Vi ruster opp. Men kommer vi frem?

Ingen har en havn som sluttdestinasjon. Ingen skal egentlig til en flyplass. Alt og alle skal videre – på veiene. Uten et fungerende veinett kommer verken du eller jeg på jobb eller til barnehagen – og soldater, drivstoff, ammunisjon og forsyninger kommer ikke frem når det virkelig gjelder.

Militær mobilitet er en grunnleggende og ufravikelig forutsetning for NATOs evne til å forsvare Europa – og fremkommelighet er avhengig av at sivile strukturer virker i hverdagen. Derfor er også ett av NATOs grunnleggende krav til motstandskraft at kritisk infrastruktur, som transport, fungerer under alle forhold.

Uavhengig om det er hverdag eller krig så gjelder det samme: Veinettet må være sterkt nok til å tåle store påkjenninger. Vi må ha gode reserve- og omkjøringsmuligheter hvis noe blir ødelagt. Og vi må evne å raskt reparere skader eller bygge reserveløsninger så veiene kan gjenåpnes igjen. Så enkelt – og så vanskelig.

For veiene binder oss sammen. Når presset øker, er det ikke bare enkeltkomponentene som avgjør – havner, flyplasser, jernbane, energiforsyning og samfunnskritiske funksjoner – det er også forbindelsene mellom dem. Og i Norge er det veiene som knytter det hele sammen.

Det handler om evnen til å holde Norge i gang – når presset er stort og det gjelder som mest. Og den evnen bygges ikke i krise og krig – da er det allerede for sent. Den bygges hver eneste dag, gjennom det som ofte undervurderes: nemlig hverdagsberedskapen.

Det er de samme strukturene, de samme menneskene og de samme systemene som håndterer ras, uvær og stengte fjelloverganger til daglig, som skal levere når presset blir større og konsekvensene mer alvorlige. Derfor er ikke spørsmålet om vi har et fungerende veinett for totalforsvaret. Spørsmålet er om vi er gode nok i hverdagen.

Når hverdagsberedskap blir internasjonal sikkerhetspolitikk

Russlands invasjon av Ukraina i 2022 forandret sikkerhetsbildet i Europa fundamentalt. Det markerte også et takskifte for oss som jobber i Statens vegvesen. Det er bred enighet om at et sterkt sivilt samfunn er fundamentet for totalforsvaret av Norge.

Vegvesenet har lenge vært en del av denne grunnmuren, i nært samspill med Forsvaret. Etter andre verdenskrig etablerte Forsvaret et eget militært kontor i Vegdirektoratet – en ordning som varte i nærmere 45 år. Det sier noe om hvor tett koblingen mellom sivil infrastruktur og militære behov historisk har vært i Norge – tiår med planlegging, øvelser og håndtering av reelle hendelser der fremkommelighet har vært avgjørende. De siste årene har arbeidet fått en tydeligere struktur og retning – totalforsvaret løftes fra noe som håndteres ved behov til å være en integrert del av kjerneoppdraget.

Arbeidet handler konkret om å sikre kontinuitet i veitransporten i fred, krise og krig – å vite hvilke strekninger som er kritiske, hvor flaskehalsene er og hvordan de kan håndteres eller omgås. Samtidig øves det mer, både internt og sammen med Forsvaret og andre aktører, slik at samvirket faktisk fungerer når det gjelder. Erfaringene fra daglig drift, fra uvær, skred, store hendelser og øvelser, omsettes direkte til bedre evne til å støtte militær mobilitet og nasjonal motstandskraft.

Nøkkelen er derfor at verktøyene og strukturene i krisesituasjoner – det være seg i krig eller krise – ikke er nye system som skrus på når det trengs, men at de er de samme strukturene og verktøyene vi bruker til daglig: Bygget over tid, testet i hverdagen og klare til å levere under press.

De gode eksemplene

Natt til palmefredag 20XX, brant en buss i Raudhammartunnelen på E6 i Nordland. Landets nord-sør-livsåre ble plutselig stengt, og Norge nær delt i to. Det som kunne blitt en flerukers katastrofe, endte i stedet som en suksesshistorie takket være døgnet-rundt-beredskap: geologer og entreprenører mobiliserte gjennom natta, Vegtrafikksentralen synkroniserte omkjøringer og ekstra ferjer, samt nært samarbeid med berørte parter og andre virksomheter. Og mot alle odds kunne ett døgn senere bilene igjen rulle gjennom tunnelen.

Få uker etter ble et liknende scenario øvd under Øvelse Nord, Nordens største sivile fastlandsøvelse, i Røvikatunnelen mellom Fauske og Bodø, hvor hundrevis av personell fra nødetater og studenter sammen med oss håndterte en stor tunnelulykke med røyk, skadde passasjerer og en veltet buss. Her fikk Vegvesenets mannskaper – fra byggherrevakt og lokal krisestab til Vegtrafikksentralen – testet samspillet med nødetater, Sivilforsvaret, redningstjenester og Forsvaret under mest mulig realistiske forhold. Begge hendelsene viser at hverdagsberedskap, enten i virkeligheten eller på øvelse, i praksis er totalforsvar.

Strukturene som holder hjulene i gang ved naturhendelser, ulykker og tekniske kriser i fredstid, er de samme som trengs når en sikkerhetspolitisk krise rammer. Varslingssystemene, mannskapene og rutinene som håndterer uvær, flom eller tunnelbranner til daglig, er nettopp dem vi må stole på når noe enda verre skjer. Den som mestrer uværet og flommen på en «vanlig» mandag, er den vi stoler på også når en mer alvorlig hendelse truer på tirsdag.

Vinn-vinn for hverdag og krise

Investering i beredskap er ikke bare en investering utelukkende for “worst case” – det gir avkastning hver eneste dag. Eksemplene finnes overalt. Når Statens vegvesen sikrer en fjellskråning mot skred eller forsterker en gammel bru, handler det både om trafikksikkerhet i dagliglivet, fremkommelighet for næringslivet samt å sikre at livsviktig infrastruktur står imot en krise. En vei som tåler uvær og stor påkjenning i fredstid, er også en vei som tåler påkjenninger i en krisesituasjon.

I en krise eller krig vil Forsvaret trenge massiv støtte fra det sivile samfunnet: Forsyninger må fraktes fra havner til baser, soldater skal forflyttes, nødhjelp skal ut til befolkningen. Det er veiene som binder sammen mye av det Forsvaret trenger – fra flystripa til lagerhallen, fra havnekaien til grensestasjonen. Det hjelper lite med nye høyteknologiske våpensystemer hvis de står fast i et skred, ikke kommer over en bru med for liten bæreevne eller sperres av en stengt tunnel.

I 2025 begynte bevilgningene for å forsterke utvalgte veistrekninger og bruer viktige for militær transport. Dette markerer et taktskifte. Samfunnssikkerhet har blitt en faktor i våre transportprioriteringer på linje med trafikktall og lønnsomhet. Det blir viktig også i fortsettelsen.

Det lille og store bildet - lokale tiltak og internasjonale samarbeid

Med Finland og Sverige i NATO inngår infrastrukturen vår i et felles operasjonsområde der landene er avhengige av hverandre. Våre naboland har lang tradisjon for å integrere sivil infrastruktur i forsvarsplanleggingen.

Gjennom Platform North planlegger Norge, Sverige og Finland nå kritiske transportkorridorer i nord i fellesskap – et historisk skifte fra ad hoc-løsninger til koordinert handling, som binder landene tettere sammen og sørger for robuste forbindelser på tvers av grensene.

Det endrede trusselbildet gjør at transportplanleggingen er justert. Tidligere ble veiprosjekter stort sett rangert etter trafikktall og gevinst for hverdagskøene med vekt på befolkningsgrunnlag. Nå må også strategiske militære hensyn veie tungt. Kritiske akser i veinettet, strekninger som både militær og sivil beredskap absolutt må kunne stole på, har fått høyere prioritet i planene og bevilgning. Ofte er dette veier i tynt befolkede områder som før havnet langt nede på de tradisjonelle samfunnsøkonomiske listene. Et eksempel er de om lag ti grenseovergangene i Nord-Norge. De utgjør portene til våre allierte naboland Sverige og Finland – og til Russland – dersom situasjonen krever stengning eller bevoktning. I en alvorlig krise ventes mye av den allierte forsterkningen å komme via disse landforbindelsene i nord. Det stiller store krav til disse veiene og knutepunktene: kapasitet for kolonner av tunge kjøretøy, tunneler og bruer med tilstrekkelig bæreevne, samt planverk for å regulere sivil trafikk. Veietatene på norsk, svensk og finsk side er allerede i tett dialog for å koordinere grensekryssende trafikk under øvelser og hendelser – et slags “skulder ved skulder” samarbeid – også på veifronten.

Andre eksempel på faktiske tiltak på strategiske veistrekninger er E10 over Bjørnfjell i Nordland, hvor det anlegges en stor oppstillingsplass for kolonner for å støtte alliert trafikk over grensen og som også betyr sikrere vinterveier for sivile. Langs E14 fra Trøndelag til Jämtland gjøres tiltak for å fjerne flaskehalser slik at allierte forsterkninger raskere kommer fram, noe som også gagner næringslivets transporter og lokalbefolkningen. Og på rv. 92 mellom Neiden og den finske grensen ble veien utbedret i rekordfart med nytt bærelag, drenering og frostsikring – slik at en avgjørende øst-vest-forbindelse på Nordkalotten nå er både mer robust for lokalsamfunnet og bedre rustet for forsvarets logistikk.

Veier og broer er kanskje ikke det første du tenker på når temaet er forsvaret av Norge. Men uten velfungerende veier kan ikke totalforsvaret fungere: Hver nye stikkrenne, forsterkning av bærelag, utretting av kurve, utbedret bru, hver meter ny asfalt som legges, hvert skredsikringstiltak som gjennomføres og for hver beredskapsøvelse vi gjennomfører så knyttes det sivile samfunnet og Forsvaret tettere sammen og motstandskraften vår blir større. Det er totalforsvar i praksis.

Derfor må vi våge å planlegge og prioritere for krise og krig – også når vi bygger for fred.

Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret