelsystem i berggrunnen som nøytraliserte den allierte overmakten i ildkraft og fremtvang en kostbar utmattelseskamp (Feifer, 2011). Her hjemme viste Oscarsborg festning sin historiske verdi – med null drepte tross et massivt tysk bombardement (Svinndal, 2025). I Vietnam benyttet Viet Cong underjordiske nettverk for å opprettholde motstandskraften, og var kjent blant amerikanske soldater for å lage effektive og farlige tunneler (Mangold & Penycate, 2005).

Også i Krigen mot terror fikk vestlige styrker kjenne undergrunnens taktiske kraft på kroppen. Da USA og koalisjonsstyrkene rykket inn i Afghanistan i 2001, møtte de en motstander som var teknologisk og tallmessig underlegen på alle områder. Likevel klarte Al-Qaida og Taliban å opprettholde motstandskraften ved å søke tilflukt i massive hule- og tunnelsystemer, slik som i Tora Bora-fjellene og under Operasjon Anaconda i Shah-i-Kot-dalen (Greer & Hunt, 2009; Naylor, 2006). Selv mot massiv vestlig kampkraft, luftdominans og presisjonsbomber ga fjellet motstanderen et trygt rom til å overleve, omgruppere og fortsette kampen.

Erfaringene fra krigen i Ukraina understreker poenget ytterligere. Kombinasjonen av satellitt- og radarovervåking, sensorer og FPV-droner gjør overflaten transparent (Sigurd, 2026). Ubeskyttet infrastruktur og åpne styrkekonsentrasjoner blir oppdaget på sekunder og bekjempet umiddelbart. Dette har tvunget partene til å tenke kreativt. Det utføres krigføring i undergrunnen, der det har oppstått en intens stillingskrig i diverse industrielle rør, kjellere og skyttergraver (Craig, 2026; Khomenko, 2026). På Gazastripen har underjordiske anlegg vist seg å nøytralisere virkningen av avansert overvåking og presisjonsvåpen (Abuamer, 2024). Irans utstrakte bruk av fjellanlegg og «missilbyer» demonstrerer hvordan ingeniørkunst integreres i nasjonal forsvarsplanlegging på strategisk nivå (El-Baz & Ghanbarpour-Dizboni, 2024; Esselman, 2026). Har USA egentlig påvirket disse anleggene i særlig grad? Vi får se om noen år.

I tillegg til beskyttelse mot kinetiske våpen, gir det underjordiske domenet en naturlig skjerming mot elektronisk krigføring, signaletterretning og elektromagnetiske pulser (EMP) (Herndon, 1990)  – en kritisk fordel i et digitalisert stridsfelt.

Fjell kontra betong: Våpentekniske realiteter

Moderne presisjonsstyrt ammunisjon og kinetiske gjennomtrengningsvåpen (bunker-busters), som for eksempel GBU-57A/B MOP (Massive Ordnance Penetrator), er spesialdesignet for å skjære gjennom opptil 60 meter med jord/fjell eller rundt 18 meter armert betong før den detonerer («GBU-57A/B MOP», 2026). Frittstående betongbunkere over bakken har begrenset tykkelse, og etter det første treffet svekkes den strukturelle integriteten drastisk. Dagens presisjonsvåpen tillater at flere missiler treffer i samme punkt «multi-hit saturation», noe som gjør at konvensjonelle betongstrukturer raskt bryter sammen.

Norsk granitt og gneis har en trykkfasthet på mellom 100 MPa og over 200 MPa. Til sammenligning har vanlig armert betong, som benyttes i standard bunkerstrukturer og tilfluktsrom, en trykkfasthet på om lag 20–50 MPa. Selv om moderne høyytelsesbetong (HPC) eller ultra- høyytelsesbetong (UHPC) kan oppnå trykkfastheter på linje med fjell, oppnås reell beskyttelse mot dyp-penetrerende våpen først ved hjelp av massiv overdekning. Fjellet gir ti- eller hundrevis av meter gratis overdekning som absorberer eksplosjonsenergien og eliminerer sjansen for gjennomtrengning. Å basere seg på frittstående betongbunkere over bakken der fjell er tilgjengelig, gir en falsk trygghet mot moderne våpensystemer.

Dagens status i Norge

Valget mellom fortifikasjon og spredning har engasjert militære strateger gjennom alle epoker. Som fagfolk fra Forsvarsbygg har påpekt i tidligere Stratagem-artikler, er ikke dette et enten-eller-spørsmål, men et «ja takk, begge deler» – vi trenger både bomberom og operative avdelinger i felt (Langberg et al., 2023). Likevel er dagens virkelighet slående urovekkende.

Under den kalde krigen var tilfluktsrom og underjordisk beskyttelse en naturlig del av det norske totalforsvaret. I dag er mange sivile tilfluktsrom nedstengt, utilgjengelige eller omgjort til lagerrom og parkering (Mellgren & Hollseter, 2026).

Når geografisk avstand ikke lenger gir automatisk beskyttelse mot langtrekkende missiler og droner, hjelper det lite å detektere trusler dersom vi mangler fysisk beskyttelse, bare tenk på Forsvarets mest kritiske og kostbare kapasiteter. Personell, ledelse, de nye stridsvognene, F-35-kampflyene og det tilhørende luftvernet, samt Sjøforsvarets ubåter som skal inn til vedlikehold ved den nye ubåtkaien ved Haakonsvern. Per i dag står materielle verdier for hundrevis av milliarder i åpne eller svakt beskyttede installasjoner på overflaten. Det krever potensielt bare én presisjonsrettet «bunker-buster» eller et koordinert droneangrep å lamme kapasiteter det vil ta tiår å erstatte (Langberg et al., 2023; Sigurd, 2026; Strandman, 2026; Strømmen, 2020). Dette krever at vi evner å flytte kritiske funksjoner, logistikk og materiell inn i fjellanlegg og dyp dekning mens det ennå er fred.

Det organisatoriske vakuumet: Hvor ble det av MILENG?

Problemstillingen berører en dypere organisatorisk og doktrinær historikk i det norske forsvaret. På 1990-tallet utgjorde Forsvarets bygningstjeneste (FBT) og ingeniørstaber et samlet Militært ingeniørtjenestesystem (MILENG) som forvaltet infrastruktur, fortifikasjon og beredskap for Forsvaret ut fra rent operasjonelle behov (Rusten, 2026).

I kjølvannet av reformene rundt år 2000 ble de territorielle stabene nedlagt, fortifikasjonsmiljøene i stor grad avviklet, og FBT ble skilt ut som det sivilt pregede Forsvarsbygg (Rusten, 2026). Eiendommer og anlegg skulle drives etter forretningsmessige og eiendomsøkonomiske prinsipper – snarere enn en militæroperativ beredskapslogikk.

Siden oppløsningen av FBT og fortifikasjonsmiljøene har ikke bare infrastrukturen forfalt, men også den overordnede militære kompetansen til å dimensjonere og prosjektere beskyttede anlegg. Å gjenoppbygge dette fagfeltet vil kreve en investering i form av dedikerte årsverk og ingeniørkompetanse, men det er en uomgjengelig forutsetning dersom vi skal bygge anlegg som tåler moderne våpen.

Ved Krigsskolen utdannes det offiserer som forstår samspillet mellom ingeniørkunst og militær kampkraft. Men fordi Forsvaret mangler videre fagmessige karriereløp for militæringeniører, tvinges disse offiserene ofte over i generelle generaliststillinger, eller de forlater sektoren (Hofoss, 2023; Rusten, 2026). Samtidig baserer sektoren seg i stor grad på sivile og innleide konsulenter uten militæroperativ forståelse.

Dette skaper et kompetansemessig vakuum på strategisk nivå. Vi mangler en overordnet nasjonal fagmyndighet for MILENG i Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet som kan løfte fortifikasjon og beskyttelsesanlegg opp som et strategisk virkemiddel på tvers av alle domener (Rusten, 2026), i tråd med NATOs ingeniørdoktrine (AJP-3.12).

Det underjordiske domenet i operasjonskunsten

Landdomenet består ikke bare av overflaten, men i like stor grad av det underjordiske domenet. Ved å innlemme geologi, ingeniørkunst og geomatikk i operasjonsdesign og planlegging, kan vi analysere berggrunnens egenskaper for å identifisere gunstige steder for beskyttede installasjoner, dekningsrom og kommandoplasser over hele landet.

Dette åpner for operative løsninger som fjellanlegg med flere utganger for langtrekkende artilleri, rakettartilleri og mobile luftvernsystemer. En slik tilnærming gjør det mulig å rulle frem, avfyre ild og trekke seg umiddelbart tilbake i dyp beredskapsdekning (shoot-and-scoot i fjell), noe som drastisk reduserer sårbarheten mot fiendtlige kontrasensorer og motangrep.

Videre møter tusenvis av vernepliktige til tjeneste hvert år, og blant disse finnes det betydelig sivil fagkompetanse innen bygg-, anleggs- og bergfag. I Norge utdannes det årlig om lag 40–60 personer innen fjell- og bergverksfaget alene (Offergaard, 2024). Sivil anleggskompetanse utgjør dermed en stor, uutnyttet ressurs i et forsvarsperspektiv. Dette forutsetter imidlertid at Forsvaret har et organisatorisk rammeverk og et operasjonelt tankesett som evner å omsette denne spisskompetansen til praktisk gjennomføringsevne, og ikke bare grønn tjeneste.

Ved å gjennomføre en aktiv kartlegging allerede på sesjon og under Forsvarets opptak og seleksjon (FOS), kan personell med relevant fagbrev eller sivilingeniørutdanning kanaliseres direkte inn i ingeniør- og fortifikasjonsstillinger. I dag benyttes Grunnleggende militær profesjons- og lederutdanning (GMPL) til å rekruttere sivil fagkompetanse inn i Forsvaret. Dette utdanningsløpet bør i langt større grad innrettes mot å fylle de tekniske og fortifikatoriske kapasitetene vi mangler i fred, krise og krig.

Ved å koble vernepliktige ressurser og GMPL-utdannede ingeniører tettere til Forsvarets fagmiljøer og Forsvarsbygg, kan vi i fellesskap etablere, vedlikeholde og utvide beskyttede installasjoner. Slik omsettes sivil spisskompetanse til direkte fortifikatorisk kampkraft. Dette fjerner naturligvis ikke de betydelige investeringskostnadene knyttet til prosjektering, tunge anleggsarbeider og materiell, men det vil bidra til at de totale kostnadene i et langtidsperspektiv holdes på et mer bærekraftig nivå.

Konklusjon: På tide å grave seg ned!

Evnen til å beskytte personell, ledelse, kampsystemer, logistikk og kritiske samfunnsfunksjoner under bakken må igjen få en sentral plass i norsk forsvarsplanlegging og beredskapstenkning.

For å lukke dette strategiske gapet må forsvarssektoren ta noen grep:

Gjenreise MILENG på strategisk nivå: Reetablere en overordnet nasjonal ingeniørfunksjon i Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt skape helhetlige faglige karriereløp for militære ingeniører. De fagmilitære og ingeniørfaglige miljøene i Forsvaret og Forsvarsbygg må gis en reell stemme i utformingen av fremtidens forsvar av Norge.

Investere i underjordisk infrastruktur: Utnytte Norges unike forutsetninger og sivile anleggskompetanse til å bygge og oppgradere fjellanlegg, kommandoplasser og logistikklagre før en krise inntreffer. I en tid preget av presisjonsvåpen og droner er fysisk overdekning i fjell en langsiktig investering i nasjonal utholdenhet.

Koble sivil spisskompetanse og GMPL til totalforsvaret: Sette vernepliktige og sivil anleggsekspertise i system gjennom aktiv kartlegging på sesjon og seleksjon (FOS), samt målrettet bruk av Grunnleggende militær profesjons- og lederutdanning (GMPL). Slik omsettes sivil fagkompetanse til direkte fortifikatorisk kampkraft.

Fysisk beskyttelse er ikke en utdatert omgåelse av moderne manøverkrigføring, det er en absolutt forutsetning for nasjonal overlevelse og utholdenhet i krig!

Foto: Privat