«War Games: The Phycology of Combat» av Leo Murray

«War Games: The Phycology of Combat» av Leo Murray

. 3 minutter å lese

Syver Eskestrand

Syver er utdannet offiser ved Krigsskolen og mastergrad fra UiT. Han jobber i Forsvarets sanitet og har bakgrunn fra Ingbn og HMKG, med deployering som mentor i Afghanistan.

Leo Murray fanget min oppmerksomhet noen år tilbake da jeg ble anbefalt å lese «Brains & Bullets: How Phycology Wins Wars» (2013), en bok som forsøker å tallfeste effekten av psykologiske virkemidler på stridsteknisk nivå. Der første bok var en gjennomgang av tall og analyser fra historisk data, er oppfølgeren «War Games: The Phycology of Combat» en mer praktisk gjennomgang av hva den enkelte soldat må tenke på for å kunne påvirke fiendens vilje til å slåss.

For alle som har lest Erwin Rommels «Infantry Attacks» (1937), er det tydelig at bruken av psykologiske virkemidler kan gi enorm effekt på stridsteknisk nivå. Hvordan Rommel som kompanisjef tok hele avdelinger til fange, fremstår som en mye mer effektiv måte å krige på, enn å bekjempe hver enkelt stilling. Nettopp dette er hensikten med «War Games: The Phycology of Combat».

Å påvirke fienden mentalt trekkes også frem i Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) (2019), og er grunntanken bak valg av manøverteori på taktisk og operasjonelt nivå. Hvordan dette best kan gjøres av de som utkjemper striden på stridsteknisk nivå, har vi derimot hatt lite fokus på. Dette er også noe som krever en god forståelse helt ned på laveste hierarkiske nivå. «War Games: The Psychology of Combat» er en bok som kanskje kan bidra til å skape denne forståelsen på lagsnivå.

Leo Murray ser på hvordan de psykologiske faktorene som påvirker våre soldater i strid også påvirker fienden. Videre ser han på hvordan vi kan benytte denne kunnskapen for å overvelde fiendens kognitive kapasitet og betraktelig øke sannsynligheten for at disse velger å overgi seg. Denne kunnskapen formidles på en enkel og forståelig måte, med bruk av historiske eksempler fra trettiårskrigen til vår tids krigføring i Afghanistan.

Boken presenterer historier som fremhever tematikken for hvert kapittel, og følger opp med detaljer og beskrivelse av hvorfor og hvordan dette kan anvendes på stridsteknisk nivå for å oppnå en fordel i strid. At forfatteren også klarer å knytte de psykologiske effektene opp mot kjente teknikker og prosedyrer, gjør overgangen fra teori til praksis kortere og sannsynligheten for at dette vil kunne nyttes på lagsnivå desto større.

To av Leo Murreys omtalte bøker. 

I «Brains & Bullets» (2013) beskrives det hvordan militære avdelinger og enheter i snitt er seks ganger mer effektive på øvelse enn i strid. Noe som gjelder både våre egne styrker og fienden. I «War Games» er tematikken også psykologi i strid, men med fokus på å gjøre striden forvirrende og utfallet, at vi vinner trefningen, åpenbart for fienden. Dette er beskrivelser som resonnerer godt med hvordan vi allerede tenker stridsteknikk, men med tydeligere forklaring av hvorfor, hvordan og hvilken effekt som kan oppnås.

Vi er allerede privilegert hva gjelder rekruttering og seleksjon av soldater i Norge. Verneplikten sikrer oss tilgang på soldater med relativt høyt utdanningsnivå og gode forutsetninger for å forstå hensikten med jobben som soldat. Forutsetningene for å kunne utnytte læringspunktene fra «War Games», står, slik jeg ser det, utelukkende på den enkelte militære leder, både spesialist og offiser. Skal vi forberede oss på at neste konflikt blir mot en motstander som er teknologisk likeverdig eller overlegen, er jeg overbevist om at vi har mye å tjene på å vektlegge psykologi i strid tyngre enn hva vi gjør i dag.

En svakhet med boken er mangelen på henvisninger. Murray henviser til arbeid av velkjente forskere og teoretikere, men uten kildehenvisning til deres arbeid. Dette gjør boken lite egnet for videre arbeid med å inkludere psykologi i strid inn i reglementer og utdanningsplaner. Boken beskrives bedre som en innføringsbok til psykologi i strid, hvor «Brains & Bullets» blir neste steg for de som ønsker å gå dypere i tematikken. Mangelen på henvisninger fremstår som et bevisst valg av forfatteren og gjør i mine øyne boken lettlest og budskapet mer tilgjengelig for alle.

Oppsummert er dette en god innføringsbok i militær psykologi for stridsteknisk nivå, uvilkårlig av forsvarsgren. Den er lettlest og kommer tydelig gjennom med sitt budskap. Epilogen gir også en god retning for videre fordypning i hvordan psykologiske faktorer påvirker egne soldater og fienden i strid. Dette er mitt julegavetips for alle militære ledere på stridsteknisk nivå, fra nestlagfører til bataljonssjef. Jeg vil gi mitt eksemplar videre til Institutt for militær psykiatri sammen med utfordringen om at dette er noe de kan bidra til å operasjonalisere inn i soldatutdanningen i fremtiden.


Syver Eskestrand

Syver er utdannet offiser ved Krigsskolen og mastergrad fra UiT. Han jobber i Forsvarets sanitet og har bakgrunn fra Ingbn og HMKG, med deployering som mentor i Afghanistan.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk style guiden vår.