Går du på biblioteket og ber om å få låne alt de har om militære staber, vil du få plass til alt på sykkelens bagasjebrett. Det er mange grunner til at det er skrevet så lite om militært stabsarbeid, til tross for at staber er svært viktige med tanke på krigers utfall. Vi skal se på noen av grunnene.
For det første er det lite heltemodig å sitte innendørs med småsko og skyve papir, noe selveste Henrik Ibsen fant grunn til å kommentere:
Just i seiren bor forliset.
Preussens sverd blir Preusser-riset.
Aldri svulmer der en løftning
av et regnestykkes drøftning.
Intet dåds-dikt blir å tolke
fra den stund av da en folke-
reisning, skjønnhetsfylt og fri,
ble et stabs-maskineri,
spekket ut med kløktens dolke, -
fra den stund da herr von Moltke
myrdet kampens poesi.[1]
Helmuth von Moltke var en genial generalstabssjef og sentral i de tyske samlingskrigene på 1860-tallet. Men hva hjalp det? Kriger man vinner med et fremragende stabsarbeid var knapt verdt å vinne, skal vi tro Ibsen.
Den følelsen er ikke helt ukjent for vår generasjon heller. Vilje synes viktigere enn evne. Lokalt initiativ, hvor både kvinner og menn griper sine geværer for å jage okkupanten på flukt, er langt mer skjønnhetsfylt enn det arbeidet som gjøres i sentrale staber. Seilingsdøgn og antall flytimer gjør seg også atskillig bedre på et regneark enn antall møter i staben.
For det andre er stabsarbeid møkk kjedelig: «Stabstjeneste er ikke et interessant tema. Ingen har ennå vist seg smarte nok til å dramatisere våre Field Service Regulations, og om noen forsøker å gjøre dem til lette komedier, vil de feile kapitalt.»[2]
For det tredje er stabsoffiserer helt ufarlige, tilsynelatende. De befinner seg langt unna den ‘spisse ende’, noe ikke en gang en skarp blyantspisser kan hjelpe dem med. Det verste de kan finne på er å kaste stiftemaskinen i hodet på folk, eventuelt ødelegge slipset deres med hullemaskinen. Det er formodentlig derfor norske statsråder helst vil la seg avbilde sammen med brummende stridsvogner eller i baksetet på et jagerfly, enn inne på et kontor. Stabsoffiserer er like kjedelige og tannløse som enhver annen byråkrat.
Den fjerde, og siste grunnen til stabsarbeidets uglamorøse plass i den militære bevisstheten, er at ytterst få, vil jeg tro, har begynt i Forsvaret fordi de har lyst til å jobbe i stab. De fleste begynner fordi de har lyst til å bryte lydmuren, seile fregatter eller kjøre fort med stridsvogn. De som ‘får fot’ av å skravere ruter i et regneark, eller skrive kvartalsrapporter, begynner ikke i Forsvaret. Alle de i Forsvaret som likevel fyller dagene sine med byråkratisk tomgangskjøring vil, formodentlig, helst ha gjort noe annet, de fleste av dem.
Stabskraft er kampkraft
For dem som er på jakt etter spennende historier og dristige helter, er militære staber åpenbart ikke stedet å lete. For dem som derimot er opptatt av kilder til militær effektivitet, er studier av militær staber uunngåelig. Som Carl von Clausewitz’ mentor Gerhard von Scharnhorst slo fast: «Jeg blir mer og mer overbevist for hver dag som går, at uten en velorganisert generalstab kan ingen hær bli skikkelig ledet. En dårlig organisert og måtelig trent hær med en god generalstab, vil utrette mye mer enn en god armé med en dårlig generalstab.» [3]
Det tar også mye lengre tid å bygge opp en god stab, enn å bygge opp gode avdelinger. Om situasjonen skulle tvinge et land til å øke sitt forsvar kraftig, viser historiens erfaringer at gode stabsoffiserer er en sterkt begrensende faktor.
Da prøyssere og franskmenn møttes i slaget ved Jena i 1806, var det sistnevnte som hadde den beste staben. Da de to møttes igjen i 1870, vant prøysserne en nesten like knusende seier. Grunnen til at krigslykken snudde så fundamentalt lå i stabsarbeidet. Seieren gikk i begge tilfeller til den med den mest effektive staben.[4] Nevnte Moltke, som i 1870 regjerte over en langt mer profesjonalisert og strukturert stab enn det franske Louis-Alexandre Berthier hadde gjort 1806, konkluderte med at: «Våre erkefiender franskmennene er like modige som vi er, og er like målbevisste som oss, men de har ikke det vi har, nemlig en virkelig god generalstab.»[5]
Da første verdenskrig brøt ut i 1914 hadde alle de krigførende varianter av generalstaber, og den senere britiske feltmarskalken Bernard Law Montgomery dro følgende konklusjon etter å ha blitt hardt kvestet på Vestfronten i 1914: «I had time for reflection in hospital and came to the conclusion that the old adage was probably correct: the pen was mightier than the sword. I joined the staff.»[6] Staben ble faktisk sett på som så viktig, at etter første verdenskrig ble tyskerne gjennom Versaillestraktaten tvunget til å avvikle sin generalstab. Dette organisatoriske verktøyet ble av Tysklands omgivelser sett på som for farlig. Å hogge løs på staber for å finne penger til kuler og krutt, ligner derfor litt på å erstatte hjernemasse med muskler. Det bør gjøres med omtanke.
Allerede før den moderne staben var skikkelig etablert, kunne den første amerikanske presidenten, George Washington, slå fast at: «The appointment of general officers is important, but those of the general staff all important.»[7] Ideelt sett burde både sjefen og staben være fremragende, men siden sjefer tross alt er mennesker, de fleste av dem, blir stabens kvalitet desto viktigere. Det får være en trøst for ganske mange av oss, om ikke, selvfølgelig, hele staben gevinstrealiseres. Det kan bli en ganske kostbar affære.
[1] Henrik Ibsen, Ballongbrev, Til en svensk dame. Dresden 1870.
[2] Thompson Capper, «Foredrag til medlemmene av the Royal Military Society of Ireland, Dublin 29. februar 1912», (Capper 214/4, Liddell Hart Centre for Military Archives, King's College London).
[3] Scharnhorst i Charles Edward White, The Enlightened Soldier, Scharnhorst and the Militärische Gesellschaft in Berlin, 1801–1805 (London: Praeger, 1989), s.103.
[4] James D. Hittle, The Military Staff, Its History and Development (Westport: Greenwood Press, 1961), s.149.
[5] Capper, «Foredrag til medlemmene av the Royal Military Society of Ireland, Dublin 29. februar 1912».
[6] Bernard L. Montgomery, The Memoirs of Field-Marshal Montgomery (Barnsley: Pen & Sword, 2010), s.34.
[7] Hittle, The Military Staff,s.183.
