Stormaktsrivalisering i cyberspace

Frontlinjen i cyberspace ser helt annerledes ut enn på tradisjonelle slagmarker. Her kan aktører opererere på tvers av kontinenter uten soldater på bakken eller kostbare våpensystemer. Hvorfor bruke et missil til flere millioner kroner mot et kraftverk dersom et cyberangrep kan gi lignende effekt til en brøkdel av kostnaden? Hvorfor risikere store militære tap når deler av kampen kan føres fra et kontor, langt unna frontlinjen? Selv om cyberoperasjoner ikke kan erstatte tradisjonell militærmakt, har de vist seg å være et kostnadseffektivt og attraktivt virkemiddel for stater som ønsker størst mulig effekt med lavest mulig risiko. Skal du vise verden at du er sterk og suveren, er det en fordel å kunne demonstrere makt uten å bruke unødvendige ressurser eller lide kritiske tap. Cyberspace har dermed blitt en arena hvor makt kan projiseres og nasjonale interesser fremmes med lavere terskel enn gjennom konvensjonelle militære virkemidler. Dette gjør cyberdomenet til et stadig viktigere element i moderne stormaktsrivalisering.

Hva er cyberspace, og hvorfor har det blitt en strategisk arena?

Det store norske leksikon beskriver cyberspace som «den globale digitale infrastrukturen som skapes av informasjons- og kommunikasjonsteknologi» [1]. I dagligtalen vil de fleste ganske enkelt omtale det som internett. Begrepet rommer imidlertid langt mer enn nettsider og sosiale medier. Cyberspace omfatter nettverk, datasentre, kommunikasjonssystemer, skytjenester og de digitale løsningene som moderne samfunn er avhengige av [2]. 

Digitaliseringen har gjort cyberspace til en integrert del av hverdagen. Forsvaret, politiet, næringslivet og den enkelte innbygger er avhengige av digitale tjenester for å utføre sine oppgaver [3][4]. Dette gjør også samfunnet mer tilgjengelig for aktører langt utenfor landets grenser. Påvirkning, spionasje og digitale angrep kan gjennomføres på tvers av kontinenter uten fysisk tilstedeværelse, og våre egne vaner og digitale avhengigheter kan utnyttes som inngangsporter [5][6][7].

Forsvaret omtaler gjerne cyberspace som et eget operasjonsdomene på linje med land, sjø, luft og verdensrommet [8]. Her opererer ikke bare Cyberforsvaret, men store deler av forsvarssektoren, enten direkte eller indirekte. Tilsvarende utvikling ser vi hos andre stater, hvor cyberspace i økende grad inngår som en del av nasjonal sikkerhet, etterretning, kommunikasjon og militær planlegging. Cyberspace er derfor ikke lenger bare en teknologisk plattform, men en grunnleggende del av hvordan moderne samfunn fungerer og samhandler.

Digitaliseringen av moderne samfunn har gjort cyberspace til en stadig viktigere arena for geopolitisk konkurranse. Energiforsyning, vannverk, helsevesen, transportsystemer, finanssektor og offentlig forvaltning er i dag avhengige av digitale nettverk og systemer for å opprettholde grunnleggende samfunnsfunksjoner. Denne utviklingen har skapt betydelige gevinster, men også sårbarheter som kan utnyttes av statlige aktører. Et vellykket cyberangrep mot kritisk infrastruktur kan føre til konsekvenser som tidligere krevde tradisjonelle militære operasjoner, eksempelvis strømbrudd, stans i kommunikasjon eller forstyrrelser i sentrale samfunnstjenester.

Samtidig er den globale økonomien blitt tett sammenvevd gjennom skyplattformer, digitale betalingsløsninger, satellittkommunikasjon og omfattende datanettverk. Kontroll over sentrale teknologier og digitale økosystemer har derfor blitt et spørsmål om både sikkerhet, økonomisk innflytelse og politisk makt. Rivaliseringen mellom USA og Kina om halvledere, kunstig intelligens, 5G-nettverk og skytjenester illustrerer hvordan teknologisk dominans i økende grad blir sett på som en strategisk ressurs [9][10].

Cyberspace skiller seg samtidig fra tradisjonelle geografiske domener ved at grensene er uklare og aktører kan operere på tvers av territorier i sanntid. En av de største utfordringene er at det ofte er vanskelig å fastslå hvem som står bak et angrep. Dette skaper usikkerhet rundt ansvar og respons, og gir stater mulighet til å drive spionasje, påvirkningsoperasjoner og sabotasje uten at konflikten nødvendigvis utvikler seg til åpen militær konfrontasjon [11].

Cyberdomenet har dermed blitt en arena hvor stater konkurrerer om innflytelse, teknologi, informasjon og strategiske fordeler. Nettopp derfor har utviklingen av cyberkapasiteter og kampen om digital kontroll blitt et sentralt trekk ved dagens stormaktsrivalisering.

USAs strategi

USA har som mål å opprettholde sin posisjon som verdens ledende teknologimakt. Kunstig intelligens, halvledere, skytjenester og avansert digital teknologi er sentrale elementer i denne strategien, både for økonomisk vekst og nasjonal sikkerhet. Gjennom omfattende investeringer i forskning og innovasjon søker USA å sikre et teknologisk fortrinn over strategiske konkurrenter, særlig Kina [12].

I cyberspace kombinerer USA defensive og offensive kapasiteter for å beskytte nasjonale interesser. Amerikanske myndigheter legger stor vekt på å beskytte kritisk infrastruktur, styrke motstandsdyktigheten mot cyberangrep og avdekke fremmede staters digitale operasjoner. Samtidig brukes cyberdomenet aktivt til etterretning og som et virkemiddel for å understøtte militære og sikkerhetspolitiske mål [13].

Kontrollen over avansert teknologi har også blitt et geopolitisk verktøy. Restriksjoner på eksport av avanserte databrikker og teknologi til Kina illustrerer hvordan teknologi i økende grad brukes som et maktmiddel i konkurransen mellom stormaktene [14]. Et eksempel er amerikanske eksportrestriksjoner mot Nvidias mest avanserte AI-brikker, som har som hensikt å begrense Kinas tilgang til kritisk teknologi for utvikling av kunstig intelligens og avanserte beregningskapasiteter [15].

Kinas strategi

Kina har lenge hatt som mål å bli verdens ledende teknologimakt. Gjennom store investeringer i forskning, produksjon og eksport av teknologi, kombinert med kontroll over viktige råvarer og en sentral rolle i halvlederindustrien, har landet opparbeidet seg betydelig innflytelse [16]. Samtidig er Kina fortsatt avhengig av de mest avanserte databrikkene, hvor Taiwan spiller en nøkkelrolle. Taiwan produserer majoriteten av verdens mest avanserte databrikker. Det er en av grunnene til at Kina ønsker å få Taiwan under kontroll. Tilgang til denne teknologien er derfor et viktig element i Kinas teknologiske og geopolitiske strategi. Ikke bare for egen utvikling, men for å hindre USA i få et teknologisk fortrinn [17].

Kina legger også stor vekt på kontroll over informasjon. Gjennom digitale plattformer og kunstig intelligens søker myndighetene å påvirke hvilke narrativer som er tilgjengelige både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom sensur og begrensninger av politisk sensitive temaer i enkelte kinesiske teknologitjenester [18][19].

I cyberspace er industrispionasje og etterretningsinnhenting sentrale virkemidler. Kinesiske cyberoperasjoner har gjentatte ganger blitt knyttet til tyveri av teknologi, forskningsdata og forretningshemmeligheter som kan gi økonomiske og militære fordeler. Angrepet mot Equifax i 2017 trekkes ofte frem som et eksempel på omfattende kinesisk etterretningsinnhenting, hvor sensitiv informasjon om millioner av amerikanske borgere ble eksponert [20]. Også innbrudd mot amerikanske forsvarsleverandører har blitt knyttet til kinesiske aktører. Tyveri av informasjon relatert til avanserte kampflyprogrammer som F-22 og F-35 blir av flere analytikere trukket frem som en mulig faktor bak Kinas utvikling av egne moderne kampfly Shenyang J-31. Som bærer en stor likhet med F-35 [21].

Russlands strategi

Russland forbindes ofte med hybrid krigføring, hvor militære og ikke-militære virkemidler kombineres for å påvirke og svekke en motstander. Cyberangrep, desinformasjon, økonomisk press og politisk påvirkning brukes ofte i samspill for å skape usikkerhet og redusere tilliten til myndigheter og institusjoner. Russland ser informasjonsdomenet som en kontinuerlig konkurransearena, også i fredstid [6].

I cyberspace benyttes operasjonene både til etterretning, påvirkning og sabotasje. Angrep mot offentlige institusjoner, kritisk infrastruktur og informasjonssystemer har vært en del av russiske operasjoner i flere konflikter. NotPetya-angrepet i 2017 trekkes ofte frem som et eksempel på hvordan cyberoperasjoner kan få konsekvenser langt utover det opprinnelige målet. Selv om angrepet først og fremst rammet Ukraina, spredte skadevaren seg globalt og påførte virksomheter milliardtap [22].

Russland viser også evne til å benytte seg av private grupper for å gjennomføre små og større cyberangrep mot Norge og andre NATO-land [23][24]. Nylig uttalte Forsvarssjef Eirik Kristoffersen at han ikke var redd for at Russland sin strategi var en bakkeinvasjon mot Norge, men at de fokuserte på stadige cyberangrep mot vår kritiske infrastruktur og samfunn. Både direkte knyttet og gjennom aktører for plausible deniability [25]. 

Viktige konfliktområdet

Selv om USA, Kina og Russland benytter ulike metoder og prioriteringer i cyberspace, konkurrerer de ofte om de samme strategiske ressursene. Rivaliseringen handler ikke bare om evnen til å gjennomføre cyberangrep, men også om kontroll over teknologi, informasjon og digitale infrastrukturer som gir politiske, økonomiske og militære fordeler.

Et sentralt konfliktområde er kampen om avansert teknologi. Kunstig intelligens, halvledere, kvantedatamaskiner og skytjenester har blitt strategiske ressurser som kan påvirke både økonomisk vekst og militær makt. Kontroll over disse teknologiene gir ikke bare konkurransefortrinn, men kan også brukes til å begrense rivalers utvikling.

Et annet viktig område er informasjonskontroll og påvirkning. Gjennom sosiale medier, digitale plattformer og ulike former for påvirkningsoperasjoner kan stater forsøke å forme opinionen, påvirke politiske prosesser eller svekke tilliten til institusjoner i andre land.

Et tredje konfliktområde er etterretning og tilgang til informasjon. Innsamling av forskningsdata, forretningshemmeligheter, teknologiske innovasjoner og politisk informasjon kan gi betydelige strategiske fordeler. Derfor investerer stormaktene betydelige ressurser i både cyberetterretning og beskyttelse mot slik virksomhet.

Til slutt har kontroll over kritisk infrastruktur blitt et stadig viktigere element i stormaktsrivaliseringen. Energisystemer, kommunikasjonsnettverk, transportsystemer og finansielle tjenester er attraktive mål fordi de kan påvirke både samfunnets funksjonsevne og staters handlingsrom i en krise eller konflikt.

Stormaktrivaliserings ringvirkninger i cyberspace

Kombinasjonen av en kraftig økning i cyberangrep og den stadig økende digitaliseringen av kritisk infrastruktur har gjort cybersikkerhet til en strategisk nødvendighet for både offentlige og private virksomheter. Energiforsyning, transport, helsevesen, finansielle tjenester og kommunikasjonssystemer er i dag avhengige av digitale nettverk for å fungere effektivt. Samtidig gjør denne avhengigheten samfunnskritiske funksjoner mer sårbare for cybertrusler. Ettersom disse sektorene også kan være mål for hybrid krigføring, der cyberoperasjoner benyttes for å skape ustabilitet og svekke kritiske samfunnsfunksjoner, blir det avgjørende å etablere et høyt og robust sikkerhetsnivå [26].

For å oppnå størst mulig sikkerhet må en stat i praksis ha en høy grad av digital suverenitet, altså kontroll over sentrale teknologier, data og digitale tjenester [27]. Dette er imidlertid en løsning som i stor grad er forbeholdt stormaktene. For mindre stater er situasjonen langt mer kompleks. Den globale teknologiske infrastrukturen domineres i dag av USA og Kina, noe som innebærer at mindre land ofte må benytte og integrere teknologi, programvare og digitale tjenester fra flere konkurrerende teknologiske økosystemer. Denne avhengigheten kan skape utfordringer knyttet til interoperabilitet og samhandling mellom ulike systemer, samtidig som den øker risikoen for sikkerhetssårbarheter, etterretningsinnhenting og utenlandsk påvirkning. Behovet for sikkerhet må derfor balanseres mot behovet for tilgang til teknologi, innovasjon og internasjonalt samarbeid.

Den teknologiske utviklingen får også stadig større betydning for moderne krigføring. Krigen i Ukraina illustrerer dette tydelig gjennom bruken av Starlink, droner og cyberoperasjoner. Starlink har gitt ukrainske styrker tilgang til stabile kommunikasjonsnettverk nær frontlinjen og dermed styrket både kommando- og kontrollfunksjoner samt koordineringen av droneoperasjoner [28]. Samtidig har cyberangrep blitt brukt for å forstyrre eller lamme systemer som er kritiske for militære operasjoner, logistikk og produksjon. Konflikten viser hvordan kontroll over digitale nettverk og evnen til å operere effektivt i cyberspace kan gi betydelige strategiske fordeler. Selv i en krig som i stor grad utkjempes med konvensjonelle våpen, har dominans i cyberspace vist seg å være en avgjørende faktor for operativ effektivitet, situasjonsforståelse og militær handlefrihet [29]. Dette teknologiske fortrinnet har latt Ukraina slå tilbake mot en overlegen stormakt og skapt moment der det har vært behov.

Cyberspace i en ny geopolisk tidsalder

Kunstig intelligens (KI) vil, på samme måte som mange andre teknologiske fremskritt, endre måten konflikter og krigføring gjennomføres på. KI gjør det mulig å automatisere mange av aktivitetene som tidligere krevde betydelig menneskelig innsats. Angripere kan benytte KI til å identifisere sårbarheter, kartlegge nettverk og utvikle målrettede angrep i et langt høyere tempo enn tidligere. I motsetning til mennesker trenger ikke KI søvn, pauser eller ferie. Dette gjør det mulig å gjennomføre operasjoner kontinuerlig, også på tidspunkter hvor menneskelige operatører er mindre tilgjengelige. KI kan i tillegg analysere hvordan et mål forsvarer seg og løpende tilpasse taktikk og angrepsmetoder [30][31]. Dette utfordrer tradisjonelle forsvarsmekanismer som i stor grad er basert på kjente mønstre og signaturer. Vi beveger oss dermed inn i en periode som flere omtaler som «intelligentized warfare», hvor kunstig intelligens blir en stadig viktigere del av både offensive og defensive operasjoner.

Samtidig som KI styrker angriperen, bidrar teknologien også til å forbedre cyberforsvaret [32][33]. Moderne virksomheter genererer enorme mengder sikkerhetsdata som det er umulig for mennesker alene å analysere effektivt. Ved hjelp av maskinlæring kan systemer identifisere avvik, mistenkelig aktivitet og nye angrepsmønstre langt raskere enn tradisjonelle sikkerhetsverktøy. Dermed blir KI både en ny trussel og en viktig forsvarsmekanisme. Cyberforsvaret utvikler seg i økende grad til et kappløp mellom angripernes og forsvarernes algoritmer, hvor hastighet, datatilgang og modellkvalitet blir avgjørende faktorer.

Selv om KI primært er basert på programvare og digitale tjenester, er den samtidig helt avhengig av den underliggende maskinvaren. Avanserte KI-modeller krever betydelig regnekraft, og effektiviteten til både kunstig intelligens og annen avansert programvare vil i stor grad være avhengig av maskinvarens kapasitet og begrensninger. Dette innebærer at halvledere, prosessorer, sjeldne jordarter og andre kritiske industrikomponenter får stadig større strategisk betydning. Konkurransen om tilgang til slike ressurser er allerede et viktig geopolitisk tema, og mye tyder på at denne rivaliseringen vil bli enda sterkere i årene som kommer.

Ettersom cyberspace har blitt en sentral arena for internasjonal rivalisering, har behovet for felles regler og normer blitt stadig tydeligere [34]. I motsetning til tradisjonelle våpentyper finnes det fortsatt ingen omfattende internasjonal traktat som regulerer cyberkrigføring på samme måte som atomvåpen eller kjemiske våpen. Det har blitt gjort flere forsøk på å etablere normer og prinsipper for ansvarlig statlig opptreden i cyberspace, men stormaktene har ulike syn på hvordan internett og cyberdomenet skal reguleres [35]. Dette gjør det utfordrende å etablere et felles rammeverk som alle aktører er villige til å følge.

Kan stormaktenes cyberkrig føre til «splinternett»?

En stadig mer framtredende utvikling i cyberspace er konseptet «splinternett», som beskriver en gradvis oppdeling av internett i flere ulike politiske og teknologiske blokker [36]. Mens internett opprinnelig ble utviklet som et globalt og åpent nettverk, ønsker stadig flere land i dag større digital suverenitet, som innebærer økt kontroll over egne data, digitale tjenester og informasjonsstrømmer. USA, Kina og Russland har ulike visjoner for hvordan internett skal reguleres og kontrolleres. Kina og Russland har i større grad vektlagt statlig kontroll og nasjonal informasjonsforvaltning, mens vestlige land tradisjonelt har fremhevet et mer åpent og globalt internett. Resultatet kan bli et mer fragmentert cyberspace med ulike teknologiske standarder, regelverk og plattformer. En slik utvikling kan redusere internasjonalt samarbeid, øke geopolitiske spenninger og gjøre cyberspace til en enda viktigere arena for stormaktrivalisering [37].

Digital suverenitet har blitt et sentralt begrep innenfor cybersikkerhet og er en av hoveddriverne bak denne utviklingen. Stadig flere land ser digitale infrastrukturer som strategiske ressurser på linje med energi, naturressurser og militære kapasiteter. Når samfunnskritiske funksjoner blir stadig mer avhengige av digitale systemer, samtidig som disse utsettes for cyberangrep og spionasje, oppstår et økt behov for kontroll, motstandsdyktighet og sikkerhet. Cyberspace har i økende grad blitt en arena for konflikt og maktutøvelse, og som følge av dette ønsker mange stater å redusere avhengigheten av utenlandsk teknologi og oppnå større kontroll over egne digitale verdikjeder [38].

Kina har vært blant de tydeligste forkjemperne for digital suverenitet. Gjennom omfattende nasjonal kontroll over internett, egne digitale plattformer og betydelige investeringer i innenlandsk teknologiutvikling har landet bygget et digitalt økosystem som i stor grad er uavhengig av vestlige teknologiselskaper [39]. Russland har på sin side arbeidet for å styrke kontrollen over nasjonale nettverk og redusere sårbarheten overfor utenlandske digitale tjenester [40][41]. Samtidig har også vestlige land, inkludert EU og USA, begynt å legge større vekt på datasuverenitet, forsyningssikkerhet og kontroll over kritisk teknologi [42][43]. Som en følge av dette har kinesisk teknologi i flere tilfeller blitt erstattet med vestlige alternativer, særlig innen kritisk infrastruktur og samfunnsviktige sektorer [44][45].

Hvor dyp denne splittelsen vil bli, er vanskelig å forutse. Det vil i stor grad avhenge av hvor stor avstand stormaktene ønsker å ha mellom sine digitale økosystemer, og hvorvidt de fortsatt legger til rette for samarbeid og interoperabilitet. Det er også mulig at internett som konsept består, men at det utvikler seg flere delvis adskilte digitale soner som kun er tilgjengelige gjennom bestemte plattformer, teknologier eller regulatoriske rammeverk. Dersom disse systemene etter hvert bygger på ulike infrastrukturer, standarder, regelverk og tjenester, kan det bli stadig vanskeligere å samhandle på tvers av dem. På sikt kan dette føre til et mer eller mindre separat digitalt økosystem, hvor informasjonsutveksling og samarbeid med resten av verden blir betydelig mer begrenset enn i dag.

Når stormaktene kolliderer i cyberspace, hvor står Norge?

Norge er langt fra en stormakt, verken militært, økonomisk eller teknologisk. Samtidig er vi blant verdens mest digitaliserte samfunn, noe som gjør oss både effektive og sårbare [46]. Offentlig sektor, næringsliv og kritiske samfunnsfunksjoner er i stor grad avhengige av teknologi, programvare og skytjenester levert av utenlandske aktører. Denne avhengigheten gir tilgang til avanserte løsninger, men gjør oss også sårbare for hendelser som oppstår langt utenfor landets grenser.

Som medlem av NATO og en del av det vestlige sikkerhetsfellesskapet er Norge tett integrert med amerikansk og europeisk teknologi, forsvarssamarbeid og digitale verdikjeder. I en situasjon der rivaliseringen mellom USA, Kina og Russland tilspisser seg, vil Norge i liten grad kunne stille seg på sidelinjen. Selv om vi neppe vil være et primært mål i en stormaktskonflikt, kan norske virksomheter og samfunnsfunksjoner bli påvirket gjennom cyberangrep mot allierte, globale leverandørkjeder eller kritisk infrastruktur.

Samtidig har Norge en strategisk betydning som er større enn landets størrelse skulle tilsi. Energiforsyning til Europa, den maritime sektoren, satellittinfrastruktur, sjøkabler og Norges plassering i Arktis gjør at hendelser rettet mot norske interesser kan få konsekvenser langt utover våre egne grenser. Det er også i Norge funnet Europas største forekomst av sjeldne jordarter som er en viktig del av moderne teknologiproduksjon [47].  Dette kan gjøre norske systemer og virksomheter til attraktive mål for både etterretning, påvirkningsoperasjoner og mer avanserte cyberangrep.

For Norge handler cybersikkerhet derfor først og fremst om motstandsdyktighet. På samme måte som tradisjonelt forsvar søker å gjøre et angrep kostbart og lite attraktivt, må vi bygge robuste digitale systemer som kan motstå, oppdage, håndtere og gjenopprette seg etter cyberhendelser. Evnen til å opprettholde samfunnskritiske funksjoner under press kan vise seg å være like viktig som evnen til å forhindre angrep i utgangspunktet.

Norge vil neppe oppnå full digital suverenitet i en verden preget av globale teknologileverandører og internasjonale avhengigheter. Likevel kan investeringer i kompetanse, beredskap, samarbeid med allierte og en sterk digital grunnsikring bidra til å redusere sårbarheten. I en tid der stormaktrivalisering i stadig større grad utspiller seg i det digitale rom, kan digital motstandsdyktighet bli en av Norges viktigste sikkerhetspolitiske egenskaper framover.