Forsvarets spesialistpolicy publiseres ti år etter at implementeringen av ordningen for militært tilsatte startet. Det gjør policyen interessant, ikke bare som styringsdokument, men som uttrykk for hvordan Forsvaret nå forstår spesialistkorpset (OR-korpset) og dets plass i organisasjonen. Ifølge iverksettingsskrivet er policyen utarbeidet av en arbeidsgruppe med representanter fra hele Forsvaret, i samarbeid med Forsvarsstaben. Det bør gi policyen bred legitimitet og bedre forutsetninger for videre utvikling av spesialistkorpset. Det er også grunn til å anerkjenne dem som over tid har bidratt til å bygge det opp, og det er mye som tyder på at spesialistkorpset over tid har modnet og fått en tydeligere og mer helhetlig form.
Et fortjent ambisjonsnivå
Spesialister finnes i hele forsvarssektoren. På skip, i fly, i stridsvogner, på verksteder, i lagerhaller og i stabsganger løser de oppdrag og bidrar til å holde Norge og alliansen trygt i en urolig tid, sammen med offiserer og sivile. Da skulle det også bare mangle at ambisjonsnivået i visjonen legges høyt og gir oss noe å strekke oss etter. Når spesialistkorpset beskrives som Forsvarets ryggrad og en sentral del av kampkraften i fred, krise og krig, sier det noe viktig om hvordan Forsvaret ønsker å forstå rollen.
Visjonen peker ikke bare oppover, men også mot noe konkret: et spesialistkorps bygget på faglig tyngde, disiplin, erfaring og vilje til å utvikle operativ evne i møte med krigens krav og karakter. Når ambisjonen i tillegg er et spesialistkorps i verdensklasse, er det grunn til å gi policyen ros for å våge å peke både oppover og fremover. Etter å ha hørt spesialister i podkaster, sett dem i aksjon nasjonalt og internasjonalt og sett resultatene norske fagmiljøer leverer, er det vanskelig å mene noe annet enn at ambisjonen også må få lov til å være visjonær.
Grunnideen
Implementeringen av et spesialistkorps var og er riktig. OMT-evalueringen konkluderer samlet sett med at ordningen har vært et steg i riktig retning. Samtidig viser evalueringen at OMT som rammeverk ofte forveksles med både struktur og forvaltning, og at måloppnåelsen også har vært påvirket av forhold rundt ordningen. Flere av disse forholdene ville påvirket måloppnåelsen i positiv eller negativ retning også under andre personellordninger. Derfor kan ikke alle svakheter i resultatene leses som svakheter ved grunnideen i ordningen. Skal dette vurderes rettferdig, må man skille mellom kritikk av selve idéen om et spesialistkorps og kritikk av forhold som svekker effekten av den.
Et svar på evalueringen?
Spesialistpolicyen fremstår som et svar på flere av utfordringene som ble synlige i OMT-evalueringen i 2024. Evalueringen pekte på behovet for tydeligere rolleforståelse, bedre karriereveier, sterkere vekt på dybdekompetanse og mindre avstand mellom intensjon og praksis. Her treffer policyen et behov ved å samle spesialistrollen i et tydeligere språk og gi klarere retning for rolle, ansvar og karriere.
Iverksettingsskrivet gjør denne hensikten enda tydeligere. Der står det at policyen skal stadfeste praksis og målbilde for hvordan spesialistkorpset skal utvikles, anvendes og forvaltes, og dermed skape helhet, forutsigbarhet og felles retning i hele organisasjonen. Det er også lettere å forstå behovet for et slikt dokument når evalueringen pekte på at manglende sentral styring i implementeringsprosessen kan ha gitt uheldige utslag. Policyen er ment å være retningsgivende for utviklingen og forvaltningen av spesialistkorpset i hele Forsvaret.
Når Forsvaret samtidig sier at policyen skal bidra til mer enhetlig praksis, tydeligere forventninger og ansvar, og bedre sammenheng mellom utvikling, kompetanse og struktur, er det vanskelig å lese dokumentet som noe annet enn et forsøk på å følge opp forhold evalueringen konkluderte med. Særlig gjelder dette spørsmålet om rolle, ansvar og myndighet, som evalueringen identifiserte som et av de høyest prioriterte utviklingsområdene. Da blir policyens beskrivelser av spesialistrollen, sjefssersjantfunksjonen og samspillet mellom spesialister, offiserer og sivile mer enn profesjonsspråk; det blir et svar på et konkret problem.
Det er samtidig verdt å merke seg at policyen i iverksettingsskrivet omtales som et «85 % produkt», og at den skal videreutvikles i sammenheng med en tilsvarende policy for offiserskorpset. Det understreker at dokumentet ikke er ment å stå alene, men å inngå i en større helhet.
Den mest konstruktive innvendingen mot policyen fra mitt ståsted er at den enkelte steder vil for mye. I beskrivelsen av ulike grader og funksjoner kan mengden av ulike begreper om egenskaper, krav og forventninger bli så stor at teksten mister noe av sin styrende kraft. Det som skal tydeliggjøre roller, risikerer i stedet å forsvinne i mengden av ord. Her ville dokumentet stått sterkere med et strammere språk og tydeligere prioriteringer knyttet til kjernen i forskjellene. Her rydder figur 4 opp ved å gi en klarere og mer konsentrert beskrivelse av kjernen i de ulike nivåene. Undertegnede, som kommer fra infanteriet, registrerer med en viss lettelse at også policyarbeid iblant har godt av et bilde.
En forutsetning for å lykkes
Etter mitt syn er et kompetent spesialistkorps en forutsetning for å vinne på fremtidens høyteknologiske slagmark. Dette gjelder hele verdikjeden, fra personell og fagmiljøer i bakre områder til dem som opererer fremst eller bak fiendens linjer. I et forsvar som i økende grad skal være etterretnings- og datadrevet, blir spesialistkorpsets betydning større, fordi dagens slagmark både er mer teknologisk krevende og stiller høyere krav til grunnleggende soldatferdigheter.
Spesialister må derfor være begge deler: soldater i bunn og fagutøvere i kontinuerlig utvikling. Med andre ord kunne ordningen for spesialister knapt kommet på et mer tidsriktig tidspunkt. Et kompetent spesialistkorps er også en forutsetning for utviklingen av et tydelig og godt offiserskorps. Oppfølgingen av policyen er derfor også et ansvar for offiserene selv.
Dommen
Som anmeldelse er konklusjonen i hovedsak positiv. Forsvarets spesialistpolicy fremstår som et viktig og nødvendig dokument. Den gir spesialistrollen språk, retning og institusjonell tyngde. Den bør også anerkjennes for å svare på flere av de svakhetene evalueringen fra 2024 gjorde synlige. I tillegg treffer policyen på et overordnet nivå som både gir felles retning og ivaretar handlingsrommet til den enkelte driftsenhet og utviklingen av ulike subkulturer. Sammen med en fremtidig policy for offiserskorpset vil dette kunne tydeliggjøre det grunnleggende poenget i ordningen: at offiserer og spesialister ikke fyller samme rolle, men utfyller hverandre.
Men policyens verdi vil til slutt ikke avgjøres av hvor godt den beskriver ambisjonen, men av om Forsvaret evner å gjøre ambisjonen virkelig. Som profesjonsbyggende tekst er policyen sterk. Som styringsdokument gjenstår den viktigste prøven: å omsette policyen til effekt.
Foto: Forsvaret
