You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Det er på tide å slutte å bruke begrepet manøverkrigføring

Det er på tide å slutte å bruke begrepet manøverkrigføring

. 11 min read

Manøverkrigføring, manøverteori, manøverorientert tilnærming, manøvertenking, manøvermetode, manøverkonsept... det virker som man kan sette manøver-foran det meste og forvente å skape mening. Denne artikkelen vil argumentere for at begrepet manøverkrigføring, spesielt i norsk sammenheng, bidrar mer til forvirring enn til klarhet. Bruken av uttrykket manøver oppleves heller som en erstatning på et manglende forhold til hvordan nåtidens krigføring praktiseres – med andre ord når det eksisterer lite fersk stridserfaring i den militære organisasjonen. Fremfor å ty til slike begrep bør landstryker heller være mer konkrete i omtalen av krigføring. Mentalitetsendringen i offiserskorpset som Taktiske direktiver for Hæren fra 1979 mente var nødvendig, fra en grunnleggende defensiv til en grunnleggende offensiv innstilling, er på mange måter gjennomført.[1] Å droppe begrepet manøverkrigføring kan kanskje også endelig muliggjøre formuleringen av neste landdoktrine – 16 år etter forrige.

Artikkelen vil innledningsvis avklare manøverkrigføring fra manøverkonsept, deretter argumentere for at manøverkrigføring er et oppfunnet begrep som kun var nødvendig for å påvirke amerikansk byråkrati. Avslutningsvis vil artikkelen påpeke at fornorskningen av begrepet er upresist og at det er på høy tid å revurdere hva som utgjør grunnmuren i norsk landmilitær teori. For mange kan argumentasjonen fremstå til dels innlysende og artikkelen risikerer å sparke inn åpne dører, likevel vil nok flere finne det nyttig med et eksplisitt resonnement basert på tydelige kilder.

Først er det nødvendig å avklare manøverkrigføring og manøverkonsept. I henhold til USMC, den Britiske Hæren, 2007 FFOD, FDLO, m.fl. er manøverkrigføring «a way of thinking […], a state of mind [...], a philosophy»[2], «an attitude of mind»[3]eller «en tilnærming»[4][5]som går ut på å oppsøke fiendens svakheter for så å kraftsamle egne styrker mot dem – noe som egentlig virker svært åpenbart når man ønsker oppnå noe med maktbruk.

Et manøverkonsept er derimot noe mer konkret som legger føringer på hvordan en militær styrke skal organiseres og utrustes. Det stammer fra US Army offiseren Robert Leonhards tre theories of style: manøver, posisjon og utveksling. Disse konseptene baserer seg i sin tur på den britiske offiseren JFC Fullers teorier om kampkraft fra mellomkrigstiden,[6] som Leonhard videreutviklet ved å innføre tidsdimensjonen.[7] Det er noen grunnleggende problemer med Leonhards tolkning av Fuller, men de vil ikke denne artikkelen undersøke og henviser heller til Erik Eldens grundige analyse.

Manøverkrigføring som begrep, i form av amerikanske Maneuver Warfare, er et moderne oppfunnet uttrykk. Det ble til på slutten 1970-tallet og tilhørte bevegelsen for militære reformer ledet i hovedsak av William Lind og Edward Luttwak.[8] De var uenige i US Armys plan for forsvaret av Europa under den Kalde Krigen som etter deres mening ikke lenger kunne måle seg med den Sovjetiske hæren når det gjaldt «superiority in material and fire-power.»[9] Lind mente at planen Active Defense hadde tilsidesatt dybde i forsvar på grunn av Vesttyske politiske begrensninger.[10] For å minne det amerikanske forsvaret på fornuftig stridsteknikk og taktikk støttet Lind seg spesielt på tysk krigføring fra 2VK. Lind er utdannet historiker fra Princeton og har uttrykt stor interesse for Tysk historie hvorfra brorparten av hans forslag har opprinnelse.[11] Reformistene amerikaniserte det tyske begrepet Bewegungskrieg og skapte dermed Maneuver Warfare.

Hovedinspirasjonen til manøverkrigføring, nemlig den tyske hæren i 2VK, trengte ikke knytte noe begrep til deres måte å føre strid på. Wehrmachts suksess, spesielt i 1940, skyldes den effektive kombinasjon av mekaniserte styrker, mobil krumbane i form av stupbombere, samt ikke minst et særegent og historisk forankret forhold mellom hærføreren og troppeførerne.[12] Militærhistorikeren Robert Citino påpeker at dette fleksible kommandoforholdet, som tillot høy grad av initiativ og aggressivitet hos underordnede, var et produkt av Preussens «distinct social contract between the King and Junker-nobility».[13] Han understreker også utfordringene med å imitere et slikt lederskap i USA fordi «soldiers in the US are citizens, with the same rights and privileges as the officer, and [the officer] will never have the right to use [the soldiers] independently in the manner of a Prussian [commander]».[14] Den tyske hæren hadde dermed heller en pragmatisk tilnærming til krigføring.[15] De anså ikke sin måte å føre strid på som noe annet en datidens riktige kombinasjon av teknologi og taktikk i møte med egen militær ledelseskultur, og trengte således ikke å sette noen merkelapp eller knytte det til et begrep.

Den andre store inspirasjonskilden til manøverkrigføring, Israels innsats i Yom Kippur krigen, hadde  heller ikke behov for å sette noen merkelapp. I motsetning til eldre og mer veletablerte hærer i verden, er det israelske forsvaret (IDF) forholdsvis ungt med grunnlagsdato i 1948. Før Israels uavhengighetserklæring og den formelle etableringen av IDF var det en rekke paramilitære grupper, slik som Haganah, Irgun og Lehi, som sto for forsvaret av befolkningen i det såkalte Israels land. Disse gruppene hadde beskjedne midler og kompenserte for dette ved å benytte metoder som utnyttet motstanderes svakheter og unngikk styrkene – metoder vi i dag trenger å kalle for asymmetriske. Under Yom Kippur krigen i 1973 hadde derfor de fleste troppeførere, slik som Ariel Sharon, bakgrunn fra militser med tilhørende stridserfaring, og var dermed godt kjent med effektive krigføringsmetoder. De så heller ikke behov for å kalle dette noe annet en nåtidens måte å krige på.

Fabrikasjonen av begrepet manøverkrigføring bekreftes også fra egne rekker hos reformistene. En av William Linds kollegaer i USMC, hovedlæreren i taktikk på Amphibious Warfare School(AWS) Michael Wyly, var fast innslag på flere av reformistenes studiegrupper på Quantico. Wyly ble hentet inn fordi han var blant annet kjent for å avholde et kveldskurs på AWS som undersøkte nåtidens krigføring kalt «Contemporary Tactical Thought».[16] I løpet av studiesamlingene operasjonaliserte gruppen idéene de hadde om rett krigføring, med store innslag fra 2VK og Yom Kippur, så de kunne anvendes av marinekorpset. For at reformistene skulle understreke det særegne med deres idéer i forhold til datidens praksis ble det behov for å finne et passende navn. I følge Wyly ble konseptet hetende manøverkrigføring fordi det pekte på det som simpelt enn er "good about tactics":

I did not call it "Maneuver Warfare" because, deep in my heart, I feel there are only two kinds of tactics: good tactics and bad tactics. In developing maneuver warfare, very simply, we tried to adopt that which was good and reject that which was bad about tactics. Maneuver warfare has been a fitting name because it restored maneuver to tactical thinking, maneuver having fallen by the wayside in the technology explosion that accompanied the aftermath of World War II and development of the atomic bomb.[17]

Navnet på Wylys eget kurs, «Contemporary Tactical Thought», røper også hva begrepet manøverkrigføring egentlig peker på, nemlig nåtids krigføring, og som også bør være det enhver moderne hær aktivt reflekterer over.

Videre blir behovet for et eget begrep tydeligere dersom man ser på utfordringen reformistene hadde i å overbevise det tungrodde amerikanske byråkratiet som er US Army for 40 år siden.

Begrepet manøverkrigføring kan sees på som et ledd i en PR-kampanje for å korrigere kursen amerikanske landstyrker hadde etter Vietnam krigen. Reformistene mente at US Army fortsatt var for opphengt i dødstall og materiell krig, og at denne innstilligen bidro både til nederlaget mot de teknologisk underlegne vietnameserne samt preget den nye doktrinen for forsvaret av Europa. For å symbolisere denne holdningen fant de opp ett til begrep som motvekt til manøverkrigføring: attrition warfare – oversatt til utmattelses- eller slitasjekrigføring. Siden disse sivile teoretikerne var på utsiden av det amerikanske forsvaret var de avhengig av å overbevise både militære og sivile beslutningstakere som kunne legge press på ledelsen og utformet dermed en appellerende argumentasjonsrekke.

Det er tydelig at kampanjen fungerte i USMC som siden 1989 offisielt har stadfestet at de benytter manøverkrig – noe de også regelmessig gjentar. US Army på sin side justerte det problematiske Active Defense og publiserte den mer kjente doktrinen AirLand Battle. Noen få kilder gir reformistene æren for dette,[18] mens flertallet peker på at doktrineutviklerne i US Army egentlig fortsatte på sin egen kurs. Militærhistorikeren Saul Bronfeld har analysert debatten og konkluderer med at “[US Army] outmanoeuvred the manoeuverers – they used the reformers' terminology while going their own way.”[19]

Introduksjonen av begrepet utmattelseskrigføring (attrition warfare) skaper også et uhensiktsmessig og ikke minst kunstig skille i debatten om rett krigføring. Begrepet ble som nevnt oppfunnet av reformistene for å fremme manøverkrigføring i USA. Ved å danne en stråmann i debatten ble det enklere å forsvare deres argument fordi enhver som var kritisk ble automatisk plassert i den lite smigrende attrition-båsen.[20] Historiker og tidligere forsker ved IFS Torgeir Sæveraas stiller spørsmål ved dette skillet og «betviler at dikotomien “attrition-firepower/maneuver warfare” har noen forankring i virkeligheten.»[21] Den britiske offiseren William Owen tar steget videre og angriper reformistenes argument ved å påpeke at hele fabrikasjonen er falsk:

The whole edifice of Manoeuvre Warfare (MW) rests on the idea that there are two competing forms of warfare, MW and Attrition, one of which is skilled and the other which is clumsy. This construct is false; […] The idea that MW and Attrition are either separate styles or part of a spectrum does not stand up to deeper analysis. They are in no way distinct or alternative forms of warfare. […] Whether intentional or accidental, the advocacy of MW is based on the selective use of examples, altered definitions, and some deliberate misrepresentation.[22]

På den andre siden av Atlanterhavet innførte den Britiske Hæren og Forsvaret manøverkrigføring som militær doktrine i hhv 1994 og 1995, over ett tiår etter den amerikanske debatten og «med ny ortografi.» Fra 1981 ledet General Sir Nigel Bagnall innføringen av manøverkrigføring i den Britiske hæren, støttet av hans egne reformister i The Ginger Group.[23] Etterhvert som Bagnall ble forfremmet fikk han større innflytelse og innførte sine perspektiver på krigføring. Disse ble formulert i 1989 i doktrinen Design for Military Operations, en dog ikke betegnet som manøverkrigføring.[24] Det var nemlig slik at den Britiske hærens stabsskole erkjente at begrepet “'manoeuvre warfare' was misleading, and in an effort to focus on the mental activity required to outmanoeuvre the enemy commander, introduced the term 'the manoeuvrist approach'.“ Denne britiske stavemåten gjenkjennes i Forsvaret i dag hvor man snakker om en manøverorientert tilnærming.

Fornorskningen av manøverkrigføring i landdoktrinen var positivt men forblir problematisk. Det norske militærteoretiske håndverk ble artikulert men, som artikkelen har vist hittil, er de utvalgte teoriene diskutable.

Selv om norske offiserer har latt seg inspirere av utenlandske hærer gjennom flere perioder, fremstår innføringen av manøverkrigføring som første gang militærteori ble artikulert i Hæren. Formaliseringen av militær kunnskap er et særdeles positivt trekk i moderne hærer fordi de dermed tar eierskap av vitenskapsfeltet de rår over. Dette står i motsetning til den tidligere holdningen hvor doktrine og taktikk var, slik den Britiske Generalen Sir Edward Hamley uttrykte, «the opinion of the senior officer present.»[25] I følge militærhistorikeren Gary Sheffield var det innføringen av den manøverorienterte tilnærmingen som markerte overgangen fra taus til eksplisitt kunnskap i den Britiske Hæren. Før det var holdningen blant offiserer at « there was no such thing as ‘doctrine’, only ‘pamphlets’ and they were, at best a basis for discussion, and for quoting in promotion exams.»[26] På samme måte konkluderer historiker og tidligere forsker ved IFS Kjetil Henriksen med at «forbildeorganisasjonen U.S. Armys valg av manøverkrigføring var i norsk oppfatning koblet til teoriseringen av det militære håndverk.»[27]

I Norge ble manøverkrigføring konkretisert i 2000 i den første av Forsvarets fellesoperative doktriner (FFOD).[28] Deretter ble det formulert for landmakten i Forsvarets Doktrine for Landoperasjoner fra 2004 (FDLO).[29] Siden da er det kun i FDLO som begrepet manøverkrigføring fortsatt eksplisitt omtales. I FFOD fra 2007 ble Forsvarets idémessige grunnlag tredelt: manøverkrigføring ble sidestilt med effektbaserte operasjonerog nettverksbasert forsvar. Videre, i FFOD 2014 og 2019, er begrepene manøverkrigføring og manøverorientert tilnærming så godt som fjernet fra de fellesoperative doktrinene. De dukker kun opp i innledningen som referanse til tidligere utgaver, og som et kort avsnitt i kapittelet om bruken av styrker i landdimensjonen. De fellesoperative doktrinene har dermed mer eller mindre kvittet seg med dette fabrikkerte begrepet, likevel består det fortsatt i landdoktrinen.

Fornorskningen av de amerikanske doktrinene er lite presist. I den norske landdoktrinen introduseres en rekke begreper med prefikset manøver- , noe som fremstår både lite konkret og bidrar til usikkerhet hos leseren. Begrepene som brukes er eksempelvis: manøverkrigføring, manøverteori, manøverteoretisk utgangspunkt, manøverorientert tilnærming, manøverorienterte konsepter, manøverorienterte operasjonskonsept, manøverorienterte landoperasjoner, m. fl..[30] Dette mylderet av begrep står i sterk kontrast til det som omtales som den tydeligste formuleringen av manøverkrigføring, nemlig USMCs doktrine FMFM-1 Warfighting fra 1989. Der er bruken av ordet manøver forbehold to uttrykk: maneuver som i det å manøvrere på stridsfeltet, og Maneuver Warfare som er den mentale innstillingen man bør ha i landstrid. I tillegg er doktrinen skrevet slik at de tre første kapitelene redegjør for nåtidens krigføring og det er først i det siste kapittelet at man introduserer begrepet manøverkrigføring – det er dermed en logisk oppbygging frem til dette fabrikkerte begrepet. Likeså er det også verd å stille spørsmål om USMC egentlig har behov for å sette en merkelapp på deres egen redegjørelse for nåtids krigføring.

Den norske Hæren er også sannsynligvis alene om å eksplisitt basere sitt forsvarskonsept på kilder tilknyttet manøverkrigføring. Hæren har, siden innføringen av innsatsforsvaret på 2000-tallet, adoptert Leonhards theories of style som militærteoretisk fundament og uttrykker stadig ambisjoner om organisere styrken etter et manøverkonsept. I mangel på en nyere utgave av landdoktrinen er det ennå 2004 versjonen som er gjeldende, hvor Leonhards teorier hører til argumentasjonsrekken som bygger opp under en organisasjon med en manøverorientert tilnærming.[31] Under utredningen av landmakten i 2017 ble også Leonhards konsepter trukket frem, noen som vitner om deres stadige gyldighet. Utdannelsen av norske hæroffiserer starter også med en analyse av FDLO hvor kadettene skal bli kjent «med hva som ligger til grunn for landmakten og hvordan landstriden er tenkt gjennomført ihht nasjonale doktriner».[32]

Den neste landdoktrinen bør altså se seg tjent med å droppe begrepet manøverkrigføring. Som artikkelen har påpekt så er uttrykket upresist og kontroversielt. Fremfor å ty til en importert merkelapp på nåtids krigføring, bør heller Hæren selv uttrykke hva den mener er rett kombinasjon av teknologi og taktikk i konteksten av norsk militær ledelseskultur. På tross av de positive aspektene innføringen av manøverkrigføring hadde på Hæren, er det uheldig at det kom til å prege utformingen av landdoktrinen såpass mye, og som Torgeir Sæveraas påpeker «er det på høy tid med en evaluering av “maneuver warfare”-konseptets anvendelighet som grunnleggende norsk militær doktrine.»[33] Når ordene i militærteorien mister mening er det viktig å oppsøke praksis for å finne frem til den gjeldende betydningen – det påpeker Clausewitz allerede i forordet til On War:

Just as some plants bear fruit only if they don't shoot up too high, so the leaves and flowers of theory must be pruned and the plant kept close to its proper soil – experience [34]

Foto: Skisse over planen for forsvaret av Sentraleuropa under den Kalde Krigen


[1] Henriksen, K. (2007) The rise and fall of manoeuvre warfare: Landmilitær doktrineutvikling i Norge etter 1980. Oslo Files 01/2007. Oslo: Institutt for Forsvarsstudier. s.126

[2] USMC (2018) MCDP 1 Warfighting, Quantico, USA. s. 4-26

[3] British Army (2017) Army Doctrine Publication Land Operations. Ch.5

[4] Forsvarets Stabsskole (2007) Forsvarets Fellesoperative Doktrine. Oslo: Forsvarsstaben. s.56

[5] Forsvarsstaben (2004) Forsvarets Doktrine for Landoperasjoner. Oslo: Forsvarsstaben. s.33

[6] Fuller, J.F.C. (1925) The Foundations of the Science of War. London: Hutchinson & co  s.211

[7] Leonhard, R.R. (1994) Fighting by Minutes. Westport: Praeger. s.13-20

[8] Angstrom, J. & Widen, J. J. (2014) Contemporary Military Theory, Taylor and Francis, s. 113

[9] Luttwak, E.N. (1979) The American style of warfare and the military balance, Survival, 21:2, 57-60, DOI: 10.1080/00396337908441800

[10] Lind, W.S. (1977) Some doctrinal questions for the United States Army, Military Review, March 1977

[11] Damian, F. (2008) Master Thesis The Road to FMFM-1: The USMC and Maneuver Warfare Doctrine 1979-1989. Kansas University. s.29

[12] Menning, Bruce W. "Operational Art’s Origins." I Historical perspectives of the operational art, red. Michael D. Krause og R. Cody Phillips. Washington DC: Center of Military History, United States Army, 1995. s.10

[13] Citino, R. (2005) The German Way of War: from the Thirty Years’ War to the Third Reich. Kansas: University Press of Kansas. s.308

[14] Idem s.311

[15] Jørstad, N. (2004) Master thesis The Emperor’s new clothes: Manoeuvre Warfare and Operational Art. Galsgow: University of Glasgow.

[16] Wyly, M. (1993) ‘Teaching Maneuver Warfare’, in Richard D. Hooker (ed.) Maneuver warfare: an anthology. Novato, CA: Presidio Press. p.248-269.

[17] Ibid

[18] Lock-Pullan, R. (2002) Civilian Ideas and Military Innovation: Manæuvre Warfare and Organisational Change in the US Army, War & Society, 20:1, 125-147, DOI: 10.1179/072924702791201890

[19] Bronfeld, S. (2008) Did TRADOC Outmanoeuvre the Manoeuvrists? A Comment, War & Society, 27:2, 111-125, DOI: 10.1179/war.2008.27.2.111

[20] Sæveraas, T.E. (2007) Maneuver Warfare: Genghis Khan – Blitzkrieg – AirLand Battle? Oslo Files 01/2007. Oslo: Institutt for Forsvarsstudier. s.88

[21] Idem s.80

[22] Owen, W.F. (2008) The Manoeuvre Warfare Fraud, The RUSI Journal, 153:4, 62-67, DOI: 10.1080/03071840802386224

[23] Sheffield, G. (2010) ‘Doctrine and Command in the British Army: A Historical Overview’, in Army Doctrine Publication: Operations. British Ministry of Defence. s. E-20.

[24] Kiszely, J. (1998) The meaning of manoeuvre. The RUSI Journal. 143 (6), s.37

[25] Luvaas, J. (1964) The Education of an Army: British Military Thought 1815-1940. Chicago: University of Chicago Press. s.153

[26] Kiszely, J. (1997) The British Army and Approaches to Warfare since 1945 i Holden Reid, B. (ed.) Military Power: Land Warfare in Theory and Practice. London: Cass. s.185

[27] Henriksen, K. (2007) The rise and fall of manoeuvre warfare: Landmilitær doktrineutvikling i Norge etter 1980. Oslo Files 01/2007. Oslo: Institutt for Forsvarsstudier. s.162

[28] Forsvarets Stabsskole et al. (2000) Forsvarets Fellesoperative Doktrine. Oslo, Norway: Forsvarets overkommando.

[29] Forsvarets Stabsskole et al. (2004) Forsvarets Doktrine for Landoperasjoner. Oslo, Norway: Forsvarsstaben.

[30] Ibid

[31] Forsvarsstaben (2004) Forsvarets Doktrine for Landoperasjoner. Oslo: Forsvarsstaben. s.20

[32] Krigsskolen (2019) MILM1201 Landmaktens Grunnlag. https://utdanning.forsvaret.no/program/bachelor-i-milit%C3%A6re-studier/studieplan/433

[33] Sæveraas, T.E. (2007) Maneuver Warfare: Genghis Khan – Blitzkrieg – AirLand Battle? Oslo Files 01/2007. Oslo: Institutt for Forsvarsstudier. s.16

[34] Carl von Clausewitz, On War, ed. Michael Eliot Howard and Peter Paret, First paperback printing (Princeton, N.J: Princeton University Press, 1989), s.61.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.