Når teknokraten utfordrer generalene – Hva Fedorovs fall lærer oss om datasentrisk forsvar

I juli 2026 skjedde det noe uventet i europeisk forsvarspolitikk: Ukrainas forsvarsminister Mykhailo Fedorov ble avsatt, oberster sa opp i protest, og folk tok til gatene.[i] Fedorov har vært omtalt som «man of hope» og den «digitale arkitekten» bak moderniseringen av Ukraina. Han har stått bak en rekke radikale, teknologiorienterte reformer som har gitt stor suksess. Dette innebærer å skru av russisk Starlink, bruk av data og KI, satsing på ubemannede system, med mer.[ii]

Man skulle tro at suksessfulle tiltak for et land i krig var populært, men slik er det nødvendigvis ikke. Det spekuleres i at Zelenskyy måtte avsette Fedorov fordi hans suksess ble for mye for de mer konservative delene av det ukrainske militæret, inkludert Forsvarssjefen, Oleksandr Syrskyi.

Fedorov og Syrskyi blir gjennom åpne medier fremstilt som eksponenter for to vidt forskjellige syn på krigføring og beslutninger: Det datasentriske og teknologiorienterte mot det tradisjonelle militære. Kan Norge lære av Fedorovs teknologiorienterte tankesett, eller har vi også konservative krefter som holder oss igjen?

Hva er en datasentrisk tilnærming til beslutninger?

For å forstå Fedorovs syn er det viktig å skjønne hva som kjennetegner datasentriske tilnærminger til beslutninger. Datasentriske tilnærminger setter sammenstilling og utnyttelse av digitale data i sentrum for beslutningsprosessen. Digitalisering og IKT-infrastruktur er en forutsetning for dette. Hver gang en soldat taster inn en observasjon på et nettbrett, en drone sender videostrøm eller en radar registrerer bevegelse, skapes en liten bit virkelighet i en digital kopi. Verdien av disse dataene er eksponentiell: For hver ny kilde som sammenstilles på tvers av domener, øker analysekraften og forståelsen av virkeligheten dramatisk.[iii]  Svakheten i et slikt system er at det aldri blir bedre enn dataene det fôres med. Virkeligheten kan aldri gjenskapes hundre prosent feilfritt.

Tradisjonell militær tenkning løser mangelfull situasjonsforståelse ved å lene seg tungt på militære lederes erfaring for beslutninger. Datasentriske tilnærminger anerkjenner også krigens tåke, men mener mennesker er dårlig egnet til å være objektive, prosesserer informasjon for sakte og går glipp av vesentlig informasjon. Ledere trenger derfor maskinkraft for å bedre egen beslutningsevne. Tall, data og algoritmer og analysen av disse får i enkelte tilfeller forrang over menneskelig intuisjon. Målet er fremdeles å ta best mulig beslutninger til rett tid, men bruk av verktøy og data har et stort fokus.

Fedorov og «Krigens matematikk»

Mykhailo Fedorov er en 35 år gammel teknolog og tidligere markedsføringsspesialist som ble Ukrainas yngste forsvarsminister noensinne. Han digitaliserte det ukrainske statsapparatet og ønsket i essens å «putte staten i en smarttelefon» gjennom appen Diia. Denne digitaliseringen har vært vellykket og bidratt til den tidligere ministerens popularitet.[iv]  

Suksess på slagfeltet avgjøres ifølge Fedorov av asymmetri. Ukraina kan bare vinne ved å påføre Russland store økonomiske tap ved selv å bruke svært liten innsatsfaktor relativ til skadene som påføres Russland.[v] Stordata og kunstig intelligens er helt sentralt for å oppnå dette. Den som klarer å prosessere mest data, forstår den best og med system som bistår til å foreslå løsninger er den som har best sjanse til å vinne krigen. [vi]

En del av en Fedorovs markedsforståelse av krigen der tilbud og etterspørsel rår, er synet på mennesket som en begrenset ressurs som Ukraina har lav tilgang på. Derfor er teknologi, innovasjon og droner avgjørende faktorer for Ukraina. Fedorov har uttalt at krigføring i størst mulig grad bør gjøres gjennom bruk av avstandslevert ild og ubemannede system. Mennesker eller infanteri bør kun anvendes der det er høyst nødvendig.

Markedsforståelsen av krigen anvendes ikke bare mot fienden, men også for å motivere egne soldater og industri. Det foretrekkes bruk av insentiver og digitalisering som inspirerer i retning av Ukrainas mål, heller enn tvangsmetoder og massemobilisering. Fedorov har forsøkt å bedre kontraktsvilkår for soldater, heller enn å tvinge folk til tjeneste.

Kanskje det fremste eksempelet på et matematisk syn på krigen er bruken av e-poeng (e-points). E-poeng er digitale poeng som brukes til å belønne kampenheter for verifiserte resultater på slagmarken. Ødeleggelse av høyverdimål som stridsvogner gir de høyeste utbetalingene, men det tildeles også poeng for rekognosering, logistikk eller nedskyting av Shahed-droner som noen eksempler.

Oppsparte e-poeng fungerer som en digital valuta som brigadesjefer kan anskaffe nytt utstyr for. I den digitale markedsplassen Brave1 kan ukrainske enheter bestille droner, elektroniske krigføringssystemene eller det tekniske utstyret de selv mener gir størst effekt i sitt spesifikke operasjonsområde.[vii]  Markedsplassen ligger åpent på internett. Det har blitt levert over 181 000 ubemannede system i 2026 på denne måten, noe som viser at e-poeng er mer enn bare prøver og forsøk.[viii] «Krigens matematikk» hviler på premisset om at ressurser skal følge dokumenterte resultater fremfor hierarkiske beslutninger. [ix] E-poeng skaper et objektivt datasett over hva som fungerer i felt, fordi det er insentiver for enheter til å bruke denne valutaen på det som gir effekt.

Bruken av e-poeng går hånd i hånd med digitaliseringen av ubemannede operasjoner, gjennom blant annet innføringen av Mission Control modulen i det taktiske IT systemet Delta. Denne modulen har digitalisert all rapportering og data knyttet til oppdrag med ubemannede system. Dette tillater sanntidsdashbord for kommando og kontroll fra taktisk til strategisk nivå innen minutter av at operasjoner er gjennomført. [x]

Ukrainernes bruk av data strekker seg ikke bare til ubemannede operasjoner, men over hele slagfeltet. Det brukes til identifisering og prediksjon av lufttrusler, automatisert analyse av ustrukturerte etterretningsdata, effektivisering av logistikk og forsyningslinjer, sanntids operasjonsplanlegging og ledelse og digitalisert personellforvaltning og rekruttering.[xi] Data brukes til å informere beslutninger og planer så vel som å styre kapabilitetsutvikling. Effekten er tilsynelatende at Ukrainerne kontinuerlig innoverer for å påføre fienden maksimal skade med minst mulig bruk av egne menneskelige ressurser.

Stjerneministeren som fikk sparken

Selv om Ukraina og Fedorovs digitaliseringstiltak har høstet mye skryt over hele Europa er det ikke alle som er fornøyd. Hovedkritikerne har vært det tradisjonelle militære hierarkiet med forsvarssjef Oleksandr Syrskyj i spissen. Generalstaben mener militær strategi ikke kan reduseres til tall på et dashbord. I tillegg ønsker de kontroll og innflytelse på forsvarsbudsjettet på over 100 mrd dollar.[xii]  

Generalstaben har hatt et legitimt argument i at overdreven bruk av data kan føre til glipp av viktige nyanser. Enheter som forsvarer avgjørende statiske posisjoner kan fremstå som «ineffektive» gjennom e-poeng, men allikevel ha holdt avgjørende lende som hindrer russiske gjennombrudd. Slike enheter risikerer å ikke få prioritet på etterforsyning eller det beste materiellet. Droner kan heller ikke erstatte infanteri, artilleri eller luftforsvar. [xiii] Den opplevde manglende forståelsen mellom de fagmilitære og politikeren gjorde kommunikasjonen svært betent. «Dette er en kamp mellom en ung teknokrat og en general fra en stort sett post-sovjetisk militær skole», skal en representant fra det ukrainske Forsvarsdepartementet ha uttalt.[xiv]

I mars 2026 ble generalenes rolle i anskaffelser av droner redusert. Med nytt rammeverk skulle de nå kun angi tekniske spesifikasjoner, uten å få mene noe om hvilken leverandør eller type som skulle velges. Dette var en konsekvens av innføringen av den tidligere nevnte Mission Control modulen i Delta. Data om dokumenterte resultater avgjør nå hvilket utstyr som trengs, ikke de fagmilitæres stemme.[xv] En annen sentral del av reformen var å redusere korrupsjon og industripåvirkning mot høytstående ukrainske militære. Syrskyi har trolig kjent på en lang, politisk skrutrekker og ment at de fagmilitæres mening ikke har veid tungt nok i en rekke avgjørelser.

Konflikten skapte til slutt dilemma der presidenten måtte velge mellom forsvarsledelsen eller forsvarsministeren. Avskjedigelsen skjedde offisielt som en del av en større regjeringsrokade, men Zelenskyy la ikke skjul på at det dype motsetningsforholdet mellom departementet og forsvarsledelsen var den egentlige årsaken. Presidenten beskrev det som et smertelig valg mellom to sider og konkluderte med at han ikke kunne tillate at de to viktigste pilarene i forsvaret fortsatte å kjempe mot hverandre mens landet var i krig.[xvi]

Ifølge polske Centre of Eastern Studies handlet avskjedigelsen primært om motstanden mot Fedorovs anti-korrupsjonstiltak og åpenhet i anskaffelser. Sekundært lå årsaken i den dype ideologiske konflikten med Syrskyj, samt spekulasjoner om at den svært populære Fedorov ble ansett som en potensiell politisk rival av Zelenskyy.[xvii] Utnevnelsen av Ihor Klymenko – en tidligere politisjef – en tydelig kursendring tilbake mot en mer hierarkisk styringsmodell med fokus på disiplin og kontroll.[xviii]

Reaksjonene på sparkingen var umiddelbare og voldsomme; Demonstranter bar plakater med slagord som «ikke drep håpet om seier» og «russerne feirer», mens flere profilerte skikkelser, som nestlederen for luftforsvaret, Pavlo Yelizarov, valgte å trekke seg i protest. Zelenskyy valgte derfor å gå tilbake på avgjørelsen. Syrskyi ble avskjediget og Fedorov er i skrivende stund tilbudt en ukjent rolle i regjeringsapparatet.[xix]

McNamaras spøkelse

Kvantitative tilnærmingers suksess i Ukraina er ikke et rent bevis på at datasentrisitet erstatter Clausewitz syn på krigens tåke. Suksessen er vel så mye et godt eksempel på balanse mellom mål, midler og metoder. Ukrainas premiss for seier er å angripe den russiske krigsøkonomien til et punkt hvor Putin må møte ved forhandlingsbordet med store innrømmelser. Dersom målet er økonomisk ødeleggelse til lav kostnad for egne ressurser, gir det mening å satse på avstandsleverte billige våpen og bruke tall for å måle effektivitet på slagfeltet.

Drømmen om å redusere krig til kvantitativ metode er ikke ny. Den britiske ingeniøren Frederick Lanchester prøvde å lage likninger som skulle kunne forutsi utfallet av slag under første verdenskrig. Oberst John Warden hevdet under Gulfkrigen at han kunne forutsi krigers utfall basert på partenes nøyaktige antall av ulike kapabiliteter.

Det mest katastrofale eksempelet er kanskje USAs Forsvarsminister Robert McNamaras «body count»-metodikk fra Vietnamkrigen. Gjennom konseptet som i ettertid er kalt «The McNamara Fallacy», ble antall drepte fiender og beslaglagte våpen ansett som indikatorer på strategisk fremgang. Det McNamara egentlig forsøkte på, var datasentrisk krigføring tiår før teknologien var moden. Datagrunnlaget den gang var manuelt, gjennomsyret av menneskelig bias og ble systematisk manipulert for å levere positive resultater oppover i en krevende kommandokjede.

Når Fedorovs konsept om «krigens matematikk» nå debatteres, kan det være lett å avfeie det som et nytt McNamara-kompleks – et farlig forsøk på å redusere krigens kaos til et dashbord. Slike metoder ser derimot ut til å fungere meget godt i Ukraina. Når en soldat leverer video av at en drone treffer et russisk mål i Delta, kan strategisk og politisk nivå se resultatet minutter senere. Det er ingen mulighet for mellomledere til å manipulere eller pynte på rådataen. Teknologien er på et helt annet sted enn under Vietnamkrigen. Derfor skal vi være svært forsiktige med å avfeie metodikken. Den bør studeres og læres av.

Bør Forsvaret begynne å telle?

Norge og NATO bygger ikke for stillstand og utmattelse. NATO forventer ild, manøver og domeneintegrasjon som gir avgjørende effekter langt raskere enn hva Ukraina evner i dag. Infanteri, kavaleri, artilleri, luft- og sjøgående plattformer blir ikke borte i neste krig. En drone kan fremdeles ikke holde land over tid. Forsvaret kan ikke kopiere Ukrainas markedsplass for droner og e-poeng ukritisk og forvente at det løser utfordringer ved konflikt i norske nærområder, men kan heller ikke ignorere resultatene i Ukraina.

Ukrainas digitalisering tvinger oss til å se kritisk på hvordan vi rigger vårt eget maskineri. Norge er et enda mindre land enn Ukraina og er derfor er avhengig av asymmetri i møte med en stor motstander som Russland.  I debatten om hvordan Forsvaret skal digitaliseres bør vi være forsiktige med å dømme den ukrainske generalstaben som konservative. Norges egne handlinger tyder på at det er konservative krefter her til lands også, som ikke ønsker å ta risiko eller gjøre upopulære valg.

Forsvaret uttrykker satsing på AI, data og ubemannede system, men satsingen gjøres litt og litt og helst uten noe særlig risiko eller stor endring. Det kjøpes stridsvogn, ubåt og fregatt, samtidig som det hevdes å satse på nye teknologier. Dette er å prøve å få til endring, uten å prioritere, noe som fungerer dårlig i praksis. 1,5 mrd over 10 år til droner er ingen satsing. Det er en inkrementell forbedring i tillegg til alt annet vi holder på med.  Måten vi fatter beslutninger på har ikke endret seg.

Skal vi lykkes med digitalisering og modernisering av Forsvaret for morgendagens krig kommer det til å måtte gjøres ubehagelig valg, slik Zelenskyy har opplevd den siste uken. De underliggende forhold som er opphavet til konflikten mellom Syrskyi og Fedorov bør læres av:

1. Data bør inn i militære beslutningsprosesser i langt større grad enn i dag. Vi har for lite harde tall, sanntidsoppdaterte bilder, video og data og klarer ikke å hente ut innsikt av det vi har. For å lykkes med dette må soldatenes prosesser må inn i smarttelefonformatet, som igjen betyr at vi må slutte å overgradere informasjon og nekte oss selv bruk av tjenester hos kommersielle skyleverandører og internett. Vi må ha på plass en sentral dataplattform som sammenstiller data i ETT felles bilde. Viktigst av alt må vi ha folk som tør å gjennomføre beslutningsprosesser på nye måter.
2. Forsvaret bør satse på billige våpensystem med rekkevidde. Norge mer i undertall på menneskelige ressurser enn Ukraina og bør lære av deres måte å få effekt med billige midler. Ubemannede system er en stor del av dette, men Ukrainas utforskning med billigere luftvern og alternative missil med mer rekkevidde per dollar er andre eksempler lære av. Infanteri, artilleri og andre plattformer blir ikke borte, men vi bør skape masse gjennom slike billige system og ha måter å bruke data for å dokumentere deres effekt i strid som kan informere videre investeringer. Dette kan kun oppnås om vi tør å bortprioritere i antall eller typer store, dyre plattformer. 
3. Måten Forsvaret investerer på trenger en stor endring.  Hvis norske anskaffelsesløp og byråkratiske prosesser forblir utelukkende designet for etterrettelighet i fredstid, vil man tape kappløpet før det har begynt. Hvordan kan Forsvaret lære av prinsippene bak e-poengsystemet? Ukraina har sentral styring av investering, samtidig som de får ufiltrerte tilbakemeldinger fra taktisk nivå om hvilke system som faktisk fungerer i krig. Norge kan nok ikke kopiere Ukraina en til en, men bør få på plass system som tillater Forsvaret å velge de våpensystem som har dokumentert effekt, uten trege anskaffelsesprosesser.

Til slutt og kanskje viktigst, teknologien løser ingenting alene. Dersom Forsvaret ikke tør å finne nye måter å gjøre ting på hjelper teknologi og data lite. Forsvaret trenger ledere og fagmiljøer som våger å tenke nytt, som forstår teknologi og som tør å sette fart. Teknologi og data er ikke lenger en militær sidedebatt – det er en del av kjernen i moderne krigføring. Skal vi lykkes betyr dette at nåværende sjefer må ta risiko og akseptere feil. Det finnes ingen behagelige snarveier.

Den konservative siden ser ut til å ha tapt i Ukraina. Vi får håpe den møter samme skjebne i Norge.

Foto: Wikimedia commons