Robotisert strid: Norges neste doktrinesprang

Forsvaret må omfavne robotisering og ta igjen doktrinelt etterslep

Denne artikkelen tar for seg utvikling av dronekrigføring, dronestrategien for Forsvarssektoren, konseptutvikling og egne erfaringer fra å ha jobbet med prosjekt P7637, Taktisk UAV til Hæren. Artikkelen løfter fram tanker og observasjoner som vi i avdelingen har hatt de siste årene.

Utviklingen av dronekrigføring

Trippel D kan høres ut som en litt pikant størrelsesbetegnelse, men i robotikken og for oss som jobber med UAS-operasjoner betyr det noe langt mer alvorlig. 3D – «dull, dirty and dangerous» – jobbene mennesker ikke vil eller bør gjøre fordi de er ensformige, helseskadelige eller risikofylte.

3D har sine røtter i det japanske 3K‑begrepet: kitanai (skittent), kitsui (vanskelig/slitsomt) og kiken (farlig) – begreper som beskrev jobber unge japanere unngikk på 80-tallet. Som et resultat av blant annet dette tok man i bruk roboter for å utføre oppgavene, noe som ledet til tryggere arbeid for de ansatte. Industrien ble mer effektiv, produktiviteten økte, og Japan ble verdensledende på industriell robotikk.

Mens unge japanere i sin tid ikke ønsket skittent, vanskelig og farlig arbeid, er det av nødvendighet at Ukraina i dag må bruke droner og KI i krigen mot Russland. Ved å benytte seg av ubemannede systemer og en stadig hurtigere og mer omfattende robotisering, spiller Ukraina på asymmetrien i konflikten. På områder der Russland har størst volum, har Ukraina teknologisk smidighet og klarer dermed å utjevne mye av Russlands materielle overtak.

Teknologisk utvikling er en kjent mekanisme i krig og i dag skjer utviklingen i form av robotisering og fjernstyring. Etter 2022 bør Norge for alvor fått øynene opp for viktigheten av å være del av denne utviklingen for å kunne opprettholde egenevnen til nasjonalt forsvar i et krigsscenario i fremtiden. Forsvaret har manglet en helhetlig og langsiktig plan for bruk av ubemannede systemer i over to tiår, en plan som burde vært etablert på 2000-tallet, og dette treffer oss nå som krigens form for alvor har endret seg. Hærens Våpenskole (HVS) har nylig etablert Hærens Skole for Ubemannede Systemer (HUBS) for å starte med å systematisere innføringen og utviklingen av ubemannede systemer i Hæren. Skolen vil legge vekt på erfaringer fra Ukraina.

Droner, tapstall og landdoktrine

I Ukraina-krigen har vi sett hva droner kan gjøre. De er et allsidig verktøy og presisjonsvåpen, som gir stor effekt for liten menneskelig risiko og økonomisk kostnad, og som dessuten skalerer bra. En kan jo tenke seg risikoen for personellet dersom angrepene som vi ser utføres på raffineri, fabrikker, fartøy og flybaser i Russland skulle blitt utført med bemannede fly, eller kostnadene om det skulle blitt brukt ballistiske eller cruise-missiler for å gjøre det samme.

Tallene spriker, men analyser fra den britiske tenketanken Royal United Services Institute (RUSI) anslår at om lag 60-70% av russiske tap av materiell og kampsystemer i 2025 gikk tapt på grunn av ukrainske droner (Watling & Reynolds, 2025), mot om lag 15% i 2022 (Watling & Reynolds, 2022). Dronene har også gjort artilleriet mer presist: antall granater som skal til for å ta ut et mål har blitt redusert og «sensor-to-shooter»-loopen har blitt redusert fra mange minutter til under et halvt minutt (Hoffman, 2026).

Også kost/nytte‑forholdet har varierende anslag. RUSI, Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) (2023, 2024) og International Institute for Strategic Studies (IISS) (2023, 2024) anslår at ukrainske droner har ødelagt russisk materiell verdt om lag 15-25 milliarder USD, mot en ukrainsk kostnad på 1-2 milliarder USD, noe som gir et forholdstall på rundt 1:15–1:25. Minimumstall basert på OSINT-nettstedet Oryx’ visuelt verifiserte tap viser en dokumentert effekt på omtrent 5,5 milliarder USD (Oryx, n.d). Ukrainske dronekostnader er anslått til mellom 70 og 270 millioner USD, basert på offentlige innkjøpsdata fra ukrainske myndigheter og NATO‑kilder. Dette gir et litt høyere kost/nytte‑forhold på rundt 1:20–1:80. Tallenes tale er uansett klar: dronene er svært kostnadseffektive.

Utdaterte doktriner tåler ikke virkeligheten

La oss spole tilbake til den ukrainske motoffensiven i 2023. Den viste at tradisjonell mekanisert manøver ikke nødvendigvis lenger fungerer i et stridsmiljø dominert av droner, sensorer og presisjonsild. Ukraina forsøkte å gjennomføre et klassisk gjennombrudd med stridsvogner og mekaniserte brigader, men ble stoppet av kontinuerlig overvåkning, mer dynamiske minefelt og billige FPV-droner. Dette er teknologi som har gjort stridsfeltet mer transparent. Dette var ikke et bare ukrainsk nederlag, men et doktrinært nederlag for forrige århundres måte å føre krig på.

NATO‑doktrinen som Ukraina ble trent opp til å følge, forutsetter at en kan konsentrere styrker uten å bli sett. Det verken kan eller bør en forsøke å gjøre i en krig i 2026. Vi som opererer UAV på større øvelser ser det samme. Samler du styrker, blir du observert og forsøkt sprengt.

Noen mener at det finnes en «silver-bullet» innen antidrone som nøytraliserer dronetrusselen fra luften, slik at man kan operere som før. Andre peker på at det må skje en radikal endring i hvordan vi gjennomfører landoperasjoner, og at de må tilpasses en virkelighet der skjult forflytning, omfattende bruk av autonome systemer og desentralisert strid blir viktigere enn tradisjonelle manøvergrep.

Disse to løsningene peker i ulik retning, men erfaringer fra Ukraina og de som analyserer Ukraina og sensor‑mettede stridsmiljøer, argumenterer for at UAV‑er gjør styrkekonsentrasjon så risikabelt at landdoktrinen må endres mer grunnleggende.

Doktrinen som ble anvendt i 2023 hviler på at en har luftoverlegenhet, men droner fyller luftrommet lagvis fra bakken og oppover, med et mangfold av størrelser, signaturer og et volum som ikke lett lar seg håndtere med klassiske luftvern‑ og luftoperasjonsmetoder. Luftoverlegenhet kan altså ikke oppnås ved å “rydde lufta” slik man gjorde under for eksempel Gulfkrigen. Selv en supermakt som USA har fått erfare dette i den pågående konflikten med Iran: Mye av Irans fly og luftstyrker ble tidlig slått ut, men svermer av iranske droner og missiler når likevel sine mål rundt om i Midtøsten.

So what?

Vel, missilbeholdningen til USA er så drastisk redusert at de flyttet Patriot-batteri fra Korea til Midtøsten (Arms Control Association, 2026) og spurte allierte om å få tilbake missiler (TVP World, 2026). Nye missiler kan selvsagt lages; produksjonslokalene ligger trygt på amerikansk jord langt unna konflikten og produksjonshastigheten kan alltid økes bare en pøser på med mer ressurser og penger. Poenget er at dronene har vunnet når man er nødt til å bruke et missil til rundt 30 millioner kroner for å skyte ned en drone til rundt 30 tusen.

Autonome Droner - Intet nytt

Autonome våpen får i dag mange til å tenke i retning Terminator-filmene og Skynet – nye, farlige våpen som må stoppes før noe går galt. Jeg kan berolige: vi har allerede brukt våpen med autonome funksjoner i over et halvt århundre – mye forvirring stammer nok rundt hvordan begrepet autonomi brukes.

I krig finnes det grovt sett tre typer autonomi: autonom navigasjon, autonom målutvelgelse av materiell og autonom målutvelgelse av mennesker. Sistnevnte er grunnlaget for de fleste skrekkscenarier, med autonome våpen eller «killer robots». De to første kategoriene har vært akseptert i over 70 år.

Eksempelvis har sjøminer hatt autonome funksjoner siden andre verdenskrig. Moderne sjøminer kan identifisere skip basert på magnetisk, akustisk eller trykksignatur, og velge å detonere kun mot fartøy som matcher en forhåndsdefinert profil. Noen kan også endre posisjon og velge hvilket skip i en konvoi som skal angripes.

Det samme gjelder missiler, som for eksempel Naval Strike Missile (NSM). I terminalfasen søker missilet selv etter et mål som matcher den riktige signaturen og gjennomfører angrepet autonomt. Ingen menneskelig operatør sitter og godkjenner målet missilet har valgt før det slår inn i målet.

Eksemplene over er autonom målseleksjon, identifikasjon og angrep – og vi aksepterer det fordi målet er materielt. Her må vi være oppmerksomme på det kunstige skillet mellom “materielle mål” og “menneskelige mål”. Hvis du kapsler et menneske inn i riktig type materiell – som en stridsvogn, et artillerisystem eller et militært kjøretøy – så kan et autonomt våpen ta ut materiellet. Konsekvensen er den samme som om mennesket hadde vært målet.

I diskusjonen rundt akseptable autonome midler er kjernepunktet ofte autonomi i målklassifisering av mennesker, ikke autonome våpen som tar ut stridsvogner, artillerivogner eller skip. De fleste droner som omtales som «autonome» i media er derfor helt legitime og folkerettslig uproblematiske fordi målet er materielt. Det er derfor viktig å skille mellom autonome våpen som angriper materiell, og autonome våpen som kan velge menneskelige mål. I sistnevnte kategori fremhever folkeretten krav om menneskelig kontroll.

Dronestrategien

Hvordan skal Norge utvikle, utnytte og forsvare seg mot droner i et sikkerhetspolitisk landskap der droneteknologi endrer både trusselbildet og mulighetene for militær makt? Dette forsøker Forsvarsdepartementet å svare på i Dronestrategien for forsvarssektoren som ble utgitt 1. desember 2025.

Hva gjør vi når vi har detektert fienden?

Forsvarsdepartementet skriver at den største og mest prekære utfordringen er å redusere sårbarheten for fiendtlig bruk av droner, og at Forsvaret ikke har den ønskede evnen til å forsvare seg mot dette. Videre pekes det på deteksjon som den viktigste evnen for et godt droneforsvar.

Deteksjon er viktig, men selv i et best-case utfall av langtidsplanen vil vi aldri ha tilstrekkelig luftvernsdekning for å kunne beskytte hele landet. Det letteste er å iverksette passive tiltak mot droner – helst før en konflikt er i gang. I en eventuell krig hjelper det lite å detektere tusenvis av droner over Finnmark, Troms (og resten av landet for den saks skyld) om vi ikke har tilstrekkelig beskyttelse.

Det gjelder å grave seg ned i tide, og sørge for at ikke dronene kan nå målet sitt ved å fly over grensen og gjennom et vindu i nærmeste samfunnskritiske bygg. Jeg sier samfunnskritisk bygg, ikke forsvarsinstallasjon, for ikke bare stridende personell vil bli rammet. Kritisk infrastruktur, industri, petroleumsvirksomhet, sykehus osv. vil bli angrepet av langtrekkende droner og missiler. Kystnasjonen Norge er kanskje verdensledende i produksjon av not og garn, men vi har sett raffineriene i Russland som er dekket av nett og som står i brann etter droneangrep. Da er det bedre å være fjellnasjonen Norge, og flytte så mye som mulig inn i fjellanlegg, gamle tuneller og alt som kan kalles skikkelig dekning.

Strategiens svakeste punkt

Regjeringen skriver at strategien «… peker ut overordnede retninger og prioriteringer, men ikke tidsfrister eller økonomiske rammer for gjennomføring av tiltak.» Denne konkretiseringen og gjennomføringen er planlagt som «… del av den kontinuerlige langtidsplanleggingen og følges opp gjennom de etablerte prosessene for forsvarsplanlegging og strukturutvikling.» (Forsvarsdepartementet, 2025, s.6)

Uten verken tidsfrister eller økonomiske rammer for å få gjennomført tiltakene strategien beskriver, vil lite bli gjort. Dronestrategien peker på en langtidsplan som ikke tar hensyn til krigføring og verdensøkonomi i endring, eller Forsvarets behov for kvalitativ utvikling. Vi justerer langtidsplanen omtrent kun for inflasjon.

Den reviderte langtidsplanen fra juni proklamerer økt satsning på droner, elektronisk krigføring og autonomi, og tilførte ytterligere 6,15 milliarder kroner til disse satsingsområdene frem mot 2036 (NRK, 2026). Er dette nok til å bygge et troverdig droneforsvar?

Kommunikasjon, autonomi og behovet for økt testing

Økt testing og eksperimentering med droner og erfaringer fra dette bør raskt kunne omsettes til operativ bruk – dette er ikke bare min mening, men noe som trekkes frem i dronestrategien. Men hvordan ser dette ut i Forsvaret i dag?

Kun et fåtall av Forsvaret sine avdelinger har en såkalt Utvikling, Test og Prøve‑godkjenning (UT&P), som gir mulighet til å teste dronesystemer uten luftdyktighetsgodkjenning og påmontert utstyr som ikke har godkjenning for bruk i Forsvaret. Denne unntaksordningen er basert på regelverk for militær bemannet luftfart og fasiliteter for at testflyging kan foregå i fare- eller restriksjonsområder og ikke over utenforstående. UT&P gir avdelingene nødvendig handlingsrom til å teste og eksperimentere i høyt tempo, men utfordringene oppstår når erfaringene skal omsettes til operativ bruk.

Da må dronesystemene og utstyret gjennom den ordinære materiellgodkjenningsprosessen for luftsystemer før de kan tas i bruk. Denne prosessen er omfattende, tidkrevende og i liten grad tilpasset små droner eller hurtig utvikling.

Testordningen kan gi et høyt utviklingstempo, men erfaringene kan ikke tas i bruk operativt før godkjenningsprosessen er fullført. Dermed mister man tempoet man kunne hatt, og strategiens ambisjon om rask omsetting til operativ bruk blir ikke realisert.

Løsningen er ikke å gi UT&P-godkjenning til alle som skulle ønske dette, for flaskehalsen ligger i materiellgodkjenningsprosessen. Det har hendt at nyanskaffede droner har blitt liggende i kasser i lenge etter mottakskontroll er gjennomført og et eksempel er anskaffelsen av Skydio X10D til Hæren og Heimevernet. Flere hundre nye operatører ble utdannet på kort tid, men fikk ikke brukt systemet etter kurs fordi de lå på lager et sted og manglet en formell godkjenningsavklaring. Dette var fabrikknye droner, ikke eksperimentelle eller egenutviklede systemer som avdelinger tester under UT&P‑ordningen.

Denne utfordringen kan løses ved å etablere et hurtig spor for operativ innføring av systemer som allerede er testet og funnet egnet.

Autonomi som operativ kraft

Dronestrategien kommer stadig tilbake til autonomi som en god løsning på mange av utfordringene i forsvaret av Norge. Den beskriver autonomi som et modent teknologiområde som kan gjøre droner mer robuste mot jamming/spoofing og mindre avhengig av satellittnavigasjon.

Forsvarets avhengighet av radiokommunikasjon og rombaserte tjenester er en sårbarhet fienden vil forsøke å utnytte. Radiokommunikasjon som krever frisikt fungerer dessuten dårlig i kupert terreng (Norge). Begge disse problemene kan løses med mer robuste navigasjonsløsninger og økt bruk av autonomi.

Autonomi muliggjør i tillegg synkroniserte angrep over lange avstander, samarbeidende droner og svermer. Disse kan utføre oppgaver som er umulige å fjernstyre i EK-tunge miljøer. Autonomi gjør det også mulig å operere et stort antall droner med få operatører, noe som gir økning i operativ effekt uten tilsvarende økning i personellbehov.

Strategien er tydelig på at autonome funksjoner skal avlaste beslutningstakere, ikke erstatte dem, og at rollefordelingen mellom menneske og maskin må tilpasses kontekst og trusselbilde.

På dette punktet treffer vurderingene i Dronestrategien godt.

 Luftromstilgang og organisatoriske endringer

Mine eldre kollegaer kan fortelle om hvordan det var å fly UAV i Forsvaret på slutten av 2000-tallet. I starten måtte de melde fra senest et halvt år i forveien før planlagt droneflyging utenfor fare- og restriksjonsområder (NOTAM). To uker i forkant av en flyving, uansett hvor, måtte de søke om autorisasjon for flygingen hos Luftforsvaret – denne ble så godkjent og publisert i Doculive.

Dessuten var det stor skepsis til å bruke droner for å lede ild for artilleriet. Under en skarpskytingsøvelse på Tarva bommet granatene og slo ned i sjøen, slik at død fisk fløt opp til overflaten og tiltrakk seg store mengder sjøfugl. Mine kollegaer som observerte nedslagene med sin RQ‑11B Raven, forsøkte å gi ildkorreksjoner basert på data fra denne, men det var stor motvilje mot å bruke måldata fra dronen, og artilleriet skjøt på nytt – på nøyaktig samme sted. Resultatet var at fuglene som hadde flokket til for å spise død fisk ble drept i stort antall før enda flere fugler kom til for å spise både fisk og fugl. Først etter noen runder med korreksjoner fra ildleder landet granatene der de skulle treffe.

Siden den gang har mye skjedd. I dag får vi autorisasjon over telefon, og bestilling av luftrom går som regel i orden om en melder behovet innenfor Air Tasking Order-syklusen til CAOC. Forsvaret har i det siste opprettet et UAS‑Operasjonssenter og Hærens Skole for Ubemannede Systemer (HUBS), introduksjonskursene for UAS fylles til randen, og flere avdelinger har etablert egne enheter med droner som hovedgeskjeft. Norge deltar også i Dronekoalisjonen (DKK), som styrker både nasjonal industri og flernasjonalt samarbeid i NATO.

På tross av alt som skjer, føles det av og til som om noen driver og småtrår på bremsen. Det går for sakte, vi er for få, har ikke det materiellet som trengs og trener ikke realistisk på øvelser. Flere av utfordringene rundt UT&P, innfasing av nye dronesystem og luftrom skyldes ikke bare treghet i Forsvaret, men mekanismer og føringer som ligger utenfor strategien:

Ubemannet luftfart må fortsatt separeres fra bemannet luftfart i fredstid fordi droner ikke kan oppfylle kravet til «see and avoid», den grunnleggende luftfartsregelen som sier at piloten av et luftfartøy selv skal kunne oppdage og holde avstand til annen lufttrafikk. «See and avoid» er definert som en menneskelig evne, ikke en teknisk evne (ICAO, 2022). Derfor kan droner aldri oppfylle kravet – uansett hvor gode kameraene er.

I stedet benytter droner «sense and avoid», tekniske løsninger som skal oppdage og unngå annen trafikk på vegne av piloten. NATO STANAG 4811, «Sense and Avoid for Unmanned Systems», ble godkjent i august 2025 (NATO, 2025). Den fastsetter minimumskrav til hvordan UAS skal oppdage og unngå andre luftfartøy, og åpner for at ubemannede systemer på sikt kan fly integrert i samme luftrom som bemannet luftfart. Vi er dessverre ikke der helt enda.

Bruken av Notice to Airman (NOTAM) for UAV‑flyging utenfor fare‑ og restriksjonsområder, slik det har vært gjort tidligere, er ikke en god løsning. NOTAM er ikke et segregeringsverktøy (ICAO Annex 15, 2022) – det er kun et varsel om forhold i luftrommet som luftfarten må være oppmerksom på.

De nye reserverte UAS‑områdene som Forsvaret har søkt om – og som Luftfartstilsynet i stor grad støtter – vil løse mye (Luftfartstilsynet, 2025). Når disse områdene etableres, kan Forsvaret trene segregert, på kort varsel og i større volum. Det er et viktig steg i riktig retning.

Etableringen av reserverte områder skaper dessverre friksjon. Allmennflyging og luftsport opplever stadig flere krav, kostnader og begrensninger, og høringssvarene viser tydelig at fritidsflygere føler seg presset ut av luftrommet. Realiteten er at om man må velge, veier nasjonal sikkerhet og Forsvarets behov for å trene realistisk og med mange droner i lufta over behovet for fritidsflyging.

Uansett løser ikke reserverte UAS‑områder mer enn luftromsproblemet, som bare er én del av utfordringen. Den andre, og minst like krevende, er hvordan Forsvaret faktisk klarer å teste, innføre og ta i bruk nye dronesystemer.

Manglende midler, tempo og offensiv satsing på droner som våpen og sensorplattformer er fortsatt store utfordringer. Beslutningstakere må forstå at satsingen på droner ikke kan være symbolsk og dersom droner skal bli en reell kapasitet, må investeringene stå i stil med ambisjonene.

For å legge til rette for høyt tempo og offensiv satsing bør testing av droner mest mulig effektivt omsettes til å bygge operativ evne. Min mening er at det bør være lav terskel for avdelingene å teste det de selv anser som hensiktsmessig og viktig å teste. Sunn fornuft og en kompetent testleder fungerer som en naturlig sikkerhetsventil og sikrer at testaktiviteten holder seg innenfor fastlagte og forsvarlige rammer.

For det andre må nye erfaringer og løsninger som er identifisert kunne videreformidles og godkjennes til operativ bruk innen uker, ikke måneder eller år. Dette bør gjelde alle typer droner, i alle størrelser, i alle domener.  Klarer vi dette vil vi legge grunnlaget for en operativ evne vi i dag ser er helt nødvendig.

Variantbegrensning må balanseres mot behovet for bred testing; én drone som kan løse alt finnes ikke, men for mange varianter gjør logistikk og utdanning uoversiktlig. Her må man balansere. Vi må teste mange typer droner, ikke låse oss til én modell eller én leverandør. Datablad og promoteringsvideoer kan gi et falskt bilde av et system – de må testes under realistiske forhold.

Det er først når droner brukes i alle forsvarsgrener, i alle fysiske domener, at vi bygger den samlede kompetansen vi trenger. Dette er også en forutsetning for å kunne delta i internasjonale prosjekter og dra nytte av teknologiutviklingen som skjer utenfor Norge. Både allierte og motstandere tar dette på dypeste alvor. Vi kan ikke stå på sidelinjen og tro at vi kan kjøpe ferdige løsninger når krisen kommer.

Materiellanskaffelse - Egne erfaringer

Hos oss har vi jobbet med å anskaffe en taktisk UAS, som skal være til direkte støtte for Sjef Hæren. Prosjektet, som har fått navnet P7637, har pågått formelt siden 2019, men har nok vært i emning mye lengre. Kapasiteten vil gi økt situasjonsforståelse og vil hurtig kunne gi eyes on i et område av interesse. Videre kan systemet gi måldata til effektorer, og samle inn verdifulle data fra ulike sensorer ombord. Resultatet blir solid beslutningsstøtte.

Dette blir dyrt, og farkostene kommer til å stå for mesteparten av investeringene, men den viktigste effekten er oppbyggingen av en avdeling med kompetanse på større droner, uavhengig av system. Droner kan tas ut, gå tapt eller bli utdaterte, og de kan erstattes forholdsvis lett. Det å bygge en avdeling med kompetente folk og skaffe erfaring tar lang tid.

Flere har forsøkt å anskaffe større dronekapasiteter til Forsvaret – Hæren, Sjøforsvaret og Forsvarets Spesialstyrker for å nevne noen. Mange av disse forsøkene har blitt skrinlagt. Eksempelvis langtrekkende maritim overvåkningskapasitet (P1174), som skulle opereres fra Andøya, som ble fjernet i revidert langtidsplan våren 2026. Imidlertid er min påstand at om disse prosjektene hadde blitt realisert, ville systemene sannsynlig vært overmodne ved ankomst.

Årsaken er todelt. Foruten det rivende tempoet i den teknologiske utviklingen av droner, må vi også ta høyde for anskaffelsesprosessen av materiell. Herunder den standardiserte prosjekt-modellen PRINSIX, lov om offentlige anskaffelser, forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser og mye mer. Prosessen med å anskaffe nytt materiell er så tidkrevende at materiell ofte er utdatert når det ankommer, og vi som har jobbet i denne labyrinten siden 2019 for å anskaffe en håndfull droner til Hæren, kan skrive under på det går altfor treigt.

Konseptvalgutredninger, møter, krigsspill, dokumenter som må produseres med korte eller usikre frister, briefer, nye møter, nye utredninger, revideringer, høringer, innspill fra en instans, vente på svar, innspill fra annen instans, kravsetting og så videre. Dette sammensuriet tror jeg er en fredstid-skapning, og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Ser vi tilbake til 1939, og over Nordsjøen til våre venner i Storbritannia, kan vi se noe som ligner det vi har i Norge i dag. Det var fragmentert styring, med siloer som Air Ministry, War Office, Admiralty, Treasury og Board of Trade – for å nevne noen av de mest sentrale. Det var rivalisering mellom forsvarsgrenene og dårlig koordinering av prosjekt og anskaffelser.

Den tredje september erklærer Storbritannia krig mot Tyskland etter invasjonen av Polen, og deretter tar det ikke lang tid før fredstidsbyråkratiet slår sprekker. Air Ministry klarer ikke koordinere produksjon av fly og reservedeler. War Office klarer ikke mobilisere hurtig nok. Selv etter krigsutbruddet fortsetter Treasury (finansdepartementet) å kreve budsjettutredninger, stoppe hasteanskaffelser, be om kostnadsreduksjoner og sende prosjekter tilbake til komiteer. Admiralty krangler samtidig med alle disse om prioriteringer og budsjett.

Etter en uke ble det ganske klart, fredstidsbyråkratiet var ubrukelig i krig og måtte erstattes raskt (Addison, 2010).

Den 26.september tok Ministry of Supply over kontrollen og i stedet for komiteer, budsjettstyring, utredninger og departement-siloer gikk en over til direkte ordre, statlige produksjonsplaner og kommandolinjer (Edgerton, 2011). War Cabinet tok i starten av oktober kontroll og fredstidsbyråkratiet opphørte på ordentlig, de mistet vetoretter og kunne ikke lenger kreve utredninger og utsette beslutninger (Great Britain. War Cabinet, 1939). Og selv om dette skjedde for over 80 år siden, er mekanismene de samme i dag: når krisen er stor nok, dør fredstidsbyråkratiet, og kommandolinjene tar over.

Ukraina gikk fra et tungt, sovjetisk-inspirert fredstidsbyråkrati til et ekstremt desentralisert, innovasjonsdrevet krigsregime i løpet av dager etter 24.februar 2022 – akkurat som Storbritannia i 1939, men enda raskere og med større teknologisk improvisasjon i startfasen.

En god løsning for å unngå denne brutale overgangen, er å innføre en fasestyrt anskaffelsesprosess. Våre naboer i øst, Finland, har et slikt tredelt system. De har én struktur for fredstid, én for skjerpet beredskap, og én for krig – med klare terskler for når makt, myndighet og tempo skal endres. Det gjør at de kan skifte gir uten å måtte rive ned hele systemet først.

Det er nettopp denne evnen til å gå fra normaldrift til krise eller krigsmodus i kontrollerte, forutsigbare steg som vi mangler, og som både Storbritannia i 1939 og Ukraina i 2022 viste viktigheten av.

Konklusjon og anbefalinger

Hva er riktig medisin for å utvikle Forsvaret videre?

Som Japan på 80-tallet og slik Ukraina gjør i dag må Forsvaret satse tungt på droner, autonome systemer og robotisering for å øke slagkraften, øke overlevelsesevnen og spare menneskeliv. Vi har ikke den morbide luksusen å sende hundretusenvis av menn og kvinner i døden som kanonføde, slik som Russland gjør i Ukraina. Da er vi plutselig tomme for folk.

Vi bør «grave oss ned i tide» og investere i passive tiltak mens det fortsatt er relativt fredelig. Få menneskene i fjellanlegg, tunneler og bunkere, og la roboter ta risikoen og gjøre drittarbeidet på overflaten. Doktrinen må endres og svaret på «Hvordan vi slåss med og mot droner?» bør gjennomsyre den.

Vi må trene mer realistisk, og for å bli bedre raskt, bør vi invitere Ukrainas droneoperatører til å være OPFOR på øvelser i Norge og NATO, slik som under øvelse Aurora26 i Sverige. Ukraina kan droner bedre enn de fleste, og dersom de slippes til og vi vektlegger «free-play», vil vi lære enormt mye.

Vi må være kreative, eksperimentere, utvikle og teste mye fremover.

Anskaffelsesprosessen spiller oss dårlig nå som ting drar seg til, og den vil ikke fungere dersom det blir krig. Norge kan ikke ha samme prosess i dyp fred som i en krisesituasjon. Retningslinjer for anskaffelser i forsvarssektoren (RAF) (Forsvarsdepartementet, 2026) bekrefter at dette er status quo: de holder fast ved full fredstidsprosess også når beredskapen heves, uten mekanismer som kan øke tempoet eller endre beslutningslinjene før krigen er et faktum.

Finland har allerede et system som skiller mellom fredstid, beredskap og krig – et eksempel på den fleksibiliteten vi i Norge mangler. Vi bør innføre en tilsvarende fasestyrt modell, slik at Norge kan skifte gir når vi beveger oss ut av fase 0 – før vi blir tvunget til det av en krise eller krigssituasjon.

UAS‑operasjoner omtales ofte som 3D‑arbeid, men det kan misforstås. De er ikke «dull», men «fun, dirty and dangerous» – og langt mer engasjerende enn folk tror. Fagfeltet er i rivende utvikling; omtrent bare fantasien setter grensene, i hvert fall teknologisk, og vi har bare begynt å skrape i overflaten av hva vi kan få til med droner.

Avslutningsvis må vi huske på at bak dronene står det fortsatt mennesker. Hvis du som leser kjenner at eventyrlysten og rockefoten rykker litt, så kommer vi til å trenge mange flere dronekrigere og kreative medarbeidere i tiden fremover. Bli gjerne med! Robotiseringen er her. Spørsmålet er bare om vi henger med – eller blir hengende etter.

Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret