You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Død og elendighet: litteratur som beskriver krigens sanne ansikt

Død og elendighet: litteratur som beskriver krigens sanne ansikt

. 5 min read

(Sommerferien er over, det er på tide å justere seg inn på skiva igjen.)

Krig har en tendens til å bli teori og statistikk når den omtales i litteratur. Historikere og militærteoretikere skriver om krig som nettopp det: historie og militærteori. Dette er ofte en konsekvens av at det empiriske grunnlaget baserer seg på nedskrevne skildringer gjort av andre, uten at forfatterne selv har kunnet fange stemningen gjennom førstehånds opplevelser eller samtaler. Vi må derimot ikke glemme at bak all lærerik litteratur om militær ledelse og taktisk eller strategisk klokskap, så handler krig i stor grad om død og elendighet.

Jeg skriver i den påfølgende teksten om hvordan jeg personlig synes krigens ytterste konsekvens beskrives på en god måte.

Ulike former for militær kunnskap

Kildekritikk er et viktig prinsipp når vi tar til oss kunnskap. Hvilke kilder forholder vi oss til i våre forberedelser eller operasjoner, hvilken tidsepoke eller paradigme stammer dette fra, hvor henter vi vår inspirasjon når vi som soldater skal videreutvikle oss?

En av vår tids mest studerte og siterte militærteoretikere, Carl von Clausewitz, beskrives både som General og filosof, og studerte krigen både gjennom egen deltakelse og gjennom studier av slag og kampanjer. Clausewitz mente at krigføring handlet om en vekselvirkning mellom viljer og mangel på absolutt kontroll, og anvendte ord som “fog of war» (krigens tåke), friksjon, kaos, usikkerhet og frykt for å beskrive krigens konstante natur (“wesen”), mens de ulike kriger og epoker vil ha sin egen karakter (“formen”). Et moderne talerør for krigens natur er General James Mattis som har formidlet den kombinert med erfaringer av krigens karakter fra vår tids konflikter i blant annet Gulfen, Afghanistan og Irak. “General Mattis inspirerer fordi han forstår hele spennet fra å være soldat til general og rådgiver. Han skjønner alt fra det taktiske til det strategiske bildet.” (Eirik Kristoffersen, VG Helg, 27. Juni 2020).

Clausewitz og Mattis er to eksempler på formidling av krig som ser helhetlig på krigen og veksler mellom et taktisk, strategisk, politisk og til tider menneskelig perspektiv. Dave Grossman, pensjonert offiser og professor, er et eksempel på en som veldig konkret og avgrenset forteller om krigens ytterste konsekvens fra et faglig og forskningsbasert ståsted. Grossman har fokusert all sin forskning på å undersøke hvordan mennesket reagerer på å drepe, være i livsfare, kort og godt hvordan det reagerer på å være i strid.

Det finnes i tillegg litteratur og filmatiseringer som i mindre grad forsøker å fortelle hele spekteret som de Clausewitz eller Mattis gjør, eller er like empirisk forankret som Grossman, men som allikevel treffer midt i kjernen av hva det vil si å være soldat. Ofte er de skrevet i en selvbiografisk form eller som fiksjon inspirert av faktiske hendelser.  Jeg slår et slag for disse, og beskriver dem ut fra noen av prinsippene krigens tåke, friksjon, usikkerhet og frykt, og den fysiske og mentale belastningen soldater påføres.

Aktuell litteratur og media

  • “Ukjent soldat” (filmatisert versjon 2017, basert på Vainö Linnäs roman) følger et maskingeværkompani og deres opplevelser under den finske fortsettelseskrigen fra 1941 til 1944. Vi får et usminket og realistisk bilde av avdelingens ulike personligheter, deres handlinger og erfaringer på offensiven og defensiven, gjennom alle årstider. Serien viser hvordan krigen former soldatene, hvordan enkeltes indoktrinerte prinsipper må vike for pragmatismen når folk dør på alle kanter, og hvordan soldater forholder seg til hierarki og kommandolinjer versus ledere de har tillit til. En tillit som eksempelvis den jordnære troppssjefen Koskela har oppnådd gjennom hardt arbeid og å lede fra front og være rollemodell.
  • «Matterhorn» er en roman fra Vietnamkrigen, men kan sies å være tidløs siden skildringene av unge og uerfarne soldaters forvandling til hardbarkede veteraner sannsynligvis finnes i alle konflikter. Forfatteren Karl Marlantes skrev boken gradvis gjennom flere tiår etter sin egen tjeneste i Vietnam, og den forteller oss om interne konflikter på grunn av rase, grad, holdninger og ambisjoner, hvordan et krevende jungel-klima sliter ut soldatene, og hvordan frykt og friksjon kontinuerlig skaper utfordringer. Romanen «Matterhorn» ble fulgt opp av «What it is like to go to war» noen år senere, en bok som mer tematisk lever opp til tittelen, og snakker mye om hva det vil si for soldatene og deres familier når soldaten drar i krigen. Marlantes, høyt dekorert fra Vietnam, PTSD-diagnostisert, men uteksaminert fra Yale og Oxford, drar en rød tråd fra oldtiden, hvor de forberedte krigerne på krigen og det å komme hjem etterpå gjennom ritualer og historier, til det han i moderne tid anser å være ufullstendige forberedelser.
  • «Fields of fire» er også fra Vietnamkrigen, og er skrevet av Vietnam-veteranen James Webb. Han setter stemningen når han i innledningen dedikerer boken til «the 100,000 Marines who became casualties in Vietnam. And for the others who became casualties upon their return». Temaet er sammenliknbart med «Matterhorn», om enn skildret med enda mer råskap, og skrevet i en muntlig stil som får deg til å forstå at det ikke var vinnerne i det amerikanske samfunnet som ble sendt til Vietnam for å slåss. Marinesoldater, gerilja og sivile dør kontinuerlig, det er en konflikt mellom de som gir ordrer og de som utfører dem, og en kamp for å opprettholde disiplin og orden mellom sjefer og undergitte.
  • «Heights of courage» er Avigdor Kahalanis egne erfaringer som stridsvognbataljonsjef på Golan-høyden de innledende dagene av Yom Kippur-krigen i 1973. Boken beskriver de første desperate kamphandlingene hvor israelerne var ordentlig på defensiven, til de etterhvert gjennomfører et dypt motangrep inn i Syria. Kahalani forteller om den fysiske og mentale påkjenningen for bataljonen, frykten de opplever når de og hele forsvarslinjen på Golan er nær ved å kollapse, og hvordan han som bataljonsjef både er leder og spesialist.

Oppsummering

Fellesnevnerne i disse historiene er flere enn ulikhetene. Motivasjonen for oppdragene de løser er veldig ulike, soldatene i Vietnam sliter med å forstå oppdraget, mens det i Finland og på Golan er enkelt – det handler om deres land og deres eksistens. Til tross for ulike utgangspunkt og motivasjon: når soldater opplever kaos, frykt og usikkerhet, reduseres kjernen i oppdraget til det å forsvare seg selv og makkeren til høyre eller venstre.

Hvordan kontrer de så usikkerheten og kaoset? Alle historiene viser ulik grad av mot, initiativ og handlekraft. Kahalanis bataljons motangrep, når de i en desperat fase ser en åpning i de syriske formasjonene, er et eksempel på at initiativ og offensiv opptreden er den eneste måten å vinne eller unngå et ordentlig nederlag på.

Historiene gir en påminnelse om at krig er alvor og preget av elendighet, og at alle på gitte tidspunkt er soldater og må forholde seg til krigens realiteter. Kampkraften ligger i evnen til å motvirke usikkerhet, evnen til å aldri gi opp eller resignere. Disse historiene er ingen mesterverk på linje med hva nevnte Clausewitz har produsert, men de er eksempler på en motvekt til utgivelser om militærmakt som hever seg over den mest ubehagelige siden av krig – det at mennesker og materiell ødelegges. Både beslutningstakere og utøvere av militærmakt må ha en balansert forståelse av verktøyet for å anvende det riktig.


Foto: Lars Kroken/PRT Meymaneh

PME

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.