Når joint targeting forveksles med F2T2EA

Når joint targeting forveksles med F2T2EA

. 7 minutter å lese

Birk Beiron Raade

Liaisonoffiser for Hærstaben ved CAOC i Bodø. Tidligere tjeneste i Artilleribataljonen i Brigade Nord, eFP i Litauen og MINUSMA i Mali. Utdannet ved Krigsskolen, MBA i strategi og ledelse fra Nord universitet.

Norge er i ferd med å bygge opp kompetanse innen joint targeting. Å utvikle en helhetlig prosess som knytter overordnede politiske og militærstrategiske målsettinger til taktisk utførelse for å oppnå ønsket effekt, er krevende. En sentral utfordring kan være å sikre at oppmerksomheten ikke ensidig rettes mot oppdukkende og tidskritiske problemer underveis i operasjonen, men også mot joint targeting-prosessen som skal gi operasjonen retning. Dette reiser et spørsmål: Har Norge en tilstrekkelig felles forståelse av joint targeting som den helhetlige beslutningsprosessen den er ment å være?

Forfatteren er selv kurselev ved det første nasjonale kurset i joint targeting ved Luftkrigsskolen.

Spørsmålet er ikke nytt. Henriksen, Greve, Solaker og Tømmerdal stiller også spørsmål om Forsvaret har en tilstrekkelig felles forståelse av targeting og effekt, og om prosessen i tilstrekkelig grad knytter politiske og militærstrategiske målsettinger til taktisk utførelse. Dette innlegget bygger videre på deres spørsmål, men retter særlig søkelyset mot dynamisk targeting og F2T2EA.

I en militær operasjon preget av høy hastighet, stor usikkerhet og en motstander som aktivt skjuler og flytter sine kritiske kapasiteter, kan evnen til raskt å engasjere oppdukkende mål være helt avgjørende. Eksempelvis må et fiendtlig luftvern som plutselig truer egne kampfly kunne håndteres der og da. Jagerflygeren kan ikke nødvendigvis vente på at hovedkvarteret skal gjennomføre neste planlagte targetingprosess. Dette illustrerer kjernen i dynamisk targeting.

NATO beskriver dynamisk targeting som håndtering av mål som i en operasjon utgjør en trussel mot styrken eller oppdraget, og som samtidig oppfyller kriteriene i sjefens intensjon og føringer. Det kan dreie seg om mål som allerede er kjent, men som ikke kunne lokaliseres eller prioriteres tidsnok til å inngå i den planlagte delen av targetingprosessen (deliberate targeting), eller om uventede mål som krever rask målutvikling, validering og prioritering.[1]

Dersom fiendtlig luftvern plutselig utgjør en trussel mot F-35-kampfly, kan det være avgjørende å bekjempe målet umiddelbart, uten å vente på beslutninger fra høyere nivå. Foto: Ole Andreas Vekve / Forsvaret

F2T2EA (find, fix, track, target, engage, assess) brukes ofte som en praktisk huskeregel for den tidskritiske arbeidssekvensen i dynamisk targeting: Å finne, lokalisere, følge, prioritere, engasjere og vurdere effekten mot et mål. Styrken ligger i evnen til raskt å omsette situasjonsforståelse, sjefens intensjon og tilgjengelige ressurser til handling når tiden er knapp.

Min påstand er imidlertid at Norge må utvikle en helhetlig forståelse av joint targeting som en fellesoperativ beslutningsprosess. Prosessen må kunne trekke inn relevant fagkompetanse for å analysere systemer, identifisere sårbarheter og vurdere hvilke virkemidler som kan skape ønsket effekt. Dynamisk targeting er en nødvendig del av denne prosessen, men verken dynamisk targeting eller F2T2EA bør få definere helheten.

Hva er joint targeting?

I Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) omtales joint targeting som metodisk målbekjempelse. Prosessen beskrives som å velge ut, prioritere og påvirke mål som bidrar til å nå definerte målsettinger og ønsket sluttilstand. Den omfatter også valg av tilgjengelige virkemidler for å skape ønsket effekt.

Prosessen kan grovt beskrives i seks faser: (1) sjefens målsettinger, føringer og intensjon, (2) målutvikling, validering, nominasjon og prioritering, (3) kapabilitetsanalyse, (4) planlegging og tildeling av ressurser, (5) detaljert planlegging og gjennomføring, og (6) effektvurdering og justering. Dynamisk targeting foregår i pågående operasjoner og kan ved behov omfatte hurtig målutvikling, validering og prioritering. Den er dermed én del av joint targetingprosessen, ikke prosessen i seg selv.

Joint targeting beskrives som metodisk målbekjempelse, der mål velges ut og prioriteres, og virkemidler benyttes for å oppnå ønsket effekt. Foto: Forsvaret.no

En mulig forklaring på at dynamisk targeting lett får mye oppmerksomhet, er at den synlige og tidskritiske delen av arbeidet er konkret og mulig å øve på. Målet kan finnes, følges og engasjeres, og den umiddelbare effekten kan vurderes. Resultatet lar seg ofte relativt enkelt måle: hvor lang tid det tok, og om målet ble funnet, lokalisert og engasjert. Joint targeting som helhetlig prosess krever derimot forståelse av hvordan sjefens målsettinger, målutvikling, virkemiddelvalg, planlegging og effektvurdering henger sammen.

Når den dynamiske utførelsen får definere helheten

F2T2EA gir en praktisk struktur for spørsmål som:

  • Hva er målet?
  • Hvor befinner det seg?
  • Kan det følges over tid?
  • Oppfyller det kriteriene for prioritering og engasjement?
  • Hvem kan engasjere det?
  • Hvilken effekt fikk engasjementet?

Alle disse spørsmålene er nødvendige. De gir imidlertid ikke alene svar på om engasjementet bidro til den overordnede effekten sjefen ønsker å oppnå.

Før et mål i det hele tatt engasjeres, bør prosessen stille spørsmålene: Hvilket problem skal løses? Hvilken effekt ønsker sjefen å oppnå? Må vi engasjere selve målet, eller er det noen avhengigheter i systemet som kan påvirkes for å skape større effekt? Et spørsmål som også bør stilles, er: Må vi bruke et våpen i det hele tatt?

I episode 109 av The Afterburn Podcast introduserer etterretningsoffiseren Jeremy «Zero» Fox den karikerte forkortelsen LITHWPLM som et humoristisk skråblikk på F2T2EA: least important target, hardest way possible, last minute. Poenget er ikke at dynamisk targeting er unødvendig. Han påpeker snarere at en prosess som er godt egnet til å løse tidskritiske problemer, fort kan bli styrende for hva organisasjonen vektlegger og prioriterer. Risikoen er ikke at et oppdukkende mål engasjeres i siste liten, men at oppmerksomheten om slike mål kan gå på bekostning av arbeidet med å kartlegge systemets sårbarheter og vurdere flere relevante virkemidler for å skape ønsket effekt.

En norsk oversettelse som ruller litt lettere av tungen er MÅLLØS: Minst viktige mål, med den vanskeligste løsningen, på siste mulige tidspunkt. En full targetingprosess kan være omstendelig og tidkrevende, men den skal sikre den nødvendige sammenhengen mellom politiske og militærstrategiske mål, ønskede effekter og de etiske og juridiske rammene for militær maktanvendelse.

En targetingkultur med et sterkt fokus på den dynamiske utførelsen kan derimot øke risikoen for målløs targeting: Organisasjonen blir stadig bedre til å finne ting som kan påvirkes uten å bli tilsvarende bedre til å avgjøre hva som bør påvirkes, hvordan og hvorfor. Da kan hastighet i beslutning og gjennomføring få større oppmerksomhet enn den overordnede effekten operasjonen skal bidra til. Hastighet kan da bli et mål i seg selv.

Å endre perspektiv fra «mål-våpen» til «problem-effekt-virkemiddel»

Moderne etterretnings- og innhentingskapasiteter kan gjøre en organisasjon svært god til å identifisere, kategorisere og følge objekter. De kan imidlertid trekke analysekapasiteten mot objektets posisjon, fremfor hva som gjør objektets funksjon mulig. Dette er ikke et argument mot slike etterretningskapasiteter, men en påminnelse om at informasjonen må brukes til mer enn å avgjøre hvor et objekt befinner seg, hvordan det kan engasjeres og med hvilket våpen.

John A. Warden er én av luftmaktteoretikerne som har argumentert for at motstanderen bør forstås som et system av gjensidig avhengige deler. Wardens systemperspektiv retter oppmerksomheten mot hvordan delene bidrar til helheten, før man velger hva som eventuelt skal påvirkes. Tilnærmingen kan fortsatt ende med et fysisk mål og et kinetisk engasjement. Forskjellen er at våpenet velges etter at problemet, ønsket effekt og relevante handlingsalternativer er vurdert. [2]

En slik tilnærming forutsetter relevant fagkompetanse, også utenfor targeting- og firesmiljøene. Systemforståelse vil ofte kreve innsikt som ikke finnes samlet i én funksjon eller ett fagmiljø.

Systemperspektivet kan også brukes bredere enn Wardens egen luftmaktsteori. Å forstå et mål som del av et system innebærer å undersøke hvilke ressurser og funksjoner som gjør målet i stand til å virke: forsyning, informasjon, finansiering, legitimitet, kompetanse eller tilgang til kritisk infrastruktur. Da kan prosessen vurdere om ønsket effekt best oppnås ved å påvirke selve målet direkte, eller indirekte gjennom en relevant avhengighet.

Amerikanske marinesoldater losser militært logistikkmateriell i Verdal 10. april 2026, i forbindelse med avslutningen av øvelse Cold Response 2026. Forsyningslinjer og logistikk er avgjørende for å opprettholde militær operasjonsevne. Foto: Lance Cpl. Franco Lewis /DVIDS HUB

Et mål kan for eksempel være avhengig av reservedeler fra en produsent i et tredjeland. En slik avhengighet kan i noen tilfeller åpne for politiske, diplomatiske eller økonomiske virkemidler som alternativ til et direkte kinetisk engasjement. Slike handlingsalternativer ligger ikke nødvendigvis innenfor handlingsrommet på operasjonelt nivå i Forsvaret, men systemforståelsen kan likevel synliggjøre dem før våpenet blir den selvsagte løsningen. Jeg vil omtale denne typen avveining som våpenøkonomisering.

Med våpenøkonomisering mener jeg å forbeholde dyre, avanserte, begrensede og vanskelig erstattelige våpenkapasiteter for situasjoner der deres særskilte egenskaper er nødvendige for å skape ønsket effekt. Det handler ikke om å bruke minst mulig, men om å bruke begrensede kapasiteter der andre virkemidler ikke strekker til.

Den ubehagelige testen er enkel: Hva skjer dersom en begrenset våpenressurs brukes på et problem som kunne vært løst på en annen måte? Kostnaden er ikke bare selve våpenet. Den er også den fremtidige handlefriheten som forsvinner når våpenet ikke lenger er tilgjengelig.

Dette betyr ikke at et dynamisk og tidskritisk mål alltid bør få passere mens andre alternativer vurderes. Også det kan ha en betydelig kostnad på lengre sikt. Våpenøkonomisering handler om en avveining under usikkerhet og tidspress. Når andre relevante virkemidler ikke kan skape tilstrekkelig effekt innenfor den tilgjengelige tiden og med tilstrekkelig sikkerhet, kan det være nødvendig å bruke et kostbart og begrenset våpensystem.

En invitasjon til debatt

Dynamisk targeting og F2T2EA er nødvendige når tempoet er høyt og truslene tidskritiske. Spørsmålet er om vi i norsk praksis har en tilstrekkelig felles forståelse av joint targeting som en helhetlig beslutningsprosess.

Dette er ikke en kartlegging av norsk praksis, men et debattinnlegg som bygger på egne observasjoner og erfaringer og reiser spørsmål om hvordan joint targeting bør forstås, læres og utøves. En manglende felles forståelse og et ensidig fokus på avgrensede og tidskritiske problemer kan begge være symptomer på en større utfordring.

Skal vi lykkes med joint targeting, må vi ikke bare bli bedre til å finne og engasjere mål. Vi bør også diskutere hva som bør påvirkes, hvorfor og hvordan det kan påvirkes, og når et begrenset våpen er det riktige virkemiddelet. Slik unngår vi at en teknisk imponerende targetingprosess blir strategisk målløs.

REFERANSER

[1] NATO, Allied Joint Doctrine for Joint Targeting, AJP-3.9, Edition B, Version 1 (2021), definisjonen av «dynamic targeting»

[2] John A. Warden III, “The Enemy as a System”, Airpower Journal 9, nr. 1 (våren 1995), s. 40–55

Foto:  Samuel King Jr. /DVIDS HUB


Birk Beiron Raade

Liaisonoffiser for Hærstaben ved CAOC i Bodø. Tidligere tjeneste i Artilleribataljonen i Brigade Nord, eFP i Litauen og MINUSMA i Mali. Utdannet ved Krigsskolen, MBA i strategi og ledelse fra Nord universitet.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk veiledningen vår.