Matforsyning i krig – et felles ansvar uten en felles plan?

Matforsyning i krig – et felles ansvar uten en felles plan?

. 19 minutter å lese

Martine Vold

Sikkerhets- og beredskapssjef i Coop Norge. Lang erfaring med sikkerhet, beredskap og risikostyring fra forsvarssektoren og arbeidet med det nye regjeringskvartalet. Deltatt i utarbeidelsen av Norsk Standard NS 5814:2021 om risikovurderinger.

Om næringslivets rolle i totalforsvaret – og hvorfor god egenberedskap ikke er nok

Norge har et profesjonelt og effektivt system for å forsyne befolkningen med mat. Gjennom flere tiår er forsyningskjedene blitt stadig mer spesialiserte og kostnadseffektive, basert på prinsippet om «just-in-time» – der leveransene koordineres tett for å minimere lagerbeholdninger og kostnader.

Det har gitt oss et velfungerende system i fredstid, men også skapt avhengigheter og sårbarheter som kan få alvorlige konsekvenser i krise og krig.

For hva skjer dersom forutsetningene som gjør systemet effektivt og forutsigbart, ikke lenger er til stede?

Se for deg at Norge befinner seg i en alvorlig sikkerhetspolitisk krise. Forsvaret mobiliserer, og allierte styrker skal mottas og understøttes. Strømforsyningen er ustabil, enkelte transportårer er utilgjengelige, og tilgangen på drivstoff er redusert.

I Mehamn, ytterst på Nordkinnhalvøya i Finnmark, begynner hyllene i Coop-butikken å tømmes. Det finnes fortsatt mat på lagrene lenger sør, men veiforbindelsene er usikre, og Forsvaret trenger den samme transportkapasiteten og dieselen som skal få matvarene frem til bygda. Hvem skal prioriteres? Skal lastebilen kjøre forsyninger til Forsvaret eller mat til innbyggerne i Mehamn? Og hvor lenge, og med hvilket vareutvalg, forventes det at butikken skal holde åpent?

Dette er ikke først og fremst spørsmål om logistikk. Det er strategiske spørsmål om hvordan Norge skal fungere i krise og krig.

I krise og krig kan knapphet på drivstoff og transportkapasitet tvinge frem vanskelige prioriteringer mellom Forsvarets behov og matforsyningen til sivilbefolkningen. Foto: Arun Rethnam Haug / Forsvaret

Den offentlige debatten om matberedskap handler ofte om selvforsyning, matproduksjon og beredskapslagring. Alt dette er viktig. Men mat på lager er ikke det samme som matforsyning.

Matforsyningen er et sammenhengende system av produksjon, import, foredling, lagring, transport, distribusjon og betaling i butikk. Systemet er avhengig av en rekke kritiske innsatsfaktorer: Strøm, drivstoff, elektronisk kommunikasjon, IT-systemer, betalingsløsninger, transportinfrastruktur og kvalifisert personell.

I en krigssituasjon vil i tillegg framkommeligheten på vei og opprettholdelsen av lov og orden være avgjørende. Veier kan bli stengt eller omprioritert for militære formål, og kontrollposter og ferdselsrestriksjoner kan gjøre det vanskelig å få varer fram. Samtidig kan plyndring av butikker og lagre gjøre det uforsvarlig for ansatte å møte på jobb.

Hvordan skal vi forberede oss på en slik situasjon? Hvilken funksjonsevne skal matforsyningen opprettholde, under hvilke omstendigheter og over hvor lang tid?

God egenberedskap er ikke nødvendigvis god samfunnsberedskap

I vår mottok aktører i næringslivet et brev fra justisministeren som understreket næringslivets avgjørende rolle i totalforsvaret. Myndighetene forventer at virksomhetene har god egenberedskap og gjennomfører risikovurderinger. Som det heter i brevet: «Det viktigste næringslivet kan bidra med i kriser og krig er å levere så nært en normalsituasjon som mulig». [1]

Men denne ambisjonen reiser to grunnleggende spørsmål: Hva forventer myndighetene egentlig at næringslivet skal være forberedt på å levere i krig? Og er egentlig det å opprettholde normalsituasjonen et fornuftig mål?

For det første ligger det bak oppfordringen om god egenberedskap også en implisitt forventning om at næringslivet skal ivareta samfunnets behov i krise og krig. Og det er noe annet - og mer enn å beskytte egen virksomhet.

En privat virksomhet kan gjennomføre gode risikovurderinger og definere scenarioer ut fra egne virksomhetsmål, leveranseforpliktelser og hva som er kommersielt bærekraftig. Men det er ikke nødvendigvis sammenfall mellom hva som er rasjonelt for den enkelte næringslivsaktøren, og hvilken kapasitet staten trenger å opprettholde i krig.

En dagligvareaktør kan for eksempel komme til at det er forsvarlig å dimensjonere beredskapen for å håndtere alvorlige forstyrrelser i vareforsyningen i én uke. Myndighetene kan ha behov for at forsyningssystemet fungerer i flere måneder under langt mer krevende forutsetninger.

Dersom myndighetene forventer at næringslivet skal ta et ansvar for forsyningssikkerhet som går utover det å sikre egen drift og ivareta egne leveranseforpliktelser, må de også tydeliggjøre hva dette utvidede ansvaret innebærer, hvilke rammebetingelser som skal gjelde, og hvem som tar regningen for de ekstra tiltakene.

I vår sendte justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen et brev til næringslivet der hun understreket at virksomhetene bør kunne opprettholde så normal drift som mulig i krise og krig. Foto: Arun Rethnam Haug / Forsvaret

Uten disse avklaringene vil beredskapsplanene våre hvile på et høyst usikkert grunnlag, fordi vi blir gående og gjette:

Hvilken tilgang til strøm og drivstoff kan vi legge til grunn? Skal vi forsyne alle butikker i hele landet, eller prioritere enkelte områder? Skal vi opprettholde det ordinære vareutvalget eller gå over til et begrenset beredskapssortiment? Hvor lenge forventes det at forsyningene skal kunne opprettholdes ved omfattende bortfall av kritiske innsatsfaktorer? Og hvem bestemmer hva og hvem som skal prioriteres dersom det ikke er mulig å dekke alle behov?

For det andre handler beredskap først og fremst om å prioritere. Målet bør derfor ikke være å opprettholde normalsituasjonen, men å sikre en akseptabel unntakstilstand. I en alvorlig krise eller krig planlegger ikke Coop for at butikkene skal tilby økologisk papaya og 200 sorter smågodt, slik vi gjør i fredstid. Det avgjørende er at befolkningen får tilgang til mat og nødvendige dagligvarer i tilstrekkelige mengder.

Det er jo nettopp slike prioriteringer som er selve formålet med beredskapsplanleggingen: Hva er viktigst å sikre? Hva må opprettholdes, hva kan reduseres, og hva kan vente? Beredskapens verdi ligger i at den gir et grunnlag for å ta de riktige og vanskelige beslutningene om prioritering.

Oppfordringen i brevet fra justisministeren om å levere så nært en normalsituasjon som mulig er derfor uheldig. Et slikt signal fra myndighetene kan føre til at næringslivet prioriterer feil – eller ikke prioriterer i det hele tatt - og at ressursene dermed ikke brukes der de best kan ivareta befolkningens grunnleggende behov.

Når myndighetenes forventninger samtidig er uklare, må virksomhetene gjøre sine egne antakelser om hva de skal forberede seg på. Og når vi gjetter hver for oss, vil vi også gjette ulikt. Resultatet kan bli god egenberedskap i den enkelte virksomhet, men neppe et samordnet totalforsvar.

Vi trenger et felles grunnlag for å planlegge

En av de viktigste rammebetingelsene som mangler, er et felles planleggingsgrunnlag som beskriver hva vi skal forberede oss på. I mangel på omforente, dimensjonerende scenarioer vil vi snakke forbi hverandre.

På samme måte som felles situasjonsforståelse er avgjørende for å håndtere en krise, er felles scenarioforståelse avgjørende for å forberede seg på den. Først når vi legger det samme scenarioet til grunn, kan vi vurdere gapet mellom eksisterende kapasitet og samfunnets behov.

«Men det finnes ingen fasit på hva som kommer til å hende», er innvendingen. Det er riktig. Men poenget er ikke å gjette riktig om fremtiden. Det er å gjette på det samme.

Dette er ikke en ny problemstilling. Norge hadde tidligere felles nasjonale planforutsetninger, fastsatt i 1995 og opphevet i 2012. De var utviklet i samarbeid mellom den sivile og militære delen av totalforsvaret og harmonisert med militære trusselvurderinger. De omfattet blant annet krigsscenarioer, geografiske prioriteringer og krav til forsyningsberedskap. [2] Da ordningen ble avviklet i 2012, i en tid da krig i Norge fremsto som lite sannsynlig, fikk departementene i større grad ansvar for å dimensjonere beredskapen innenfor egne ansvarsområder. [2]

Men samfunnets kritiske funksjoner følger ikke departementsgrensene. Og i ettertid kan vi spørre oss om den dype freden egentlig var dyp søvn?

Totalberedskapskommisjonen anbefalte på nytt i NOU 2023:17 Nå er det alvor å gjeninnføre felles, dimensjonerende scenarioer basert på et felles trusselbilde. Her skulle også Forsvaret bidra, både med sin forståelse av hvordan en krig kan utvikle seg, og med tydeligere beskrivelser av hvilke behov for sivil støtte som kan oppstå i ulike scenarioer. Kommisjonen etterlyste dessuten felles prinsipper for prioritering av ressurser. [2]

Samme år kom Riksrevisjonen med alvorlig kritikk av myndighetenes arbeid med matsikkerhet og beredskap. I sin undersøkelse påpekte Riksrevisjonen at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad hadde vurdert hvilke hendelser som kunne føre til vesentlig svikt i matforsyningen, og de etterlyste felles planforutsetninger for mat- og forsyningsberedskapen. [3]

Anbefalingene har riktignok ikke blitt stående ubesvart. Nærings- og fiskeridepartementet er gitt et tydeligere ansvar for å samordne forsyningssikkerheten på tvers av sektorer, med støtte fra DSB. Regjeringen har også varslet den første langtidsplan for sivil beredskap i løpet av 2026, med særlig vekt på kraftforsyning, transport og digital infrastruktur. Dette er kritiske forutsetninger for å opprettholde matforsyningen, men selve matforsyningen skal først omfattes av senere planer.

I 2023 kritiserte Riksrevisjonen myndighetenes arbeid med matsikkerhet og beredskap, og etterlyste bedre vurderinger av hendelser som kan true matforsyningen i Norge. Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret

Det er viktige skritt i riktig retning. Men det er fortsatt et betydelig sprang fra utredninger, planer og politiske ambisjoner til et felles grunnlag som næringslivet faktisk kan dimensjonere beredskapen etter.

Ikke vent, bare gå i gang!

Dette er oppfordringen fra myndighetene til næringslivet: Gjør risikovurderinger, styrk beredskapen og les trusselvurderingene.

Og det gjør vi. Vi sitter ikke med hendene i fanget og venter på avklaringer. Vi venter på avklaringer mens vi gjør som best vi kan.

Dessuten finnes det flust av strategier, meldinger og ambisjoner for samfunnssikkerhet og beredskap. Vi har en nasjonal sikkerhetsstrategi, en totalberedskapsmelding, et Sivilt beredskapssystem og en rekke sektorvise og regionale planer. [13]

Men dokumentene har ulike formål og ulik detaljeringsgrad, og gir ikke nødvendigvis næringslivet et samlet grunnlag for egen beredskapsplanlegging. Deler av planverket er dessuten sikkerhetsgradert, og sammenhengen mellom nasjonale, regionale og lokale planer er ikke tydelig.

Dette skaper utfordringer allerede i det første steget av risikovurderingen: Å fastsette rammebetingelsene for analysen. Hva er problemstillingen, hva skal vi vurdere risikoen opp mot, og hvilke forutsetninger skal vi legge til grunn?

Risikovurderingen er det viktigste tannhjulet i sikkerhetsstyringen. Den skal hjelpe oss å forstå hva som kan true verdiene våre, hvor vi er sårbare, og hvordan risikoen kan reduseres. Den gir dermed grunnlaget for både det forebyggende sikkerhetsarbeidet og beredskapsplanleggingen.

Vi har tilgang til både trusselvurderinger, farebeskrivelser og erfaringer fra tidligere hendelser. Dette er verdifull kunnskap, men det er forskjell på å beskrive mulige trusler og å ta stilling til hvilke belastninger samfunnet skal være forberedt på å tåle. Når vi selv må velge hva vi skal dimensjonere beredskapen for, er det lett å legge for stor vekt på det vi allerede kjenner.

Som risikoanalytiker er jeg opptatt av å lære av tidligere hendelser uten å la erfaringene bli fasit for hva vi skal forberede oss på. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 hadde vi en tendens til å innrette sikringsarbeidet mot den neste hvite varebilen. Men som 22. juli-kommisjonen påpekte, manglet evnen til å ta høyde for overraskelser. Gode risikovurderinger krever at vi utfordrer egne antakelser og tar høyde for at både trusler, sårbarheter og omstendigheter kan utvikle seg på måter vi ikke har forutsett.

På samme måte er erfaringene fra Ukraina viktige, men de er ikke en mal for hvordan en konflikt i Norge vil utvikle seg. Vi må lære av erfaringene, samtidig som vi tar høyde for forskjeller i geografi, samfunnsstruktur, kultur, trusselbilde og andre forhold som kan gi en krig i Norge et helt annet forløp.

Vi mennesker har en tendens til å ta utgangspunkt i det vi kjenner og legge bort det vi mener er mindre sannsynlig. Det er også fristende å se an utviklingen og håpe at det verste ikke skjer. Men håp er ingen god beredskapsstrategi. Beredskapsplanlegging handler også om å ta høyde for mindre sannsynlige hendelser som kan få så alvorlige konsekvenser at vi ikke kan tillate oss å være uforberedt.

Erfaringene fra Ukraina er viktige, men kan ikke direkte overføres til norske forhold. Foto: Wikimedia commons

Det betyr ikke at forsyningssystemet skal tåle enhver tenkelig trussel. Vi kan ikke bygge lagre som motstår direkte militære angrep, eller etablere full redundans i alle deler av forsyningskjeden. Risikovurderinger skal også gi grunnlag for å vurdere hvilken risiko vi må akseptere.

Sikkerhet er tross alt ikke et mål i seg selv, men en forutsetning for å nå andre mål. Et tiltak som skal sikre virksomhetens evne til å levere, kan ikke være så kostbart at det samtidig undergraver denne evnen.

Derfor må vi begynne med å forstå problemet, før vi bestemmer oss for løsningen.

Beredskapsbutikker – mer enn et ekstra aggregat

Beredskapsbutikker illustrerer dette godt. Stortinget har bedt regjeringen utrede en ordning etter finsk modell, og flere dagligvareaktører og kommuner har allerede tatt egne initiativer. Det er positivt. Men en beredskapsbutikk er et tiltak. Og et tiltak skal løse noe. Hva da?

Skal butikken kunne holde åpent under et lokalt strømbrudd i to døgn? Skal den fungere når betalingssystemene og elektronisk kommunikasjon faller bort? Eller skal den sikre befolkningen tilgang til mat gjennom uker med krig, der transportårer er stengt og drivstoff rasjoneres? Dette er forskjellige scenarioer som stiller helt ulike krav til løsningen.

Det finnes heller ingen omforent definisjon av hva en beredskapsbutikk skal være. Men en definisjon bør uansett ikke låse oss til én bestemt løsning. Tiltaket må designes etter problemet det skal løse.

Beredskapsbutikker skal sikre befolkningen tilgang til mat i kriser, men behovene vil variere ut fra lokale forhold og hvilke forsyningsutfordringer butikkene må håndtere. Foto: Wikimedia commons

Ikke alle beredskapsbutikker trenger hele utstyrskatalogen, med satellittkommunikasjon, nødstrømsaggregat og solcellepaneler. En beredskapsbutikk kan være en ordinær butikk med nødstrøm, et utleveringssted for et begrenset beredskapssortiment eller en butikk med ekstra lagerkapasitet. Behovene vil variere med bosettingsmønster, avstander, lokale sårbarheter og mulighetene for alternativ forsyning. Det er derfor gode grunner til at beredskapsbutikker ikke skal være like.

Beslutninger om geografisk plassering må dessuten baseres på hvordan butikknettverket samlet sett bidrar til å sikre befolkningens tilgang til mat. Uten nasjonal koordinering kan vi ende med to beredskapsbutikker i nabokommuner, mens en annen landsdel står uten. Skal beredskapsbutikker bli et reelt bidrag til forsyningssikkerheten, og ikke bare et tiltak vi kan krysse av som gjennomført, må geografisk dekning, kapasitet og forsyningsløsninger ses i sammenheng.

Men uansett hvordan butikken er utrustet og hvor den er plassert, er den bare det siste leddet i en lang forsyningskjede. Det hjelper lite å investere i aggregater og satellittkommunikasjon dersom varene ikke kommer frem. 

Alle er samfunnskritiske – men hvem skal prioriteres?

Det er lett å enes om at matforsyning, energiforsyning, transport, helsevesen og forsvar er samfunnskritiske funksjoner. Utfordringen oppstår når de samme funksjonene trenger tilgang til de samme knappe ressursene. Diesel er et eksempel på en knapp ressurs det kommer til å bli rift om.

Forsvaret trenger diesel til militære operasjoner og logistikk. Dagligvarebransjen trenger diesel til å frakte varer fra lagre til butikker. Helsevesenet trenger drivstoff til ambulanser og nødstrømsaggregater, kommunene til kjøretøy og kritiske tjenester, næringsmiddelindustrien til transport og reservekraft, og bøndene til traktorer og andre landbruksmaskiner.

Men hvis drivstoffet ikke strekker til, må noen prioriteres. [9][10]

Matforsyning er anerkjent som en kritisk samfunnsfunksjon av flere instanser. DSB definerer matforsyning som en del av den kritiske samfunnsfunksjonen forsyningssikkerhet. Matvareforsyning er også identifisert som en grunnleggende nasjonal funksjon etter sikkerhetsloven. I NATO er robust mat- og vannforsyning ett av de syv grunnleggende kravene til nasjonal motstandsdyktighet, forankret i artikkel 3. Betydningen av matforsyning for samfunnets sikkerhet er med andre ord godt etablert.

I krise og krig kan knapphet på drivstoff tvinge frem vanskelige prioriteringer mellom Forsvaret og andre samfunnskritiske funksjoner. Foto: Silje Kleven Forsvaret

Under pandemien ble begrepet «samfunnskritisk virksomhet» brukt flittig, blant annet i forbindelse med unntak og prioriteringer. Det kan ha skapt en forestilling om at virksomheter som understøtter samfunnskritiske funksjoner, også har en formell status med tilhørende rettigheter og plikter. Men slik er det ikke nødvendigvis. Coop forsyner om lag en tredjedel av befolkningen med mat og har åpenbart en viktig rolle i totalforsvaret. Men det gir oss ikke automatisk særskilte beredskapsforpliktelser eller rett til å bli prioritert når ressursene blir knappe.

Her ligger det en fallgruve. Virksomheter som tar for gitt at de vil bli prioritert i tilgangen til kritiske ressurser fordi de er samfunnskritiske, kan bli for tilbakelente i eget beredskapsarbeid og først oppdage at forutsetningen ikke stemmer når krisen rammer.

To oppdrag – ett forsyningssystem

I stedet for å få tilført ressurser, kan virksomhetene oppleve at ressurser de er avhengige av blir rekvirert til andre deler av totalforsvaret. For Forsvaret og næringslivet er i stor grad avhengige av de samme ressursene

Forsvaret og allierte er avhengige av sivile leverandører for å dekke sitt behov for mat og forsyninger i krig. Dagligvarebransjen er derfor en viktig del av den militære logistikken. Samtidig har bransjen et annet, og minst like viktig oppdrag: å forsyne sivilbefolkningen.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) viser i rapporten Nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig fra 2026 hvordan svikt i kritiske innsatsfaktorer kan få alvorlige konsekvenser for både mat- og drivstofforsyningen. Rapporten belyser blant annet utfordringene med at begrenset transportkapasitet kan måtte dekke både sivile forsyningsbehov og militær transport. [4]

Gjennom beredskapslovgivningen kan staten pålegge næringslivet å levere varer og tjenester, regulere disponeringen av ressurser og benytte rekvisisjon. [8] Fra 1. juli 2025 ble disse virkemidlene supplert med nye bestemmelser om sivil arbeidsplikt i sivilbeskyttelsesloven. Myndighetene kan blant annet pålegge ansatte å fortsette i sine eksisterende stillinger eller utføre arbeid for andre virksomheter. [8]

Dette innebærer at næringslivet ikke uten videre kan regne med å disponere sine egne ansatte i en krigssituasjon. Det er derfor avgjørende at myndighetene og næringslivet sammen avklarer hvordan personell og materiell skal prioriteres mellom sivile og militære oppgaver før behovet oppstår.

Jeg har selv jobbet i forsvarssektoren i en årrekke. Erkjennelsen av Forsvarets avhengighet av næringslivets ressurser var alltid til stede, men man kom sjelden lenger enn til å konstatere at det var slik. Hva avhengigheten faktisk innebar, ble i liten grad undersøkt, og den førte sjelden til videre dialog, samarbeid eller konkrete tiltak. I stedet gikk man videre til neste problemstilling.

Når Forsvaret i begrenset grad tar initiativ til dialog, felles planlegging og øvelser med næringslivet, kan det etterlate et inntrykk av at slik involvering ikke anses viktig nok. Kanskje er det enklere å forutsette at næringslivets ressurser er gripbare når behovet oppstår, enn å håndtere kompleksiteten ved å involvere private aktører i militær beredskapsplanlegging – med det det innebærer av graderte planer, ulike rammebetingelser og krevende avklaringer om likebehandling og konkurransevridning.

Det betyr ikke at ingenting er gjort. I 2019 inngikk Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) beredskapsavtaler med Coop, NorgesGruppen, Rema og Servicegrossistene om matforsyning til norske og allierte styrker i krise og krig. [5] Beredskapsavtalene er viktige, men en avtale er ikke det samme som en garanti for at maten faktisk kommer frem. Allerede under koronapandemien stilte Forsvarets forum spørsmål ved hvordan force majeure-klausuler kunne påvirke forsyningssikkerheten. [6]

Fra signering av beredskapsavtale om matvareberedsakp. Fra venstre: Trond Bentestuen (Rema 1000 Norge), Geir Inge Stokke (COOP), Sjef FLO Petter Jansen, Jan van der Burg (Servicegrosistene) og Rune Hollevik (NorgesGruppen). Foto: Torbjørn Kjosvold

Det er for eksempel begrenset hva en avtale kan sikre dersom forutsetningene for å levere svikter. Den skaper verken flere sjåfører, økt transportkapasitet eller alternative forsyningsruter. En transportør kan dessuten ha forpliktelser overfor flere oppdragsgivere, også Forsvaret, uten at den enkelte kunde har full oversikt over dette. Uten samordning risikerer vi at Forsvaret og næringslivet på hver sin kant planlegger med den samme kapasiteten, som om den kan disponeres to ganger. På papiret er alle godt forberedt.

Det samme problemet oppstår når vi planlegger med alternative transportformer. Dersom tilgangen på lastebiler, sjåfører, drivstoff eller framkommelige veier er ustabil, er det nærliggende å planlegge med tog som alternativ. Problem løst?

Ikke ifølge Jernbanedirektoratet selv. I sin beredskapsanalyse fra 2026 beskriver de en sektor som er optimalisert for effektiv drift i en normalsituasjon, men som i mindre grad er innrettet mot utholdenhet, fleksibilitet og samordning i alvorlige kriser og krig. Jernbanen har begrenset kapasitet og få alternative fremføringsveier, er sårbar for sabotasje og er selv avhengig av kraftforsyning, personell og fungerende godsterminaler. [7]

Og så må vi ikke glemme at dersom tog er en del av løsningen, er det som mellomtransport. Det går ingen jernbaneskinner fra produsent til lager eller helt frem til butikkene. Den siste etappen må uansett gå på vei. En forutsetning er uansett at det finnes ledig kapasitet på jernbanen. Dersom Forsvaret, dagligvarebransjen og andre samfunnskritiske aktører alle planlegger med den samme reserveløsningen, kan det fort bli behov for både plan C og D.

Forsvaret og næringslivet har ulike oppgaver, men i totalforsvaret arbeider vi mot det samme målet: å beskytte samfunnet. Derfor bør vi ikke bare diskutere hvordan næringslivets ressurser kan dekke Forsvarets behov, men også hvordan militære kapasiteter kan bidra til å opprettholde kritiske sivile samfunnsfunksjoner.

Forsvaret har kompetanse innen transport, logistikk og opplæring av personell. Kan militær sjåføropplæring også styrke den sivile transportberedskapen? Kan vi etablere felles ordninger for å utvikle og vedlikeholde kritisk kompetanse?

Det er først når vi planlegger for både sivile og militære behov, at vi kan utnytte ressursene i totalforsvaret på en måte som tjener det felles målet.

Vi må snakke om penger

Et spørsmål myndighetene synes lite villige til å ta stilling til, er hvem som skal betale for beredskapen samfunnet forventer. Når tiltakene omtales som virksomhetenes «egenberedskap», fremstår det som naturlig at næringslivet selv skal dekke kostnadene.

Private virksomheter har både ansvar for og egeninteresse av å håndtere risiko knyttet til egne virksomhetsmål. Investeringer i sikkerhet, kontinuitet og robusthet er en naturlig del av dette. Norsk næringsliv har dessuten i mange tiår nytt godt av stabiliteten, forutsigbarheten og infrastrukturen som fellesskapet har finansiert. Det er derfor rimelig å forvente at næringslivet også bidrar til samfunnets beredskap.

Men hvor langt strekker næringslivets ansvar seg dersom myndighetene forventer en beredskap som går utover det virksomhetene selv ville funnet grunn til å etablere?

En virksomhet kan konkludere med at omfattende reservekapasitet, ekstra lagre eller alternative distribusjonsløsninger ikke er forholdsmessige eller økonomisk bærekraftige.

Her ligger et prinsipielt dilemma: Staten er avhengig av næringslivets kapasitet for å opprettholde samfunnskritiske funksjoner. Dersom denne kapasiteten ikke fantes, måtte myndighetene funnet andre løsninger. Men når kapasiteten allerede finnes i næringslivet, synes forventningen å være at virksomhetene selv skal betale for at den også er tilgjengelig i krise og krig.

Dette dilemmaet er godt beskrevet av OECD i rapporten Good Governance for Critical Infrastructure Resilience (2019). OECD peker på at myndigheter og eiere av kritisk infrastruktur kan være enige om behovet for robusthet, men ikke nødvendigvis om hvilket nivå som er nødvendig, hvordan det skal oppnås, eller hvem som skal betale. Rapporten fremhever derfor betydningen av felles mål, avklarte forventninger og mekanismer for kostnadsdeling, samt en hensiktsmessig kombinasjon av regulering, økonomiske virkemidler og frivillig samarbeid. [11]

For beredskapsinvesteringer er ikke nødvendigvis bedriftsøkonomisk lønnsomme. Og dersom ett selskap påtar seg betydelige merkostnader uten at konkurrenten gjør det samme, kan det dessuten oppstå konkurransevridning. Alternativt kan kostnadene veltes over på forbrukerne gjennom høyere priser.

Her har Finland gjort noen interessante valg.

Gjennom den statlige beredskapsetaten National Emergency Supply Agency (NESA) har Finland etablert et system for forsyningsberedskap, med tett samarbeid mellom myndigheter og næringsliv og et eget beredskapsfond. Fondet finansierer blant annet strategiske reserver og bidrar til å tette beredskapshull ved å sikre at viktig kapasitet opprettholdes, også når det ikke er lønnsomt for næringslivet å gjøre det på egen hånd. Finland har for eksempel inngått avtaler om å opprettholde kraftverk for kriser og krig, selv om det ikke lenger er lønnsomt å drive dem i det ordinære markedet. [12]

Det interessante er ikke bare fondet i seg selv, men erkjennelsen bak det: Når markedets insentiver og samfunnets beredskapsbehov ikke sammenfaller, må det finnes statlige virkemidler som kan tette gapet. Norge har ingen direkte parallell til NESA. Ansvaret for forsyningsberedskapen er i større grad fordelt mellom departementer, direktorater og sektorvise samarbeidsordninger.

Det handler ikke om at staten skal overta næringslivets ansvar for egenberedskap, det tar vi selv. Det handler om å avklare hvor grensen går mellom hva virksomhetene med rimelighet kan forventes å finansiere selv, og hva myndighetene må ta ansvar for når samfunnets beredskap skal sikres.

Når regelverket blir et hinder for beredskapen

En annen uavklart rammebetingelse er hvilke unntak og dispensasjoner fra gjeldende regelverk vi kan regne med i krise og krig. Det er et paradoks at regler som skal ivareta viktige samfunnshensyn i fredstid, kan være en barriere mot å forberede seg på ekstraordinære situasjoner.

Dette er en problemstilling regjeringen tar opp i Totalberedskapsmeldingen (2025), der det understrekes at beredskapslovgivningen må gi nødvendig handlingsrom for å håndtere kriser og opprettholde grunnleggende samfunnsfunksjoner. Behovet for regelverksendringer og nødvendige fullmakter bør så langt som mulig avklares før krisen inntreffer. For næringslivet er dette avgjørende, fordi vi må vite hvilke regler vi skal forholde oss til når vi planlegger beredskapen. [13]

Konkurranseregelverket er ett eksempel. I fredstid er det gode grunner til å begrense samarbeid mellom konkurrerende dagligvareaktører. Men i en alvorlig forsyningskrise kan det være nødvendig at de samme aktørene samarbeider om transport, lagerressurser og distribusjon. Dersom én aktør har ledig transportkapasitet, mens en annen har varer som ikke kommer frem, kan samarbeid være avgjørende for å sikre befolkningens tilgang til mat.

Spørsmålet er hvilket handlingsrom næringslivet har til å planlegge et slikt samarbeid. Hva kan vi avtale allerede i fredstid, hvilke beredskapsordninger kan etableres, og hva kan vi øve på sammen?

I en forsyningskrise kan samarbeid om lagerkapasitet, transport og distribusjon mellom dagligvareaktører bli avgjørende for å sikre matforsyningen. Foto: Kristian Kapelrud

Tilsvarende spørsmål gjelder transportregelverk, arbeidstidsbestemmelser og andre reguleringer som påvirker muligheten til å opprettholde forsyningene under ekstraordinære forhold. Det betyr ikke at viktige hensyn til sikkerhet, kvalitet eller forbrukerbeskyttelse skal settes til side, men at vi må avklare hvilke tilpasninger som er nødvendige og rettslig mulige. Det har begrenset verdi å åpne for unntak først når krisen oppstår, dersom virksomhetene ikke har fått anledning til å planlegge, inngå avtaler og øve på løsningene i forkant.

Fra bidragsytere til likeverdige beredskapspartnere

Totalberedskapskommisjonen påpekte at næringslivet må integreres i den nasjonale beredskapen på en grunnleggende annerledes måte enn tidligere. [2] Store deler av infrastrukturen, produksjonskapasiteten, lagerbeholdningene og logistikksystemene Norge er avhengig av i krise og krig, er i privat eie. Næringslivet har dessuten detaljkunnskap om hvordan forsyningssystemene faktisk fungerer, hvilke avhengigheter som finnes, og hvor sårbarhetene ligger.

Odin Johannessen, administrerende direktør i Næringslivets Sikkerhetsråd, argumenterer i artikkelen Totalforsvaret i 2026: Sivil utholdenhet som forsvarsevne for at totalforsvaret må forstås som ett sammenhengende system, der den sivile motstandskraften utgjør fundamentet for militær forsvarsevne. Næringslivet kan derfor ikke bare betraktes som en leverandør som skal stille opp når behovet oppstår, men må være en reell partner i utviklingen av totalforsvarets planer. [14]

Jeg deler Johannessens syn. Næringslivets betydning anerkjennes i strategier, utredninger og politiske uttalelser. Men anerkjennelsen følges ikke godt nok opp i praksis. Det er begrenset verdi i å invitere næringslivet til å kommentere planer som allerede er lagt, eller la oss delta som observatører på øvelser. Skal vi kunne ta et reelt ansvar, må vi også involveres når forutsetningene defineres, prioriteringene diskuteres og planene utvikles.

Næringslivet har et selvstendig ansvar for egenberedskap. Men vi kan ikke definere samfunnets ambisjonsnivå, prioritere mellom sivile og militære behov eller sikre tilgang til ressurser som andre sektorer kontrollerer. Og dersom samfunnet forventer at vi skal etablere beredskapskapasitet utover det som er kommersielt bærekraftig, må vi også diskutere hvem som skal betale for den.

Totalforsvaret bygger på en enkel, men viktig erkjennelse: Vi er avhengige av hverandre, og sammen kan vi oppnå mer enn hver for oss. Totalforsvaret må derfor være mer enn summen av virksomhetenes egenberedskap. Men når virksomhetene må planlegge på egenhånd, basert på gjetninger om hvilke ressurser de kan regne med, kan summen blir mindre enn delene.

Tilbake i Mehamn er butikkhyllene nå tomme. Maten finnes fortsatt på lagrene lenger sør, men lastebilene har ikke kommet frem, og ingen vet når neste vareleveranse kommer.

Når krisen rammer, stiller vi opp, finner løsninger og gjør det vi kan for å hjelpe hverandre. Og det kommer vi sikkert til å gjøre neste gang også.

Men vi kan ikke basere Norges forsyningssikkerhet på at det nok ordner seg når alvoret først er her. De vanskeligste avklaringene må tas mens vi fortsatt har tid til å planlegge, prioritere og forberede oss sammen.

Ellers risikerer vi at fredstidens «just-in-time» blir krigstidens «just-too-late».

REFERANSER

[1] Justis- og beredskapsdepartementet (2026). «Næringslivets rolle i krise og krig», brev 17. mars.

[2] Totalberedskapskommisjonen (2023). NOU 2023:17, Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid.

[3] Riksrevisjonen (2023). Dokument 3:4 (2023–2024), Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet.

[4] Birkemo, G. A., Hübert, L. og Grunnan, T. (2026). Nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig – sårbarheter, konsekvenser og tiltak for mat- og drivstofforsyningen. FFI-rapport 26/010.

[5] NorgesGruppen (2019). «Forsvaret inngår beredskapsavtaler med matvareleverandører», 20. august.

[6] Thommessen, L. (2020). «Forsvaret skal bistå i krise og krig. Men en klausul kan stoppe flere leveranser». Forsvarets forum, 16. april.

[7] Jernbanedirektoratet (2026). Beredskapsanalyse av jernbanesektoren, publisert 2. juli.

[8] Justis- og beredskapsdepartementet (2025). «Fullmakter til å regulere det sivile arbeidslivet i sikkerhetspolitisk krise og krig trer i kraft 1. juli 2025», 20. juni.

[9] Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (2016/2017). Samfunnets kritiske funksjoner – Hvilken funksjonsevne må samfunnet opprettholde til enhver tid?

[10] NATO (2026). Resilience, civil preparedness and Article 3; 2026 Resilience Baseline Requirements.

[11] OECD (2019). Good Governance for Critical Infrastructure Resilience. OECD Publishing.

[12] National Emergency Supply Agency (NESA) (2024). «Fortum and Finnish National Emergency Supply Agency agree to reserve the production of Meri-Pori coal-fired power plant for emergency situations», 26. februar.

[13] Justis- og beredskapsdepartementet (2025). Meld. St. 9 (2024–2025), Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig.

[14] Johannessen, O. (2026). «Totalforsvaret i 2026: Sivil utholdenhet som forsvarsevne». Næringslivets Sikkerhetsråd, 25. juni.

[15] NATO (2026). 2026 Resilience Baseline Requirements, 15. september

Foto: Ørjan Andreassen / Forsvaret


Martine Vold

Sikkerhets- og beredskapssjef i Coop Norge. Lang erfaring med sikkerhet, beredskap og risikostyring fra forsvarssektoren og arbeidet med det nye regjeringskvartalet. Deltatt i utarbeidelsen av Norsk Standard NS 5814:2021 om risikovurderinger.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk veiledningen vår.