Hva skal vi lære av dronekrigen?

Droner er viktige nå og de blir enda viktigere for oss i årene som kommer. Droner er et nytt verktøy i verktøykassa og de kan gi oss flere og bedre måter å bekjempe en fiende på. Kampkraften ligger derimot ikke hos den enkelte type drone eller hos den enkelte pilot, den ligger i systemet rundt. Denne artikkelen gjør betraktninger fra et brigadeperspektiv og trekker noen konklusjoner om hva en norsk brigade som Brigade Nord bør lære av den pågående dronekrigen.

Plattformen er den minst interessante delen

En drone er en billig, kortlivet forbruksartikkel. I følge en RUSI-rapport når mellom 60 og 80 prosent av ukrainske FPV-droner aldri målet. Av dem som treffer klarer de færreste å slå ut pansrede kjøretøy. Likevel står taktiske droner i dag for 60 til 70 prosent av tapene på begge sider.[1] Dette kan umiddelbart synes som en selvmotsigelse. Men det er det ikke. De fleste droneangrep skjer mot myke mål som befinner seg ute i det åpne landskap. Der vil selv den lave prosentandelen av treff føre til store tap på grunn av mengden droner som brukes. Angrep mot pansrede kjøretøy krever langt større presisjon eller spesialiserte stridshoder for å lykkes. Observasjonen er derfor nyttig. Det er ikke den enkelte dronepilot som gir resultater, det er mengden droner. Bak mengden droner ligger det et stort system.

For en brigadesjef er dette et gjenkjennelig fenomen. Selvfølgelig vinner ikke én stridsvogn – eller 54 for den slags skyld – slaget alene. Det gjør heller ikke det nye artilleriet vårt. En oppdatert CV90 er bedre enn en gammel, men velter fortsatt ikke lasset alene. Nye maskingevær, håndvåpen, nattbriller og kampuniformer er viktige, men heller ikke avgjørende i seg selv.

Det jeg vet, etter årevis med trening, studier og kamperfaringer fra fjerne himmelstrøk, er at det er samvirket mellom våpenartene, understøttet av god ledelse, tilstrekkelig logistikk og etterretning av høy kvalitet, som gir oss overtaket. Innføring av droner endrer ikke dette. Droner er spissen på en militær kapabilitet og det er kvaliteten på hele systemet, fra batterilading til luftromskontroll, som avgjør om tusen droner blir kampkraft eller skrot.

Masse krever logistikk

La oss begynne der en brigadesjef først kjenner det på kroppen. Krig har en fysisk begrensning som følger av forbruk i strid. Krigføring krever enormt med logistikk. En brigade som skal bruke hundrevis eller tusenvis av droner i måneden, har i praksis fått en ny forsyningsklasse med egne lagre, egen transport og eget regnskap. På lik linje som at vi har omfattende logistikk- og støttesystemer for kampsystemer, samband og håndvåpen, krever en effektiv dronekapabilitet det samme. Reservedeler, teknikere, simulatorer og forbruksartikler er bare noe av det som kreves.

Ukraina etablerte sitt eget dronevåpen sommeren 2025, Unmanned Systems Forces (USF). Sjefen for USF, Robert Brovdi har tatt dronekrigen til et nytt nivå. Han lanserte en rekke tiltak da han gikk på som sjef.  Blant annet etablerte han en logistikkhub for rundt femti kritiske komponenter, blant annet Starlink-terminaler, batterier, mobile EK-systemer, spesialtilpassede FPV-deler, støtteutstyr, kjøretøy og strømbanker.[2]  

Batterier fortjener særskilt oppmerksomhet. Et FPV-lag i døgnkontinuerlig drift forbruker og lader batterier i et omfang som krever stabil strømforsyning langt fremme. Det krever aggregater, drivstoff og ladestasjoner, samt et system for rotasjon, testing og kassasjon av battericeller. Ukrainske verksteder driver montering av nye batteripakker og kvalitetssikring av eksisterende som en kjerneoppgave, fordi batterisvikt i luften er bortkastet ammunisjon.

Her oppstår også et sirkulært poeng. Dronekrigen har skapt et logistikkbehov og løsningen er blant annet flere droner. Stridsteknikken som utvises på slagfeltet i Ukraina viser at de siste kilometerne frem til fronten er rene drapssoner. I de mest intense avsnittene er disse sonene over tjue kilometer. Flere ukrainske brigader har derfor flyttet mesteparten av fremskutt etterforsyning over på bakkedroner og tunge multirotorer. En Ukrainsk brigade oppgir for eksempel å flytte opptil 40 tonn i uken på denne måten og lasten inkluderer ammunisjon, drivstoff, dronebatterier, proviant og blod.[3] Ubemannet logistikk er med andre ord ikke en fremtidsvisjon, men et svar på et problem dronene selv har skapt og en kapabilitet brigadene må eie.

Verkstedet er en taktisk funksjon

Et viktig organisatorisk grep som jeg har bitt meg merke i er at for Ukrainerne behandles ikke vedlikehold og teknisk modifikasjon som en funksjon i bakre område, men som en taktisk funksjon i brigaden. Droneverksteder er typisk integrert i dronebataljonene. Disse driver alt fra montering og reparasjon til programvareoppdatering og tilpasning av stridshoder. Viktigst av alt er at verkstedene er en del av en tilbakemeldingssløyfe der tekniske problemer fra operatørene går direkte til ingeniørene som utvikler løsninger i takt med stridens krav.[4] 

RUSI har også argumentert for at innovasjonen i moderne krigføring må rette seg mer mot tilgangen på komponenter, og ikke kun mot ferdige plattformer. Tilgang på komponenter gjør dronene modulære og enklere å tilpasse. Videre mener de at anskaffelsessystemer bygget for tjueårige programmer er strukturelt uegnet for materiell med utviklingssykluser på uker.[5]  Brigadene våre trenger med andre ord ikke bare mekanikere, men en ingeniørkapasitet med myndighet til å modifisere.

Presisjonen ligger i fusjonen

Det som fra utsiden ser ut som dronepresisjon, er i realiteten situasjonsforståelse på systemnivå. Ukrainas DELTA-plattform fusjonerer data fra droner, elektronisk etterretning, akustiske sensorer, satellitter og rapporter fra enkeltsoldater til ett felles operasjonsbilde, tilgjengelig fra laveste nivå til generalstab, og komprimerer sensor-til-skytter-syklusen til minutter, iblant sekunder.[6] Det er også et vesentlig poeng med DELTA at det er utviklet nedenfra og opp. Dette gir oss et betydelig signal på viktigheten av samarbeidet mellom brukere og industri. 

For brigaden betyr det at ISR- og Joint Fires-kapasiteten må dimensjoneres for å kunne prioritere mellom svært mange samtidige mål og allokere riktig effektor til hvert av dem. Luftstøtte, FPV, bombedrone, artilleri og bombekaster har svært forskjellige egenskaper, og targeting er en kontinuerlig prosess. Videre må vi knytte enda tettere bånd mellom frontlinjesoldatene, utviklere og industri, slik at vi i tillegg til å utvikle selve dronen også utvikler stridsledelsessystemene.

Luftromskontroll

Så til det leddet som etter mitt skjønn er noe av det mest undervurderte i debatten, nemlig kommando og kontroll i det lave luftrommet. Erfaringene fra Ukraina er entydige. Avdelinger som ikke koordinerer godt nok skyter ned hverandres droner. Såkalt «blue-on-blue» utgjør en betydelig andel av tapene på begge sider. I tillegg kommer et rent teknisk problem. Radiostyrte FPV-droner forstyrrer hverandres styringssignaler, slik at det er vanskelig å konsentrere mange droner i tid og rom uten stram frekvensstyring.

En brigade som opererer hundrevis, kanskje tusenvis, av droner samtidig med eget artilleri, bombekastere og kortholdsluftvern, og som samtidig skal ha effektive mottiltak (C-UAS), trenger derfor en kompetent luftromsledelse. Det innebærer å etablere korridorer og tidsvinduer for egne systemer. Ikke minst innebærer det prosedyrer for identifikasjon av egne og fremmede droner, samt integrasjon med luftvernet slik at C-UAS ikke bekjemper egne plattformer. En ATO-lignende syklus på 72 timer er ubrukelig her. Denne typen innsats må ledes fortløpende, trolig fra en egen celle i brigadens kommandoplass som forener luftrom, spektrum og ild med et løpende rødt og blått situasjonsbilde.

Spektrumforvaltning

Jeg var deltager i en seanse der nylig avgåtte sjef for US ARMY Europe, General Donahue, kåserte for flere korps-, divisjons- og brigadesjefer om fremtidens landstrid. Etter en ganske grundig redegjørelse av dagens våpenteknologi var han svært tydelig på at fremtidens landstrid i et multidomenemiljø krever en betydelig grad av spektrumforvaltning. Det skal jeg være ærlig å si at ikke akkurat et tema en norsk brigadesjef har tenkt mye på.

Spektrumforvaltning er med andre ord ikke et fagfelt manøversjefer normalt har stor kompetanse på. Med dagens teknologi er det derimot et område som ikke kun kan overlates til sambandsoffiseren.[7] Det elektromagnetiske spektrumet er i praksis blitt en like knapp ressurs som selve luftrommet. En FPV-drone okkuperer frekvenser i to retninger samtidig og antallet brukbare bånd er begrenset. Når mange lag opererer i samme område, forstyrrer de hverandre lenge før fienden trenger å gjøre noe som helst. Legg så til egne jammere som ikke skiller mellom venn og fiende med mindre noen har bestemt hvem som skal sende på hva, hvor og når, så blir dette ganske komplisert.

Spektrumforvaltning i denne konteksten er derfor å planlegge, tildele og kontrollere frekvensbruk som en operativ funksjon. Dette inkluderer frekvensplaner for egne droner og samband, tids- og romvinduer for egen jamming og disiplin på egne signaturer, siden alt som sender også kan peiles. I Ukraina føres denne kampen kontinuerlig. Frekvensplaner endres på dagers og timers varsel etter hvert som motstanderens elektroniske krigføring tilpasser seg, og fremveksten av fiberoptisk styrte droner er i seg selv et symptom på hvor trangt og omstridt spektrumet er blitt. For en norsk brigade betyr det at spektrumforvaltning ikke kan være en teknisk eller administrativ sambandsoppgave, men må ledes fortløpende sammen med luftrom og ildstøtte av folk som forstår både frekvenser og taktikk.

Hvor langt strekker Ukrainas lærdommer egentlig?

Før jeg går videre til mulige lærdommer og anbefalinger, trenger jeg å ta et forbehold. Alt som er skrevet ovenfor er hentet fra en spesifikk krig. En lang, i stor grad statisk utmattelseskrig mellom to ressursutarmede parter, utkjempet over åpen steppe med fronter som knapt har flyttet seg på flere år. Brigade Nord ville, om det kom til det, kjempe under andre forhold. Vi vil kjempe som del av en moderne hær, som del av en fellesoperativ styrke og som del av NATO. Sannsynligvis i en mer mobil, manøverorientert strid, i arktisk og subarktisk terreng med mere skog og kupert lende snarere enn åpen steppe, med lengre forsyningslinjer og med et helt annet industri- og logistikkgrunnlag enn det Ukraina har vært nødt til å improvisere frem under krig.

Ikke alle Ukrainas lærdommer overføres like godt til den konteksten. Selve logikken om at kampkraften ligger i logistikk, vedlikehold, etterretningsfusjon og luftroms- og spektrumforvaltning snarere enn i plattformen selv er et generelt prinsipp for moderne krigføring og gjelder uavhengig av krigsskueplass. De konkrete løsningene Ukraina har bygget for å møte dette er derimot formet av landets særegne forhold. Drapssoner på tjue kilometers dybde er et produkt av denne bestemte frontens fastlåste situasjon, ikke et universelt kjennetegn ved dronekrig. En norsk brigade som fører en mer mobil strid i arktisk terreng vil kanskje møte et annet problem som krever en annen løsning for ubemannet logistikk, snarere enn en direkte kopi av den ukrainske. Vurderingene nedenfor bør leses som et argument for å bygge de samme kategoriene av kapabilitet og de samme organisatoriske vanene som Ukraina har bygget, ikke som en påstand om at de konkrete løsningene kan overføres uendret.

Hva kan en norsk brigade gjøre?

Med det forbeholdet er det noen lærdommer vi kan gjøre på brigadenivå.

Vi må øke kompetansen. Fra droneoperatører, via teknikere og ingeniører, logistisk understøttelse og til taktiske sjefer krever det utdanning og trening. Det finnes allerede mye utdanning i det sivile og noe i det militære. Teoretisk kunnskap må kompletteres med praktiske ferdigheter. Det vil si at vi må trene og øve med droner som system. 

Vi må øke vår egen overlevelsesevne. I et dronemettet miljø oppdages og bekjempes store formasjoner raskere enn de rekker å konsentrere seg, noe som presser frem spredning og utvikling av taktikk, teknikker og prosedyrer. Dette har vi i Brigade Nord jobbet med, og de siste årene har de store kommandoplassene langt på vei blitt fjernet og erstattet med noe annet. I tillegg har vi avdelinger som har kommet langt i å teste droner som en del av stridsteknikken, både offensivt og defensivt. 

Vi må etablere en egen logistikkunderstøttelse for ubemannede systemer. Batterier, ladekapasitet, reservedeler, kontrollstasjoner og samband må planlegges, lagres og fremføres som en egen klasse med egne forbruksrater. Vi kan begynne med å finne tall på hva ett FPV-kompani i Ukraina faktisk forbruker per døgn, og dimensjonere deretter. Jeg er temmelig sikker på at ukrainerne vil dele dette med oss. 

Vi må etablere droneverksted som del av brigadens repertoar, enten ett sted eller fordelt på flere. Det kan for eksempel være en dronesystemtropp eller tilsvarende med teknikere og ingeniører, med myndighet og delegert materiellansvar til å reparere, modifisere og oppdatere programvare fremme. Hvor mange verksteder vi trenger og i hvilket omfang, avhenger av hvordan vi organiserer oss. Men dette elementet må uansett være knyttet direkte til leverandørene gjennom korte og ubyråkratiske linjer. Dersom dagens anskaffelsesregime hindrer denne typen utvikling, er det regimet som må utfordres, ikke behovet.

Vi bør se mer på hvordan vi kan få til en ubemannet forsyningslinje den «siste kilometer». Bakkedroner og tunge multirotorer for etterforsyning, og på sikt evakuering av pasienter, er en logisk konsekvens av de nevnte drapssonene, og et område der Norge kan bygge kapasitet uten å vente på avklarte doktriner. Dette kan vi teste allerede, med enkle midler.

Vi må fortsette å utvikle luftromskontroll på brigadenivå. Vi har testet en celle i Brigade Nords kommandoplass som slår sammen etterretning, targeting og luftromskontroll. Men dette må vi sette i enda bedre system, slik at vi i sanntid forener luftromskontroll, spektrumforvaltning, C-UAS og ildkoordinering med etterretning. Selvfølgelig må dette gjøres som del av Hæren (eller det som i praksis er divisjonen). Etter hvert bør vi også øve kontroll over store mengder droner, slik at vi unngår å kjempe mot oss selv eller sette unødige begrensninger for de fremste avdelingene. 

Vi må utvikle systemene våre for datafusjon. Vi trenger ikke flere skjermer. Norske brigader trenger et felles, lagdelt situasjonsbilde etter mønster av DELTA. Antakelig ligger dette som en mulighet i NORCCIS i dag. Jeg opplever et godt samarbeid med både FFI og industrien om å utvikle stridsledelsesverktøyet vårt videre. Vi trenger ikke vente på ordre fra oven om å gjøre mer av dette. 

Vi må bygge et robust C-UAS-system. Lagdelt beskyttelse, fra passive tiltak på kjøretøy til elektronisk krigføring og kortholdsluftvern, er en forutsetning for å kunne operere droner. Det er ikke en nisjeanskaffelse eller noe som kan gå ved siden av dronesatsingen.

Når vi utvikler oss, må vi ha konkrete mål for utviklingshastighet. Det varige fortrinnet ligger i sløyfen fra front til verksted til produsent. Vi bør kunne sette krav til hvor raskt en erfaring fra øving eller operasjon skal være omsatt i modifisert materiell eller prosedyre, og følge det opp som en styringsparameter. Hvis dette er viktig i krig, er det ingen grunn til ikke å lære seg det i fred.

Ingenting av dette er gratis og en brigade av vår størrelse kan ikke uten videre legge alle disse funksjonene på toppen av det som allerede finnes. Å bygge egen dronelogistikk, fremskutte verksteder, en luftroms- og spektrumcelle og et robust C-UAS-system vil trekke bemanning, midler og ledelsesoppmerksomhet bort fra andre prioriteringer. Noen eksisterende strukturer eller oppgaver vil sannsynligvis måtte krympes eller omorganiseres for å gi plass. Jeg har ikke noe fasitsvar på nøyaktig hva som bør vike og jeg tror den avveiningen fortjener en ærlig diskusjon i et annet fora. Men det er en debatt vi bør ta bevisst, ikke la skje av seg selv, og den bør ikke få stanse innsatsen som er beskrevet ovenfor i det stille.

Avslutning

Kjernen i det hele er at dronekrig er organisasjonsutvikling mer enn materiellanskaffelse. Ukraina vant ikke droneforspranget ved å kjøpe de beste plattformene, men ved å bygge systemet rundt dem raskere enn motstanderen. Et svært sentralt punkt er at innovasjonen stort sett kommer nedenfra. Være seg DELTA som system eller stridstekniske flygeferdigheter så er det de som har skoen på som kjenner best hvor den trykker. Behovet fra frontlinjen fører til rask utvikling, testing, justering og implementering.

Hæren har tatt et langt steg inn i fremtiden ved å etablere et droneprogram, satse på samarbeid med industrien og ikke minst gjennom støtten til Ukraina. Det siste gir oss særlig mye læring. Brigadene våre er åpenbare testavdelinger, der vi først og fremst kan starte med menneskene, kunnskapen, ferdighetene og organisasjonen. Samtidig må dette kobles til utviklingen av en helhetlig, rask og effektiv verdikjede, bygget som en sløyfe som gir praktiske effekter raskt nok til å være relevant.

Den kanskje viktigste konklusjonen er derfor organisatorisk. Dronenes verdikjede stopper ikke ved brigadens inngangsport. Brigadene må eie den taktiske bruken, verkstedene, treningen og den daglige utviklingen. Samtidig må dette skje under kyndig ledelse av Hærens våpenskole, som har ansvar for blant annet utvikling, utdanning, standardisering, anskaffelser og industrisamarbeid i Hæren. Systemet må henge sammen fra soldaten i front, via brigadene og Hæren, til anskaffelsesmyndighetene og industrien. Først når erfaringer fra øvelser eller operasjoner kan omsettes til forbedret materiell, oppdatert programvare og nye prosedyrer på uker snarere enn år, har vi bygget den egentlige kapabiliteten. Da er det ikke dronene som er viktigst, men organisasjonens evne til å lære raskere enn motstanderen og omsette lærdom til effekt på slagfeltet.

Foto: Wikimedia commons