You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Avskrekking og kriterier for Intops – avsluttende bemerkninger

Replikk: Avskrekking og kriterier for Intops – avsluttende bemerkninger

. 5 min read

I et engasjert svar 12. november på min kritikk dagen før, av hennes to artikler 5. og 7. november, får den pensjonerte flaggkommandøren så hatten passer av professor Matlary for å ha rettet et slag i luften mot artiklene hennes. Nå var det ikke flaggkommandøren som uttalte seg, men forsvarsanalytikeren, og han er på ingen måte pensjonert. Men til saken:

Avskrekking

Matlarys svar viser jo til fulle at min mistanke, om at hennes bruk av metaforen om bygdeskremmeren avdekker manglende eller begrenset forståelse for hva avskrekking er, var berettiget. Formålet hennes med metaforen er å illustrere hvilken rolle frykt/risiko spiller i avskrekking. Og jeg har selvsagt ikke sagt at frykt ikke har noe med avskrekkingens logikk å gjøre. Frykt er en sentral del av avskrekking. Men jeg har påpekt at den formen for irrasjonell frykt skremmeren påfører sine ofre, og de ukontrollerte reaksjonene den avføder, ikke har noe med avskrekking å gjøre. Offeret har dessuten ingen anelse om hva skremmeren vil han skal avstå fra å gjøre. Og skremmeren har ingen kontroll med hvordan offeret vil reagere. For å sitere Schelling: for at trusselen om bruk av vold skal virke avskrekkende eller tvingende må offeret forutse muligheten av den (en mulighet skremmerens offer ikke har), og han må ha en mulighet for å unngå den ved å tilpasse seg (som skremmerens offer heller ikke har). Metaforen er derfor dypt misvisende, gir helt gale assosiasjoner og bidrar til å tilsløre temaet heller enn å opplyse det.

Statsledere som er rasjonelle går ikke inn i en krig de vet de vil tape, skiver Matlary. Hun legger dermed til grunn den smale klassiske spillteoretiske versjonen av avskrekking, og overser nyere forskning på området. Klassisk avskrekkingsteori forutsetter at begge parter foretar en rasjonell kost-nytte-kalkyle, hvor oppskriften på vellykket avskrekking er en objektiv rasjonell vurdering av den potensielle aggressorens målsettinger, kostnader og risiki og styrkeforholdet mellom dem, og som forutsetter at partene i stort deler det samme begrepsapparatet.

Nyere forskning viser at disse forutsetningene ofte ikke holder. Der avskrekkingen virker skyldes det rent subjektive vurderinger hos lederskapet i agressorstaten, og ikke noen objektiv vurdering av styrkeforhold, kost-nytte osv. Dette forklarer hvorfor avskrekkingen kan svikte selv om avskrekkeren har mer enn nok militær styrke til å knuse aggressoren om han skulle velge å angripe. Så kan man innvende at slike statsledere ikke handler rasjonelt. Vel, kanskje ikke i henhold til vår rasjonalitet, men gitt situasjonen de oppfatter at de befinner seg i kan deres handlingsmønster være fullt ut rasjonelt. Men det vil være en annen rasjonalitet enn vår. Det understreker betydningen for effektiv avskrekking av ikke å henfalle til speilbildetenkning, men å basere avskrekkingen på en empatisk, men nøktern, analyse av hva som motiverer motparten og hvorfor.

Det Matlary velger å se bort fra er at avskrekkingen ikke bare går en vei. Russland avskrekker faktisk USA fra å bruke makt på en slik måte at det kan føre til opptrapping til atomkrig. For at avskrekkingen skal virke må Moskva, på samme måte som Washington, foreta en analyse av hva motpartens målsettinger er, hva som motiverer ham og hvorfor. Det er ikke bare USA som må kommunisere «red lines», som Matlary kaller det, og konsekvenser av å tråkke over dem, det må Russland også.

Når Matlary avviser at avskrekking er kommunikasjon, avdekkes det derfor også at hun ikke fullt ut har forstått hva avskrekking går ut på. Avskrekking er nettopp kommunikasjon, men med handling i stedet for med ord. Det er det vi er vitne til i nordområdene om dagen, når Russland øver stadig lenger sør i Norskehavet og USA og dets allierte øker sitt synlige nærvær i havområdene utenfor kysten av Kolahalvøya. Og det er det det handler om når Norge inviterer US Marine Corps til permanent opphold i Norge, og Russland svarer med økt øvingsaktivitet tett inntil norskegrensen. Det dreier seg om å gjøre avskrekkingen troverdig ved å kommunisere vilje, forpliktelse og engasjement når det gjelder å ivareta egne sikkerhetsinteresser, og konsekvensene dersom sikkerhetsinteressene ikke blir respektert av motparten. Men for at ikke disse tiltakene skal bidra til at avskrekkingen svekkes og risikoen for krig øker, forutsetter det at signalene partene sender blir korrekt analysert og forstått av motparten. Her svikter det dessverre, og bekymringsfullt, både i Moskva og i Washington.

Deltakelse i internasjonale operasjoner

Matlary tolker min påstand om at Washington kun vil komme Norge til unnsetning om det er i USAs interesse, dit hen at alliansesolidariteten dermed er uten betydning. Det er en feiltolkning. At USA fortsatt støtter opp om NATO og at Norge ligger der det ligger, som nabo til Russland og kyststat til de nordlige havområder tilsier at USA antakelig vil ha en relativt stor interesse av å komme Norge til unnsetning i et virkelig tilfelle, selv om den vil være svakere når utfordringene i Øst Asia blir større. Mitt poeng er at om Norge deltar i internasjonale operasjoner under amerikansk ledelse eller ikke, vil det ikke ha noen innvirkning på dette forholdet.

Det er ingen motsetning mellom dette og det at jeg mener deltakelse i internasjonale operasjoner også kan ha fordeler ved seg i form av mulighet for innflytelse og tilgang til informasjon. Jeg kunne også ha nevnt de positive virkningene for Forsvaret, som takket være mange års deltakelse i skarpe operasjoner utenlands, holder høyere kvalitet og produserer mer effektiv kampkraft, enhet for enhet, enn kanskje noen gang før i vår historie, med mulig unntak for årene 1942 til 1945.

Jeg må innrømme at jeg ikke forstår Matlarys fokus på Mali som arnested for terror. Med mulig unntak for en gren av al Qaida, som først og fremst er rettet mot islamsk Maghreb, utgjør terroristgruppene i landet utelukkende en trussel mot lokalbefolkningen og tilreisende fra Vesten. Terrorgruppene som truer vestlige land, inkludert Norge, er først og fremst IS og al Qaida, som begge har sin opprinnelse i og har mottatt betydelig støtte fra Saudi Arabia.

Så har Matlary rett i at mine meningsfeller og jeg står relativt alene om det uavkortede kravet om mandat fra FNs sikkerhetsråd. Og det er et dilemma at vetomaktene i sikkerhetsrådet kan hindre at FN griper inn mot statsledere som utfører overgrep mot egen befolkning, dersom det ikke tjener deres interesser å gjøre det. Jeg vet at Matlary er sterk tilhenger av prinsippet om Responsability to Protect, men her er jeg redd for at det bare vil undergrave prinsippet om statssuverenitet og legitimere stormaktenes intervensjon i stater de ikke liker. Jeg mener, som nevnt, at som småstat har vi en overordnet sikkerhetspolitisk interesse av at stormaktene respekterer krigsforbudet i FN-pakten. Derfor bør vi arbeide målrettet og konsekvent for å øke FNs handlekraft og relevans, og avstå fra deltakelse i operasjoner som kan bidra til å svekke respekten for internasjonal folkerett. Og for ordens skyld: USA er verken verre eller bedre enn andre stormakter når det gjelder bruk av makt for å fremme egne interesser, om nødvendig i strid med folkeretten. De gjør det fordi de kan.

Matlarys siste avsnitt er så raljerende usaklig at jeg har mest lyst til bare å overse det. Men med unntak av NATOs operasjoner i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, som i alle fall militært var relativt vellykte, kan Matlary peke på noen andre operasjoner hvor USA og NATO har lykkes? Og synes hun prisen i materielle ødeleggelser, lidelser og antall døde står i noe rimelig forhold til hva som er oppnådd, f eks i Somalia, Afghanistan, Irak, Syria og Libya?


Foto: Kristian Kapelrud / Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.