Etter den første Gulfkrigen i 1991 var det global enighet om at USA var verdens ubestridte leder og at militærmakten evnet å levere politiske resultater man kunne være fornøyd med. Etter Andre verdenskrig er faktisk denne krigen den eneste som har konvertert militær maktbruk til en politisk løsning man ønsket seg. Saddam Husseins styrker ble kastet ut av Kuwait og landet fikk tilbake sin selvstendighet. Dette var et rett frem stridsoppdrag som militære styrker kunne utføre. Den politiske målsetting var kun å frigjøre Kuwait, ikke nasjonsbygging og ikke regimeskifte i Bagdad. Saddam Hussein kunne videreføre sitt diktatur i Irak i ytterligere 12 år.
I dag ser vi egentlig en historisk linje etter Andre verdenskrig bestående av lite vellykkede kriger, Korea, Vietnam, Sovjetunionen i Afghanistan, og USA med allierte i Afghanistan og Irak. USA og Russland sliter nå begge med vanskelige kriger de selv har startet.
Ja, amerikansk militærmakt er formidabel, men krigen mot Iran viser at den ikke er uten grenser. På mange måter er Trump og Putin i samme båt, begge ønsker seg et annet land enn det Iran og Ukraina er. Og begge har erfart at militær overlegenhet på papiret ikke nødvendigvis setter deg i stand til å påtvinge andre land din vilje.
Seier for Iran er ikke å nedkjempe USA militært. Iran har evnen til å true kommersiell skipsfart uansett hva USA måtte foreta seg, og det er godt nok. Sett fra Teheran er seier at USA forlater Midtøsten, eller i det minste slutter å involvere seg på samme måte som de har gjort de siste tiårene. Et redusert amerikansk engasjement ville gi Iran større handlingsrom til å forme regionen etter sine ønsker. Historisk sett, både for Nord-Vietnam og Taliban, var den egentlige seieren at USA dro hjem. Fra da av hadde de fritt spillerom.
I praksis gjør nå USA seg samme erfaring som Russland, man makter ikke å omsette overlegne ressurser til nødvendige strategiske vinninger. Dette har ledet til flere har stilt spørsmålet om «krigen har sluttet å virke», bl. Janan Ganesh i Financial Times. Å få krigen til å virke som forutsatt er egentlig ikke noen ny utfordring. Likevel, spredningen av ny teknologi som kan kjøpes billig har gitt langt flere aktører evne til å påføre en større motstandere betydelig tap – en situasjon ganske forskjellig fra første Gulfkrig.
I Clausetwitzs tenkning var krigen organisert vold styrt av at bestemte politiske målsettinger skulle realiseres. Krig uten politisk styring var å betrakte som voldsorgier uten mål og mening. Regjeringen var den «rasjonelle aktøren» - den som representerte den politiske fornuft som forsøkte å holde krigen på skinnene. I tillegg var krigens gang påvirket av friksjon – alle de små og store ting som ikke gikk som planlagt når operasjonene begynte. I fotballspråket – stang ut istedenfor stang inn. Den mest vanskelig kvantifiserbare komponenten i Clausewitzs «trenighet» var folket, dets følelser, hat til fienden, kampvilje, i dag ofte kalt resiliens. I prinsippet kjennetegnes en vellykket krig ved at man på forhånd har analysert alle tre komponenter på en tilnærmet riktig måte. Vi kan trygt fastslå at både Putin og Trump vurderte i hvert fall befolkningen i henholdsvis Ukraina og Iran fullstendig feil.
Sir Basil Liddel Hart – britisk militærhistoriker og strategisk tenker – var opptatt av at krigen måtte føres under hensyntagen til den freden man måtte ønske seg. Den eneste rasjonelle begrunnelsen for krigen var at den måtte lede frem til en bedre fredstilstand enn man ville fått uten kamphandlingene. For Liddel Hart var dette seier. Han ville nok vurdert Trumps krig mot Iran som en strategisk katastrofe, en krig som i beste fall synes å kunne ende opp med å reetablere fri ferdsel gjennom Hormuz. Realistiske vurderinger av om krigen faktisk kunne tenkes å etablere en mer fordelaktig situasjon synes å ikke ha vært innom Trumps hode.
Clausewitz og Liddel Hart tenkte dypt omkring krigen som institusjon, og som et politisk verktøy. Begge vil vært enige i at krig er alvorlige saker og bør bare gripes til som siste utvei, og da styrt av politiske målsettinger om å kunne etablere en bedre løsning gjennom voldsbruken. Alt tyder på at vi nå over mange år har vært overoptimistiske på krigens vegne hva angår dens evne til å skape varige og akseptable politiske løsninger. Hovedbildet er at kriger har kostet mye og oppnådd lite. Hvordan fremtiden blir for oss alle vil i stor grad avhenge av at dette bildet fester seg i Washington, Moskva og Beijing.
Machiavelli skrev en gang at alle kan starte en krig når de måtte ville det, men ikke alle kan trekke seg ut når de måtte ønske det. Etter at du har startet krigen er også fienden med på å bestemme når krigen skal avsluttes, og under hvilke betingelser. Om ikke Trump og Putin har lært noe annet av krigen, har de kanskje nå omsider innsett akkurat dette.
Foto: Wikimedia commons
