«På tross av» beskrives ofte som et problem i Forsvaret. Men hva om det også er en av profesjonens viktigste kjernekompetanser? Denne teksten undersøker spenningen mellom handlekraft og bærekraft — og hvorfor evnen til å fungere uten perfekte rammer både kan være en styrke i krig og en belastning i fred.
I Forsvaret brukes uttrykket «på tross av» ofte som noe vi må unngå.
Vi gjør for mye på tross av rammer, for lite på grunn av dem. Ressurser kuttes, kravene består, og organisasjonen leverer videre gjennom ekstra innsats, improvisasjon og personlig belastning. Over tid sliter dette mennesker ut og kan skape et feilaktig bilde av faktisk beredskap.
Spørsmålet er hva som skjer når ekstraordinær innsats gradvis blir en skjult driftsmodell.
I fredstid kan dette fremstå som handlekraft. I realiteten risikerer det å bli spill for galleriet. En statlig organisasjon som leverer luftslott, så lenge ingen faktisk må stå til ansvar for konsekvensene av å ikke være godt nok forberedt når strid oppstår.
Kanskje er ikke problemet først og fremst at Forsvaret gjør ting «på tross av». Problemet kan også være at organisasjonen over tid begynner å forvente at det er slik den skal fungere.
I forlengelsen av diskusjonen i Medaljer er ikke skuddsikre om hvilke kvaliteter som faktisk bygger kampkraft over tid, aktualiseres også spørsmålet om hvordan denne kampkraften holdes levende i praksis.
Samtidig er det nettopp «på tross av» at militær handlekraft ofte blir skapt.
Det som kan slite ned organisasjonen i fred, kan også være noe av det som gjør den handlekraftig i krig.
Handlekraft født av friksjon
Militær kreativitet og initiativ oppstår sjelden fordi alt er tilrettelagt.
De oppstår når noe mangler. Når rammer er uklare, ressurser utilstrekkelige og tiden knapp. Når oppgaven likevel må løses.
«På tross av» er i den forstand ikke bare en nødløsning, men en drivkraft. Når målet er tydelig, og eierskapet er reelt, jobber mennesker ofte hardere, friere og mer kreativt nettopp fordi forutsetningene er dårlige.
Historien kjenner flere tilfeller der ad hoc‑sammensatte enheter, opprinnelig vurdert som marginale, har levert uforholdsmessig høy effekt nettopp fordi de erkjente sine begrensninger – og handlet konsekvent på tross av dem.
Av egen erfaring er dette gjenkjennelig. Mange har opplevd å bli gitt et oppdrag med begrensede ressurser og uklare rammer, men med en sterk vilje til å lykkes. Når eierskapet er reelt og fellesskapet sterkt, oppstår ofte kreativitet, samhold og fremdrift nettopp fordi rammene tvinger det frem.
Dette kan være både en styrke og en svakhet. For det som skaper handlekraft i strid, kan samtidig undergrave bærekraft i fred.
Fandenivolskhet som profesjonsuttrykk
Da jeg startet som lagfører, ble begrepet «fandenivolskhet» brukt positivt.
Det handlet ikke om udisiplin, men om vilje. Om å gi gass når forutsetningene ikke var perfekte. Om å finne løsninger der andre så begrensninger. Fandenivolskhet var et stikkord som både lagfører og soldater kunne pryde tjenesteuttalelsen med.
Denne formen for fandenivolskhet kan forstås som en disiplinert «på tross av»-holdning, balansert av helhetsforståelse, selvinnsikt og ansvar.
Kanskje er dette også noe av forklaringen på hvorfor «på tross av» står så sterkt i militær kultur. Ikke fordi Forsvaret ønsker dårlige rammer, men fordi krig sjelden gir perfekte forutsetninger.
Kanskje er det et begrep verdt å ta tilbake, nettopp fordi det peker på hvilken type krigere profesjonen trenger når rammene brister.
«På grunn av» – og risikoen ved å vente på rammene
Å gjøre noe «på grunn av» innebærer å handle innenfor tildelte ressurser, tydelige føringer og etablerte strukturer. Det er rasjonelt. Forutsigbart. Målbart.
Men i militær sammenheng rommer dette også en risiko.
Når man venter på at alle forutsetninger skal være på plass, kan initiativet utebli. Handlingslammelse er ikke et sivilisert alternativ i strid. Å sitte stille i påvente av riktige rammer kan bety tap, nederlag – og i verste fall død.
Forsvaret er ikke en virksomhet der man alltid kan optimalisere først og handle senere. Nettopp derfor er «på tross av» blitt en del av profesjonskulturen.
Utenfor den militære profesjonen er risikoen ved å avvente ofte lavere. I mange sivile sammenhenger er passivitet sjelden eksistensiell. I militær sammenheng kan den være det.
Det er ikke et spørsmål om arbeidsmoral, men om konsekvens.
Når det målbare overskygger det viktige
I systemer med høyt rapporteringskrav og sterk vekt på målbarhet, blir det som lar seg telle ofte det som teller. Når det viktige ikke er målbart, blir det målbare viktig. (Goodharts lov)
Dette kan føre til at aktivitet, produksjon og status blir lettere å synliggjøre enn faktisk utholdenhet og kampkraft.
I praksis kan dette innebære at vi:
- leverer innenfor indikatorene
- forklarer avvik når vi ikke treffer
- og lar resten bli «slik det ble»
En avdeling kan fremstå operativ fordi aktivitet gjennomføres, krav innfris og statusrapportene er grønne, samtidig som personellet over tid tappes for kapasitet, erfaring og motivasjon.
«På tross av» kan da brukes til å kompensere for strukturelle svakheter, ikke til å utvikle reell kampkraft. Resultatet kan bli et bilde av høy operativ effekt, samtidig som systemet under overflaten slites.
Det som holdt systemet oppe, blir samtidig det som gradvis tømmer det.
Dette er ikke en kritikk av enkeltmennesker, men av en logikk som belønner innsats uten nødvendigvis å fange opp langsiktig konsekvens.
Krigens ytterpunkt: Når «på tross av» blir avgjørende
I krig er det ingen andreplasser.
Det finnes knapt nok førsteplasser.
Når ressurser er lave, føringer mangelfulle og moralen presset, finnes det ikke luksus i å velge bort oppgaven. På slagmarken vinner de som evner å omsette det de har – personell, materiell, forsyninger og informasjon – til handling her og nå.
De avgjørende aktørene er ofte ikke de best utstyrte, men de mest tilpasningsdyktige. Voldskreativitet på slagmarken er i praksis en fandenivoldsk «på tross av»-vilje: evnen til å handle offensivt til tross for friksjon, tap og usikkerhet.
Erfaringene fra Ukraina illustrerer dette tydelig. Enheter som opererer under betydelig slitasje, med varierende grad av utdanning og sterkt belastede strukturer, har opprettholdt tempo og initiativ gjennom desentralisering, lokal tilpasning og høy grad av egenansvar.
Dette har blant annet kommet til uttrykk gjennom hurtig tilpasning av taktikk, omfattende bruk av kommersielle droner og feltmessige løsninger utviklet tett på fronten.
Balansen: Når «på tross av» blir et problem
Samtidig kan ingen organisasjon leve i konstant «på tross av»-modus.
I fredstid vil dette før eller siden føre til slitasje, utbrenthet og et feilaktig bilde av reell beredskap.
Skal Forsvaret være klart når krisen oppstår, kan ikke personellet allerede være brukt opp i daglig drift. «På tross av» må derfor forstås som kontekstbetinget kompetanse, ikke som normaltilstand. Hvis ikke risikerer organisasjonen å forbruke den samme viljen den er avhengig av i krig.
Utfordringen er ikke å velge mellom «på tross av» og «på grunn av».
Utfordringen er å forstå når hvert av dem er riktig.
En kjernekompetanse, ikke et avvik
«På tross av» er ikke et avvik i militær profesjon.
Det er en kjernekompetanse.
Men den må:
- trenes bevisst
- brukes målrettet
- og balanseres klokt mot bærekraft i fredstid
Når det lykkes, skapes det ikke bare handlekraft her og nå, men eierskap, engasjement og kampkraft over tid. Det er slik Forsvaret faktisk går rundt – og slik det må fungere når rammene en dag ikke lenger holder.
I fred er det fristende å søke kontroll. Å bygge systemer der alt fungerer, der avvik forklares og risiko reduseres. Det gir trygghet – men også vaner. Vaner kan bli skjøre når rammene en dag bryter sammen.
Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi optimaliserer dagens drift, men hva vi faktisk trener når alt «går rundt».
Hva trener vi egentlig når alt alltid «fungerer» i fred?
Kan vi falle i fare for å optimalisere bort det vi faktisk trenger i krig?
Illustrasjon: AI generert
