Er Forsvaret tjent med offiserer som synes det er greit å bare se barna sine i helgene?

Er Forsvaret tjent med offiserer som synes det er greit å bare se barna sine i helgene?

. 4 minutter å lese

Ola Haave

Tidligere yrkesoffiser i Hæren og mangeårig ansatt i Forsvarsbygg. Er nå daglig leder i Folloregionen IPR (interkommunalt politisk råd).

Da jeg ble uteksaminert fra Krigsskolen på Gimlemoen i 1990 fantes det et utall potensielle tjenestesteder rundt omkring i landet. Knapt en by eller et større tettsted var uten en militær enhet med tilhørende militære stillinger. De fleste, og for mange også de mest interessante stillingene, var også den gang i Nord-Norge eller i mindre sentrale deler av Sør-Norge. Men det fantes muligheter. De som av familiære eller andre årsaker ønsket å bo i mer sentrale strøk kunne søke seg til tjenestesteder som Halden, Fredrikstad, Ski, Drøbak og Lahaugmoen, for å nevne noen. Eller til en av Distriktskommandoene som lå i de største byene. Eller til et av de mange regimentene som lå spredt over hele landet. Som offiser i Hæren tror jeg nesten man kunne bo hvor som helst i landet og dagpendle til en eller annen militær arbeidsplass.

Etter hvert ble Forsvaret mindre og avdelinger ble nedlagt eller flyttet ut i nærheten av skytefeltene. Helt sikkert både økonomiske og operativt velfundert, men det gjorde noe med Forsvaret som arbeidsplass. Parallelt med denne utviklingen har det også vært en positiv, men omfattende samfunnsutvikling. Litt flåsete pleier jeg å si at tidligere var far offiser. Han gjorde karriere. Mor var gjerne lærer, sykepleier eller hadde en annen utdanning hvor man kunne få jobb nærmest over alt. Når beordringen kom i posten, var ordren til familien klar; «Pakk! Jeg har fått beordring til Setermoen!». I dag har de fleste kvinner sin egen karriere å tenke på. Og barna lyttes nok mere til når de nekter å bli med på en nomadetilværelse. Så når far i dag kommer hjem med beordringsmailen sier nok mor; «Bare reis du. Barna og jeg blir her». I stadig flere familier er det forresten like gjerne mor som kommer hjem med beordring, uten at det endrer poenget mitt i denne sammenheng noe særlig.

Fryktelig overdrevet, selvsagt, men samtidig med et snev av sannhet. Stadig flere ble ukependlere og da yrkesbefalsoven ble endret, slik at vi også skulle kunne beordres til å delta i kriger andre steder i verden, var det mange av oss som valgte vekk uniformen. Det skal sies at vi som var ansatt før loven ble endret, frivillig måtte underkaste oss loven. Men vi fikk samtidig vite at det var et karrierevalg om vi ikke signerte på å frasi oss retten til å nekte å dra på et oppdrag som ikke passet inn i familielivet.

Jeg registrerer at Forsvaret, over lang tid, har slitt med utfordringer knyttet til både å rekruttere og beholde dyktige og motiverte offiserer og spesialister. Samtidig er det klart at alt har sin pris. De fleste kan akseptere både pendling og kanskje også flytting, dersom lønn er god nok og vilkårene ellers er akseptable. I hvert fall for en begrenset periode.

Men det er ett perspektiv som er nærmest fraværende i debatten om vilkår, pendling, lønn og ulike ordninger. Dette er et perspektiv som er krevende å diskutere fordi mange vil føle seg tråkket på tærne og satt i bås. Det er på ingen måte min intensjon. Jeg har mange tidligere kolleger som har vært pendlere store deler av sin karriere og, så vidt jeg vet, har gjort en super jobb som ektefelle og forelder, men vi må likevel stille oss spørsmålene:

Hvem er det som i 2024 synes det er greit å bare treffe barna sine i helgene? Hvem er det som synes det er greit å leve store deler av livet uten ektefellen tilstede? Hvem er det som synes det er greit å aldri kunne melde seg som fotballtrener eller speiderleder eller klassekontakt, fordi man ikke er tilstede på hverdagene?

Står man i fare for å ende opp med ansatte som har andre verdier enn det Forsvaret kanskje ønsker seg? For meg fremstår det som litt «macho» å bo for seg selv på en hybel store deler av året og bare treffe familien i helger og ferier. For min del ville jeg i hvert fall aldri hatt en sånn livsstil over tid.

Forsvarets tre grunnverdier er respekt, ansvar og mot. Hva disse innebærer er godt beskrevet på etatens nettsider. Men for meg er det ikke åpenbart at den kulturen som langvarig pendling kan bidra til å skape, nødvendigvis tiltrekker seg medarbeidere som best underbygger disse verdiene. Hvis jeg har rett i at det er litt «macho», er det da med på å vise respekt for samfunnets grunnverdier å ikke være fysisk tilstede for sin familie? Tar man virkelig ansvar for seg selv og hverandre i hverdagen? Og hvis det er slik at mot handler om dømmekraft. Er det da denne kulturen som fremelsker egenskaper som samvittighet, selvinnsikt og ydmykhet?

På individnivå finnes det utvilsomt mange som både bidrar til understøttelse av verdiene og bygger en ønsket kultur og identitet rundt disse. Men som system er jeg ikke overbevist om at Forsvaret over tid tiltrekker seg de medarbeiderne man ønsker og behøver for fremtiden. Særlig om man ønsker et forsvar som gjenspeiler og representerer det samfunnet man er satt til å forsvare.

Jeg har stor beundring for alle mine tidligere kolleger i Forsvaret som har ofret mye for den samfunnsoppgaven det er å forsvare landet vårt. Mange har vært på en rekke utenlandsoppdrag og helt sikkert kjent på samvittigheten overfor resten av familien når de sitter på flyet tilbake til arbeidsplassen på søndagskvelden. Dere fortjener all den honnør dere kan få! Men jeg vet med sikkerhet at for mange av oss som sluttet i Forsvaret underveis, var disse tingene i større eller mindre grad avgjørende. For noen i kombinasjon med skilsmisse eller barn med spesielle behov. For andre fordi ønsket om å være tilstede hver eneste dag føltes enda viktigere enn samfunnsoppdraget. 

Dette handler ikke først og fremst om penger. Dette handler om holdninger og verdier knyttet til yrkesvalg. Jeg har heller ingen enkle svar på hvordan man kan endre på dette. Men samtidig tror jeg de som jobber med forsvarsstudien og langtidsplanlegging for forsvarssektoren bør ta med seg dette perspektivet.

For det er jo ikke sikkert at det er så lurt å etablere alle nye enheter og kontorarbeidsplasser ute ved skytefeltene. Både i forhold til økonomi og attraktivitet som arbeidsgiver, kan det kanskje være like gunstig å frakte offiseren til skytefeltet når han skal øve, som å frakte henne fra skytefeltet til hjemstedet når helgen kommer?

Foto: Forsvarets Forum


Ola Haave

Tidligere yrkesoffiser i Hæren og mangeårig ansatt i Forsvarsbygg. Er nå daglig leder i Folloregionen IPR (interkommunalt politisk råd).

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk veiledningen vår.