Et slag for den militære tjenestehunden

De siste tiårene har den teknologiske utviklingen gitt ubemannede systemer en stadig mer sentral rolle i moderne militære operasjoner. Erfaringene fra krigen i Ukraina har ytterligere akselerert denne utviklingen, og også i Norge prioriteres investeringer i ny teknologi, spesielt innen luftbårne droner, for å styrke operativ evne og redusere risiko for egne styrker (Forsvarsdepartementet, 2025; Aftenposten, 2026).

Denne utviklingen er både ønskelig og svært nødvendig. Samtidig er det betimelig å spørre hvordan denne utviklingen påvirker forholdet vårt til allerede etablerte kapabiliteter. I dette tilfellet, den militære tjenestehunden. Jeg opplever at vi nå står ved et veiskille, hvor flere avdelinger i Forsvaret velger å legge ned eller redusere sine hundeavdelinger i moderniseringens ånd, ofte til fordel for å etablere en dronekapasitet. Da er det store spørsmålet: Vet beslutningstakerne egentlig hva de mister ved å gjøre dette? Og er konsekvensen tilstrekkelig risikovurdert? Tjenestehunden benyttes som et taktisk verktøy for å oppdage avvik i miljøet, og den opererer i et rom hvor dagens teknologi fortsatt har klare begrensninger. Fokuset bør derfor ikke være å finne ut av hva slags teknologi som kan erstatte hunden, men å heller ha et bevisst forhold til hvordan de ulike kapabilitetene best kan kombineres.

Tjenestehunden som biologisk sensor

Den militære tjenestehunden er en høyt trent og spesialisert ressurs. Dagens militære tjenestehund deles inn i to hovedkategorier: patruljehund og søkshund. Enkelt forklart er førstnevnte trent til å oppdage mennesker og gjenstander håndtert av mennesker, mens sistnevnte er trent til å detektere ulike kjemiske sammensetninger, slik som eksplosiver, våpen, narkotika eller elektronikk. Felles for begge kategoriene er at de fungerer som presise sensorer på bakkenivå.

Hundens luktesans er ekstremt sensitiv og i stand til å identifisere komplekse kjemiske signaturer i miljøer der teknologiske systemer kommer til kort. Den kan operere uavhengig av lysforhold, GPS og nettverk- og sambandsdekning, samt at den forblir upåvirket av elektronisk støy eller mottiltak innen elektronisk krigføring. Særlig innen eksplosivdeteksjon viser hunden en evne som i mange tilfeller overgår dagens teknologiske sensorer, i både hurtighet og nøyaktighet. Og patruljehundens evne til å lokalisere personell i uoversiktlig og krevende terreng er nærmest uovertruffen. I forlengelsen av det, vil nok mange som har flydd en drone i jakten på én eller flere personer, være enig i at det er utfordrende å detektere mennesker i terrenget når man ikke vet retningen de har gått i, eller som aktivt forsøker å gjemme seg.

Den militære tjenestehunden tilfører også en operativ effekt ved å kunne påvirke motstanderens handlemåte og tvinge frem ugunstige taktiske tilpasninger. Tilstedeværelsen alene introduserer en grad av uforutsigbarhet som er vanskelig å påvirke med elektroniske mottiltak, nettopp fordi hunden opererer utenfor det elektromagnetiske spekteret. Tjenestehunden skiller seg også fra annen teknologi ved å ha evnen til å detektere spor tilbake i tid. Altså å finne indikasjoner på at noe har vært til stede, ikke bare hva som er der i øyeblikket. Dette gir en form for «historisk sansing» som teknologiske systemer per tid ikke kan replikere.

Og bare for å være tydelig, dette handler ikke om å være teknologikritisk, men om å ha et bevisst forhold til redundans og om å erkjenne verdien av komplementære systemer. I tillegg vil informasjon fra flere ulike sensorer gi et bredere beslutningsgrunnlag, som gjør det lettere å kryssjekke funn, og dermed skape et mer nyansert situasjonsbilde. Dette styrker kvaliteten på beslutningsprosessene og reduserer usikkerhet på taktisk nivå. Særlig i stridsmiljøer hvor motstanderen aktivt søker å degradere teknologiske systemer, vil en slik komplementær tilnærming kunne være avgjørende for å opprettholde situasjonsforståelsen.

Komplementaritet – ikke konkurranse

En militær tjenestehund vil åpenbart aldri klare å måle seg med droner i en offensiv kontekst. Selv om tjenestehunder kan nyttes som maktmiddel, har krigene i Ukraina og i Midtøsten vist den enorme destruktive effekten droner kan påføre en motstander. Når vi derimot snakker om droner og tjenestehunder som sensorer, blir saken en helt annen. For ganske nøyaktig to år siden skrev jeg en masteroppgave som tok for seg akkurat denne tematikken (Ponta, 2024). Jeg mener konklusjonen fortsatt står seg – nemlig at det handler om kombinasjon. Det mest sentrale poenget i diskusjonen er at droner og tjenestehunder ikke bør settes i et konkurranseforhold. De løser ulike deler av oppdragsporteføljen, selv om de på noen områder har en naturlig overlapp.

Å erstatte den ene med den andre, er med andre ord ikke synonymt med modernisering. Tvert imot, man risikerer å åpne seg opp for et potensielt kapabilitetstap. I løpet av de siste årene har jeg hørt flere tilfeller av at militært personell, herunder høytstående militære ledere, har kommet med ulike påstander rundt dette med militære tjenestehunder. Alt ifra at luftbårne droner og robothunder enkelt kan erstatte tjenestehunder, til at rollen til dagens tjenestehund er tilsvarende hesten i kavaleriet etter at stridsvognen kom – altså utdatert. Etter min mening viser slike utsagn en nærmest enestående mangel på kompetanse om hva en tjenestehund faktisk er, og hva den bringer til bordet i militære (og sivile) operasjoner.

Når man først diskuterer teknologiens fremmarsj, og er inne på dette med robothunder, kan det være greit å tydeliggjøre en sak. For selv om de «ser like ut», er de ikke det. Flere har kanskje har hørt om robothunden Freke, eid av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) (Forsvarets forskningsinstitutt, u.å.), eller den amerikanske originalen Spot, utviklet av Boston Dynamics (Boston Dynamics, u.å.). Det er forståelig at spørsmål som, «Kan vi ikke bare erstatte de tradisjonelle tjenestehundene med robothunder?», dukker opp i lys av det teknologifokuset vi synes å ha. Robothunder er tross alt avanserte, ubemannede, bakkebaserte plattformer som er spesielt utviklet for å operere i terreng hvor andre belte- og hjuldrevne varianter kan ha begrenset fremkommelighet.

Imidlertid er det viktig å understreke at denne plattformen, til tross for sine fremragende egenskaper, fortsatt står overfor tilsvarende teknologiske begrensninger, på lik linje som ubemannede systemer generelt. Robothunder er likeså avhengige av elektroniske sensorer for å kunne utføre sine oppdrag. Dette innebærer at de er sårbare for mange av de samme tingene som annen elektronikk. Påstanden er derfor at fram til hundens luktesans kan replikeres elektronisk, vil en teknologisk plattform aldri kunne erstatte tjenestehunden fullt ut. Robothunder vil i tillegg, på grunn av konstruksjonen, ha utfordringer med å operere i dyp snø, tjukk gjørme eller i myr, naturforhold som er vanlige å møte på i Norge. Poenget jeg forsøker å belyse, er at ulike plattformer er skapt for å løse ulike oppdrag, og vil være følgelig være mindre egnet for andre.

Det er risikofylt å avvikle en kapabilitet før man har en fullverdig erstatter. Vi har ofte en tendens til å betrakte ny teknologi som løsning på komplekse problemer. Historisk vil jeg hevde at slike betraktninger i mange tilfeller har vist seg å være for optimistiske, i alle fall på kort sikt. Selv om jeg antar at Harald Høiback uten problemer vil kunne motbevise meg på dette. Én ting er i alle fall sikkert. Dersom etablerte strukturer i hundetjenesten ukritisk bygges ned, risikerer vi å miste personell med en kompetanse som tar lang tid å gjenoppbygge. I tillegg vil vi bli mer sårbare dersom de nye teknologiske systemene vi har gjort oss avhengig av, eller forventet at skulle løse et gitt problem, plutselig ikke fungerer som forutsett.

Som jeg skrev lenger opp, vil informasjon fra flere ulike sensorer kunne gi et bredere beslutningsgrunnlag og et mer nyansert situasjonsbilde. Men for å utnytte effekten av flere sensorsystemer, forutsettes naturligvis et robust digitalt rammeverk som kan integrere og synkronisere informasjon på tvers av plattformer og domener. Uten en slik integrasjon vil kapasitetene reduseres til isolerte enkeltbidrag med begrenset operativ verdi. Dette gjelder alle sensorsystem, enten det er bemannet eller ubemannet. Hver for seg utgjør de kun en liten del av et fullverdig situasjonsbilde. Tjenestehunden skiller seg derimot ut som en biologisk sensor med særlig styrke innen luktbasert deteksjon og evne til å operere i miljøer hvor teknologiske systemer degraderes eller faller bort. Nettopp derfor utgjør den et viktig supplement, til tross for at den fortsatt kun er én komponent i et større sensornettverk.

Økt sensortetthet skaper et informasjonsvolum som overstiger menneskelig håndteringsevne. Kunstig intelligens (KI) blir derfor avgjørende for å filtrere, prioritere og omsette rådata til beslutningsrelevant informasjon. I et stridsmiljø hvor motstanderen aktivt søker å svekke systemene våre, er det ikke nødvendigvis den enkelte sensor som er avgjørende, men evnen til å sammenstille og utnytte informasjonen fra flere ulike sensorer, raskt nok.

Teknologiens styrker og begrensninger

I dagens teknologiske kappløp handler alt om tiltak versus mottiltak. Nye mottiltak mot droner dukker opp hele tiden. Forsvarets forskningsinstitutt, i likhet med flere, jobber med å utvikle dronesvermer, som Valkyrie (Forsvarets forskningsinstitutt, 2025). På samme tid driver andre produsenter og utvikler mottiltak mot nettopp dette, som eksempelvis Leonidas (Epirus Inc, u.å.). Mottiltak mot tjenestehunder, såkalt anti-hund, er allerede godt kjent. Her tør jeg påstå at det ikke har vært noe særlig bevegelse på flere tiår. Vi har med andre ord meget god forståelse for hvordan en motstander vil forsøke å forstyrre ytelsen og funksjonsevnen til en hundeekvipasje.

Det er derimot ingen tvil om at droner og andre ubemannede systemer har revolusjonert moderne militære operasjoner. De gir sanntids situasjonsforståelse, dekker store områder raskt og kan operere i høyrisiko-områder uten å utsette eget personell for fare. Krigen i Ukraina har også vist at droner er et formidabelt offensivt verktøy. Kostnad versus effekt er udiskutabel, noe som tyder på at droner definitivt har kommet for å bli! Eller som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen skriver i en fersk FFI-rapport:

Deres [autonome plattformer] viktigste egenskap er at de endrer forholdet mellom pris, ytelse og risiko for operatøren fundamentalt. At eksempelvis landbaserte, relativt billige våpensystemer tvinger en helt overlegen marine til å endre operasjonsmønster og overlate store havområder til motstanderen er en signifikant utvikling, ikke minst for en kystnasjon som Norge. (Diesen, 2026, s. 46)

Imidlertid må vi ikke glemme at disse plattformene er preget av en iboende systemavhengighet. Slik de er i dag, er de avhengige av fungerende kommunikasjon, navigasjon, sensorer og energiforsyning. Til tross for at teknologiutviklingen forbedrer dette hele tiden. Droner er også sårbare for værforhold som vind, nedbør og ising – forhold som er høyst aktuelle i norsk og arktisk kontekst. I et operasjonsmiljø preget av elektronisk krigføring kan disse systemene påvirkes eller settes ut av spill, noe som åpenbart er en stor sårbarhet. Dette illustrerer et av mine hovedpoenger: Teknologi tilfører svært ofte en betydelig operativ verdi, men teknologi introduserer også nye sårbarheter og angrepsflater som er viktig å demme opp for. Da kan det være greit å ha en lavteknologisk sensorplattform, slik som den militære tjenestehunden, liggende i verktøykassa.

Den militære tjenestehunden er kanskje spesielt relevant innenfor forsvar av baser og garnisoner. Våre to største flybaser er fullspekket av ulike sensorer og barrierer. Dette er hovedsakelig et resultat av amerikanske sikkerhetskrav rundt F-35 og P-8. Felles for mesteparten av disse sensorene er en avhengighet til strøm. Men hvor lenge holder vi ut om strømmen forsvinner, enten som følge av en motstanders påvirkning eller på grunn av andre utilsiktede forhold? Et annet poeng er at Norge i løpet av de siste årene har revitalisert sitt spredningskonsept for luftoperasjoner, med mål om å øke overlevelsesevnen og operativ utholdenhet i et høyintensivt trusselscenario (Stranden & Nilsen, 2022). I praksis innebærer dette en evne til å operere fra et spekter av steder med varierende grad av fast infrastruktur. Alt fra etablerte flybaser, som Værnes eller Andøya, til mer improviserte løsninger, som for eksempel en motorvei i Finland. Etablerte flybaser har skallsikring og integrerte systemer for overvåkning. Improviserte baser og landingsplasser mangler selvsagt denne infrastrukturen. De har lavere sikringsnivå og økt sårbarhet for infiltrasjon, sabotasje og andre trusler. Det er blant annet i slike situasjoner at militære tjenestehunder får særlig operativ relevans. Som biologiske sensorer kan de raskt deployeres og operere uavhengig av bygningsmasse. De kan bidra til å hurtig etablere et baseforsvar med et minimumsnivå av deteksjon og sikring, spesielt der teknologiske systemer ikke er tilgjengelige eller har nødvendig infrastruktur.

Tjenestehundens begrensninger

I denne diskusjonen er det naturligvis nødvendig å erkjenne at tjenestehunden heller ikke er uten svakheter. Som biologisk organisme er hunden sårbar for både utmattelse, stress og sykdom. Ytelsen kan variere med dagsform og miljøpåvirkning, og den krever kontinuerlig trening, oppfølging og restitusjon. Og i motsetning til enkelte teknologiske systemer kan den ikke operere uavbrutt over lang tid. Høyde, hastighet og rekkevidde er underlegen sammenlignet med luftbårne plattformer. Der droner kan dekke store områder raskt, opererer hunden nært og lokalt.

Videre er hundens effekt avhengig av samspillet med hundeføreren. Tolkning av hundens signaler innebærer en menneskelig vurdering som i pressede situasjoner kan være feilbarlig. For å lykkes med et godt samspill mellom hund og hundefører kreves en dyptgående erfaring og forståelse for faget. Kompetansen til hundeføreren er med andre ord utslagsgivende for hvor godt hunden fungerer. Dette gjør en hundeekvipasje både robust og sårbar på samme tid. I tillegg er seleksjon og utdanning av både tjenestehunder og hundeførere ressurskrevende. Å utvikle en operativ tjenestehund kan i noen tilfeller ta et par år, og krever investering i både kompetanse og tid, og ikke minst dedikert personell.

Disse faktorene er viktig å fremheve, for å understreke at heller ikke den militære tjenestehunden er en universalløsning, men en spesialisert kapabilitet med sine styrker og begrensninger. Slik som alt annet. Derfor er det avgjørende å kontinuerlig tilpasse seg trusselbildet, videreutvikle seg konseptuelt, og gi beslutningstakerne gode råd og anbefalinger om hvordan tjenestehunden best kan anvendes i dagens og morgendagens militære operasjoner.

Etiske betraktninger

Selv om dette avsnittet blir et lite sidespor, anses det likevel som viktig å inkludere. Det må understrekes at våre tjenestehunder ikke velger sine oppdrag. De er trent til å adlyde og til å gå inn i potensielt farlige situasjoner under full tillit til sin fører. Å nytte hunder i krig innebærer derfor et stort etisk og moralsk ansvar, både i trening, operativ bruk og ivaretakelse. Samtidig er det viktig å anerkjenne den reelle operative verdien de representerer. I mange tilfeller bidrar tjenestehunder direkte til å redusere risiko for eget personell, for eksempel gjennom tidlig varsling av eksplosive innretninger eller fiendtlig personell. Tjenestehundens verdi kan med andre ord ikke reduseres til funksjonalitet alene. De er levende vesener som utviser mot, lojalitet og oppofrelse. Dette er egenskaper som langt på vei overskrider det vi vanligvis assosierer med militært utstyr. De bør av den grunn heller ikke defineres som utstyr. Makkere er således et mer egnet ord.

På mange måter burde Forsvaret bli enda flinkere til å anerkjenne militære tjenestehunders innsats. Dette innebærer som et minimum god behandling, respekt og en forståelse for at selv om tjenestehunder forventes å utsettes for mer risiko enn soldater flest, skal den heller ikke anses som forbruk eller lett å erstatte. Norske militære tjenestehunder dekoreres ikke med fortjenstmedaljer eller stridsdekorasjoner, verken for edel dåd eller såret i strid. Det finnes riktignok eksempler hvor norske militære tjenestehunder har blitt tildelt operasjonsmedaljer etter deltakelse i internasjonale operasjoner (Aase, 2020). Slike utmerkelser har naturlig nok ingen direkte betydning for hunden, men jeg vil hevde at de sannsynligvis har symbolsk og emosjonell verdi for hundeføreren, som har investert omfattende tid og innsats i trening og samvirke med hunden sin. Utmerkelser bidrar også til økt anerkjennelse og synliggjøring av fagfeltet. Kanskje det burde ha eksistert en egen medalje for tjenestehunder? Det finnes tross alt en rekke dokumenterte tilfeller hvor tjenestehunder (både militære og sivile) har spilt en avgjørende rolle i å redde liv (Newman, 2013; Barstad, 2025; Sviggum, 2025).

Avslutning

Den militære tjenestehunden representerer en unik kapabilitet i skjæringspunktet mellom biologi og teknologi, mellom det analoge og det digitale. Til tross for rask teknologisk utvikling finnes det fortsatt flere områder hvor tjenestehundens egenskaper ikke kan erstattes fullt ut. Samtidig er det avgjørende å erkjenne at heller ikke tjenestehunden er en fullverdig løsning alene. Fremtidens operative evne på taktisk nivå ligger i kombinasjonen og utnyttelsen av alle våre kapabiliteter, der teknologi og biologi utfyller hverandre og dekker hverandres svakheter. Hundeekvipasjens evne til å virke effektivt i situasjoner der teknologi kan svikte, gjør den til en uvurderlig lavteknologisk ressurs med potensielt høy taktisk verdi. Derfor bør tjenestehunder inkluderes som en del av den stående operative strukturen.

Min klare anbefaling er at Forsvaret må integrere hundeekvipasjer som en fast del av en balansert og helhetlig sensorstrategi. Dette vil være avgjørende for å opprettholde utholdenhet og operativ evne i et stadig mer komplekst operasjonsmiljø. Dermed slås det et slag for den militære tjenestehunden, som etter min mening fortsatt representerer en uerstattelig og relevant komponent i Forsvarets operative verktøykasse.

Foto: Synne Nilsson/Forsvaret