You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Anmeldelse «Den militære profesjonen, staten og samfunnet», av Torunn Laugen Haaland et.al.

Anmeldelse «Den militære profesjonen, staten og samfunnet», av Torunn Laugen Haaland et.al.

. 8 min read

I hendene har jeg fått en bok som forfatterne lover, ved tittelen og forordene, er tilpasset det kunnskapsbehovet militære bachelorstudenter har behov for i sitt første studieår. De vil forstå hvordan sammenhengen mellom staten og militærmakten er studert, hvordan institusjonene er i dag, og hvorfor de har blitt slik med et bredt samfunnsperspektiv. Det er høye ambisjoner og det gjør meg veldig interessert, men også spent.

Jeg kan ikke love at jeg har registrert alt det andre ville registrert under lesing av boka. Den enkelte av oss lesere har ofte slagsider eller førforståelse som gjør at vi registrerer og analyserer ulikt. Så et forbehold knyttet til mine slagsider er rimelig å ta. Siden jeg ikke er statsviter vil jeg nok se etter annet enn statsviterne som har skrevet den. Og siden jeg er offiser (ikke bare jobber som det) er jeg trolig litt var på analyser som kommer frem til at offiserer er egenrådige, maktbegjærlige, konservative, krigshissere. Derfor forsøker jeg ofte å lete etter alternative forklaringer til at ikke alle beslutninger i ettertid viser seg å være midt i blinken.

Teksten forventes først og fremst å representere statsvitenskapelige analyser og konklusjoner. Jeg håper at det er lagt vekt på et klart språk med høy faglig presisjon. Finner jeg andre perspektiver vil jeg kanskje bli overrasket. Forfatterne er selv tydelige på at verken antropologiske, pedagogiske eller filosofiske perspektiver er tenkt å være en del av denne boken. Etter å ha lest den undres jeg om boken kunne vært enda bedre om de hadde gitt plass til flere perspektiver på sentrale problemstillinger. Det som kan kalles perspektivpluralisme kan bidra til både komplettering og problematisering, begge grepene er nyttige for bokens formål.

Jeg liker en tydelig struktur i en lærebok, og det får jeg her. Forfatterne er nøye med å dele opp og forklare hvordan de har gjort det slik at vi lettest mulig får tilgang til det vi trenger å lese noe om. Du synes kanskje det høres ut som den er delt opp med skarpe grenser. Det er den ikke. Boka har en forståelig hovedlinje og gode overganger, noe som gjør den lettlest. Det kryr ikke med statsvitenskapelige (eller andre) fremmedord, og derfor vil mange lett få tilgang til meningen forfatterne forsøker å bibringe. Jeg vil si at dette er bokens styrke.

Intensjonen med boka som en lærebok for ferske militære studenter i land-, luft-, eller sjømakt er meget god. Jeg lærer mye av å lese den, fordi den har et hensiktsmessig omfang med sikte på utdannelsen av norske offiserer til strategisk forståelse. Og ikke nok med at forfatterne vil prege kunnskapstilegnelsen til kadettene, de vil prege holdningene også. De har som formål å bidra til utviklingen av «[…]selvstendig og kritisk vurdering i alt fra beskrivelser av et hendelsesforløp til abstrakte teorier, konsepter og doktriner.» (s.14). Jeg kunne ikke vært mer enig i et slikt formål. Men når man først skriver det så tydelig så skapes også en fallhøyde, og en kritisk leser får kanskje lyst til å finne ut hva det er forfatterne av boken selv tar for gitt. Det hersker imidlertid liten tvil om at de som har skrevet denne boken er svært innsiktsfulle. De fleste utviklingslinjer og problemstillinger lar vi oss lett veilede inn, de har en forståelig forklaring, eller de bekrefter noe vi allerede vet. Men ved litt for mange anledninger kjenner jeg på et behov for bedre forklaringer.

Om jeg skulle skrive noe med mål om selvstendige og kritiske offiserer ville jeg gjort det på en litt annerledes måte. For det første ville jeg brukt mer spørrende formuleringer for å stimulere til refleksjon. Dernest ville jeg vært så nøye med kildehenvisninger som jeg kunne få til, i alle fall der hvor man måtte forvente at de som skal stimuleres til kritisk vurdering vil kunne tenkes å søke flere kilder for å få nyansere. Eller hjelpe til med kildetriangulering for få innsikt i mulige interessante problemer. Det er nemlig ikke enkelt å lage forsvarsevne – da hadde vi ikke behøvd en profesjon til det.

Og strengt deskriptiv ville vært mitt ideal i teksten; beskrive fakta og vurderinger uten å lade med indirekte pålegg til leseren om hva vedkommende burde mene. Boka har noen formuleringer som gjør meg i tvil om i hvilken grad forfatterne har vært nøye med det. La meg ta et eksempel (s 191): «Særlig tre amerikanske moteretninger ble ukritisk importert til Norge og brukt i maktkampen [mellom grenene]. Først ute var Hæren med manøverteorien.» Jeg skjønner at forfatterne ønsker å fremme en skepsis til offiserskorpsets motiver. Jeg tror det er bedre å drøfte hvordan offentlige og interne diskusjoner om hvordan militærmakten utøves kan oppfattes, både internt og eksternt. Tilsynelatende raske slutninger, uten tilstrekkelig belegg, bare ødelegger andre gode budskap i boken, for dette er så tynt at jeg foreløpig avviser det. Det er flere sammenhenger jeg ikke klarer å henge med på. At «forskning viser» at mindre grad av patriotisme og opplevelse av «kall» til profesjonen nødvendigvis kan kalles sivilisering av Forsvaret og henger sammen med likestilling som den først nevnte faktor, er et eksempel på en sammenheng jeg ikke ukritisk deler med forfatterne. Her savner jeg at forfatterne er enda tydeligere på kildebruken og er mer kritiske til egne slutninger.

Boken har mange eksempler fra vår tid for å illustrere ulike problemstillinger som diskuteres. Her har forfatterne vært dyktige. Vi får raskt en felles kontekst for å oppnå verdifulle innsikter om problemer knyttet til statens anvendelse av militærmakten. Åpningen med McChrystals avgang etter en artikkel med et sitat i Rolling Stone er et moderne og illustrerende eksempel på det problematiske forhold mellom profesjonens fagledelse og den politiske styringen. Som tittelen lover er hele boka inspirert av dette krevende forholdet, høyst relevant for unge studenter som skal utvikle militærstrategisk forståelse. Diskusjonene om hvordan norsk krigsdeltakelse foregår inkluderer faktiske erfaringer på området, både om hva de militære engasjeres i og hvordan. Her synes jeg forfatterne, gjennom å få frem både formelle og uformelle/praktiske realiteter, gir et nyansert bilde av kompleksiteten ved slike beslutninger.

Men likevel opplever jeg det som viktig å peke på ett eksempel knyttet til diskusjonen om militarisme, rett og slett fordi det forfatterne har skrevet på side 43 kan oppfattes litt ufint. Under overskriften militarisme – militærmakt uten sivil kontroll, trekkes et sitat fra en jegers selvbiografi frem for å illustrere et poeng om militarisme. Jegeren beskriver sin motivasjon for å reise til Afghanistan, og at vedkommende ikke ville risikere livet for stortinget, regjeringen eller George W. Bush. Snarere var soldaten villig til å reise for kongen, avdelingen og det norske folk. Selv om forfatterne riktignok påpeker at utenforstående vanskelig kan kritisere slike personlige anliggende, fremsettes utsagnet av sammenhengen som et lojalitetsproblem. Det knyttes til en etablert idé om at Forsvaret er så viktig at det er «hevet over politikken», og plasseres i samme bås som Mc Chrystal sin famøse kommentar. Sitatet er, etter min oppfatning, snarere selvmotsigende og mer egnet for en skjønnlitterær populærfortelling enn som belegg for vitenskapelige lojalitetsanalyser. Kanskje ville flere faglige perspektiver hjulpet forfatterne med nyansene? Her får jeg indikasjoner om at bokens faglige avgrensning ikke fungerer slik den burde, og det finnes noen flere eksempler på dette.

Flere steder i boka finner jeg formuleringer som tyder på at forfatterne mener at de militære (profesjonsutøverne), mer enn hva som er legitimt, legger opp til omfattende militære konsepter og forbruk av samfunnets ressurser uten å evne til å balansere. Umiddelbart blir jeg litt skeptisk til slutningene, basert på mine erfaringer. Men kanskje har de et poeng likevel? En tidligere Forsvarssjef har fortalt meg at det i forbindelse med FS 2000 var høytstående medlemmer av studien som ga uttrykk for at «forsvarssjefen er da ingen vanlig etatsjef!» Forsvarets autonomi var altså forstått som noe helt særegent, både i definisjonen av sine egne økonomiske rammer og i suverenitet i å beslutte bruken av midlene. Og det godt ut på 2000-tallet. Jeg savner at forfatterne presenterer noen alternative forklaringer til ren og skjær egeninteresse for hvorfor det ble slik.

Jeg leser en rekke følelsesmessig ladede begreper for å få frem antatt egeninteresse hos offiserer og ledelse i grener og Forsvaret. Et eksempel (på s 171) er at Luftforsvarets ledelse fremstilles som fornøyde fordi Luftforsvaret fikk en selvstendig rolle, og ikke drev primært med nærstøtte til Hæren. Min forståelse er at forfatterne sikter til at Luftforsvarets ledelse kan være mer opptatt av sin posisjon (og makt) som Forsvarsgren sammenliknet med øvrige grener. Er Luftforsvarets makt noe alle luftforsvarsansatte var opptatte av, eller var de rett og slett bare farget og inspirert av den doktrinelle utviklingen av luftmakt som en viktig og avgjørende faktor i strid? Skulle det være slik at offiserene var mer opptatte av seg selv som individer og hvilke muligheter de kunne legge til rette for seg selv i organisasjonen så har altså profesjonsmoralen feilet. Det kan hende, men besvarelse av et slikt spørsmål krever grundige fortolkninger, helst vitenskapelige. Hva som gjør at en profesjonsutøver eller gruppe av profesjonelle «fornøyd» er et spørsmål som fortjener mer enn raske forenklinger. Det retter seg mot profesjonens ekspertisekunnskap for å håndtere usikkerhetsbefengte spørsmål. Det finnes det en del god akademisk litteratur om hvordan profesjonsutøvere forvalter ekspertise og utøver skjønn på vegne av staten.

Et av spørsmålene som jeg mener burde vært diskutert mer er hvem som anses som utøvere av den militære profesjonen. Problemstillingene klargjøres ikke godt nok med det forfatterne kaller en «pragmatisk» løsning som omfatter alle militært tilsatte. Her går forfatterne glipp av interessante temaer som kunne vært nyttig for leseren for å forstå militært organisatoriske – og derved strategisk interessante avveininger. Hvorfor kalle bachelorutdanninger for «profesjonsutdanninger» hvis alle tilsatte er profesjonsutøvere? I så fall kan alle militære utdanninger for tilsatte kalles profesjonsutdanninger. Hvorfor lar vi være å sørge for akkreditering av utdanningene til om lag 70% av de fremtidige profesjonsutøverne? Hvilken nytte har vi av å spørre om hvem som er medlemmer av den militære profesjonen? Her er det mange både deskriptive (og til dels normative) problemstillinger som dukker opp, og som etter min oppfatning ikke bør reduseres til «statsvitenskapelig pragmatisme» når boken tross alt har den tittelen den har.

Måten forfatterne stiller opp Janowitz og Huntingtons ulike tilnærminger til profesjonsspørsmål og hva som befinner seg i dette spennet finner jeg inspirerende og utviklende i en refleksjonsprosess om dagens norske militære idealer, og morgendagens profesjonelle. Kan det være at vi burde se for oss utøvere av den militære profesjonen med forbedret kompetanse om norske sivil-militære relasjoner? Jeg tror det, og mener det er viktig for Forsvarets evne til å støtte norske beslutningstakere i hele spekteret av operasjoner, rett og slett fordi samfunnet og hvordan vi globalt tenker på bruken av militærmakt er vesentlig endret fra forrige århundres totale kriger. Her er forfatterne gode.

På side 191 presenteres noen slutninger om Forsvaret i forbindelse med omfattende omstillinger som er krevende å følge uten nærmere belegg. Ifølge forfatterne skal Forsvarets ledelse ha argumentert for opprettholdelsen av en stor stab. Forsvarets overkommando var påstått viktig for strategisk ledelse, men i realiteten forsøkte ledelsen å beholde mange stillinger som offiserer kunne ha en rolig tilværelse i på slutten av karrieren. Forfatterne kaller det for «profesjonsbasert konservatisme». Jeg synes det er litt krevende å få tak på, utover at det selvsagt høres veldig negativt ut. Et annet eksempel som trekkes frem er den «innbitte» motstanden mot å delta i operasjoner utenlands. Hvor mange offiserer sitt «nei til beordring» kvalifiserer til beskrivelsen «innbitt motstand»? Jeg forutsetter at det finnes en vitenskapelighet til grunn for påstanden, men jeg får ikke tak i den.

Mot slutten av del 3 får vi som lesere en god sammenfletting av bokens tidligere kapitler med diskusjonen om dagens sikkerhetsstrategi og hvordan det påvirker norske militære konsepter. Heldigvis brukes fortsatt ord som knytter statens økonomiske evne til utviklingen av militærmakt, og her slapp jeg til en av mine slagsider; at offiserene hele tiden må ha med seg kost-nytte vurderinger av alle militære kapabiliteter, og har et iboende ansvar for å tenke effektiv drift, ikke bare kvalitetsforbedringer.

Som hovedkonklusjon vil jeg si at boken gir mye, men likevel ikke alt forfatterne lover. Skulle jeg brukt boka i et studieopplegg måtte jeg tatt noen forbehold og samtidig forklart hva jeg ville gjort i tillegg for å nå forfatternes målsettinger om selvstendighet og kritisk refleksjon, som den unge studenten kanskje ikke kan få til på egen hånd.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.