Operasjonell kultur: Bedre bevisst inkompetent enn farlig forledet

Krigsskolen er etter mitt syn bedre tjent med å utdanne offiserer som er ærlige om hva de ikke kan om operasjonell kultur, enn offiserer som tror de forstår fremmede operasjonsmiljøer på grunnlag av høflighetsregler og kartanalyser. Med operasjonell kultur mener jeg her hvordan kulturelle forhold i et operasjonsmiljø påvirker militære operasjoner – og hvordan operasjonene påvirker de kulturelle forholdene tilbake. Jeg kommer tilbake til en mer presis definisjon nedenfor. Min bekymring er at en halvveis kulturforståelse i verste fall kan være farligere enn ingen forståelse, fordi den lett skaper en illusjon av kontroll. Da blir det avgjørende spørsmålet ikke hvor mye operasjonell kultur vi skal undervise, men hvilken type forståelse vi vil at offiseren skal ha med seg når han fatter beslutninger under press.

Operasjonell kultur er ikke et tema fra forrige tiår, det er et tema som er på vei til å bli mer aktuelt enn det noen gang har vært. En mulig fredsavtale i Ukraina kan kreve norske bufferstyrker innenfor måneder. Et sammenbrudd i Iran kan tvinge Vesten til å ta stilling til beskyttelse av kurdiske områder. Sudan er allerede inne i sin verste humanitære krise på flere tiår, og Sahel-regionen produserer stadig nye scenarioer der vestlige styrker kan bli involvert. Listen over operasjonsmiljøer der norske offiserer kan havne i komplekse, kulturelt ukjente kontekster har ikke krympet de siste årene. Den har vokst. Det gjør spørsmålet om hvordan vi forbereder offiseren mer pressende.

Bakgrunnen for refleksjonen er blant annet et intervju jeg fikk ha med oberst Geir Pettersen, skolesjef ved Krigsskolen. Han fortalte om norske enheter i utenlandstjeneste som han opplevde var "relativt gode til gjennomføringen av selve operasjonen". De løste oppdraget og dro fra området. Det Pettersen pekte på, var at en manglende forståelse av kulturelle dynamikker i operasjonsmiljøet kunne føre til at lokalbefolkningen i etterkant ble utsatt for alvorlige konsekvenser som følge av norske styrkers tilstedeværelse. Når hensikten var å beskytte lokalbefolkningen, ble operasjonen vanskelig å forsvare som vellykket, den ble snarere kontraproduktiv. Det er denne typen utfall jeg lurer på om offisersutdanningen ruster oss godt nok mot, og som Hæren etter mitt skjønn har stadig mindre operativt og politisk rom for å produsere i fremtidige bidrag. 

Når kulturforståelse er kampkraft, ikke krydder

Operasjonell kultur fremstilles fortsatt ofte som et mykt tillegg til militær effektivitet. Jeg tror det er en upresis forståelse. Salmoni og Holmes-Eber, som er normgivende på feltet, beskriver operasjonell kultur som de fysiske, sosiale, økonomiske, politiske og symbolske faktorene som former et operasjonsmiljø, og som påvirkes tilbake av militære handlinger. Slik jeg leser dem, handler operasjonell kultur ikke om "skikk og bruk", men om forutsetningene for at militær maktbruk i det hele tatt får den effekten man tror den har.

Et eksempel fra kommandørkaptein Erik Salvador, tidligere sjef ved Institutt for Militærpsykiatri og Stressmestring, gjør dette håndfast for meg. Han beskrev en hendelse fra sin deployering i Afghanistan der mottakende ild fra lang avstand ble tolket av uerfarent personell som et direkte angrep. En mer erfaren offiser tolket den samme hendelsen som noe annet: Et signal, en beskjed om at styrkene ikke var ønsket i området. Den uerfarnes tolkning førte til en disproporsjonal respons, sivile tap, og tap av lokal støtte. Den erfarnes tolkning ville sannsynligvis ledet til en helt annen reaksjon, og dermed en helt annen langtidseffekt for operasjonen. Det er ikke tilfeldig at det var den erfarne offiseren som leste situasjonen riktig. Operasjonell kultur som ferdighet utvikles i stor grad gjennom faktisk eksponering for komplekse operasjonsmiljøer.

Forskjellen mellom de to tolkningene handler etter min vurdering ikke om "kulturell sensitivitet". Den handler om operativ situasjonsforståelse. Salvador sammenligner ferdigheten med å lese kart og terreng. Ikke fordi prosessen er den samme, men fordi viktigheten er det. Han argumenterer dessuten for noe jeg synes er en interessant motforestilling til en vanlig innvending: At økt kulturforståelse ikke fører til nøling og overanalysering, men reduserer kognitiv belastning. Når offiserens virkelighetsbilde stemmer med situasjonen, slipper han å bruke mental kapasitet på å forklare bort friksjon og avvik. Det frigjør beslutningsevne snarere enn å innskrenke den.

Hvorfor "do's and don'ts" kan gjøre vondt verre

Hvis kulturforståelse var enkelt, kunne man kanskje løst problemet med en sjekkliste. Major Sebastian Langvad, hovedlærer i Complex Operations ved Krigsskolen, satte fingeren på akkurat dette i samtalen vår: Operasjonell kultur blir altfor ofte "kokt ned" til «do's and don'ts» – altså kroppsspråk, hilsningsformer og lokal etikette. "Det var ikke fotsålene som gjorde at vi tapte i Afghanistan," sa han. Det er en formulering jeg har tenkt mye på i ettertid.

Slik forståelse kan kanskje hjelpe en samtale med lokalbefolkningen til å flyte bedre. Den har etter mitt syn likevel begrenset operativ verdi for hvorvidt operasjonen lykkes. Det jeg synes er mer bekymringsfullt, er at den kan gi offiseren en illusjon av forståelse. Følelsen av kulturell kompetanse kan oppstå uten at offiseren har forstått hvorfor aktørene handler som de gjør, eller hvordan egne handlinger forplanter seg gjennom de kulturelle dimensjonene i operasjonsområdet. Det er denne illusjonen jeg tror kan være farligere enn ren uvitenhet, fordi den fjerner grunnlaget for å spørre seg selv om man faktisk forstår.

Et beslektet problem er det Langvad omtaler som «othering»: Tendensen til å forstå motparten eller lokalbefolkningen som grunnleggende annerledes og irrasjonelle. Når man ikke tolker handlinger gjennom kulturelle dimensjoner, kan avstanden mellom oss og dem i seg selv bli en forklaringsmodell. "De gjør sånn fordi de er sånn." Beslutninger fattet på grunnlag av magefølelse, fordommer og generalisering av folkeslag har, så vidt jeg kan se, ikke fungert særlig godt i tidligere utenlandsoperasjoner. Jeg har vanskelig for å se at de skal fungere bedre i fremtidige.

Hvorfor vi står der vi står

Det er verdt å erkjenne en historisk kontekst her. Det norske Forsvaret er tradisjonelt utviklet med tanke på operasjoner i Norge og Norden. Internasjonale bidrag har historisk vært unntaket snarere enn normen. Når vi har deployert ut, har bidragene ofte vært små, ulikt land som Storbritannia, Frankrike eller USA. Det betyr at organisasjonen vår ikke har bygget opp en sammenhengende erfaringsbase for hvordan operasjonell kultur fungerer i praksis.

Det kan kanskje også forklare hvorfor temaet ikke har vært en tydelig prioritet ved krigsskolene. Det er ikke fordi noen har ment det er uviktig, men fordi den organisatoriske læringen har vært tynn. Mye av kunnskapen rundt operasjonell kultur som finnes i Hæren i dag, ligger naturlig nok hos de offiserene som har erfaring fra flere deployeringer, og en del av den kunnskapen risikerer å følge med dem ut av organisasjonen over tid. Det gjør spørsmålet om hva vi institusjonaliserer på Krigsskolen mer presserende, ikke mindre.

Det reelle kost-nytte-dilemmaet

Her er det en innvending jeg vil ta på alvor, og som Major Langvad selv reiste. Tid brukt på operasjonell kultur er tid som ikke brukes på taktikk, stridsteknikk og ledelse. På et tidspunkt vil nytten av økt kulturforståelse trolig flate ut, mens kostnaden for kjerneferdighetene fortsetter å løpe. Man kan i ytterste konsekvens ende opp med en offiser som har gode analyseferdigheter, men som ikke kan vinne strid. Også Salmoni og Holmes-Eber understreker at kulturforståelse ikke kan kompensere for manglende militær kapasitet. I bunn og grunn handler dette yrket om evnen til å vinne strid, og det må vi ikke miste av syne.

Jeg er enig så langt. Reduksjon i kjerneferdighetene er ikke det jeg ønsker å argumentere for. Det jeg derimot tror, er at kost-nytte-betraktningen leder til en kanskje mer ubehagelig konklusjon enn vi har vært villige til å innrømme: Når læringskurven flater ut, er det avgjørende at offiseren vet at han har nådd platået sitt. Han må vite hva han ikke kan. Det er her bevisst inkompetanse, slik jeg ser det, kan fungere som en operativ doktrine snarere enn en svakhet.

Alternativet, å fortsette utdanningen til kadetten føler at han forstår, er nettopp det jeg leser Langvad advarer mot. Det er der falsk trygghet kan oppstå, og det er der jeg tror de operative kostnadene kan bli høyest. En offiser som tar beslutninger som om han forstår kulturen, men som egentlig bare har lært hilseformene (satt på spissen), fremstår for meg som en større operativ risiko enn en offiser som vet at han trenger en tolk, en kulturrådgiver, eller fem minutter til å sjekke en antakelse før hen velger respons.

Hva Krigsskolen bør vurdere

Anbefalingen min er ikke at Krigsskolen skal bruke mer tid på operasjonell kultur. Den er at tiden kan brukes annerledes.

For det første mener jeg operasjonell kultur med fordel kan integreres tettere i plan- og beslutningsprosessen, fremfor å undervises som et separat fag. Slik PBP gjennomføres i dag, analyseres lende og fiende på et relativt overordnet nivå. I større og mer krevende operasjoner trenger lederen etter min vurdering en mer helhetlig forståelse av operasjonsmiljøet, og den forståelsen bør komme inn der beslutningene faktisk tas, i scenario, i øvelser og i prosessen.

Øvelse Hammarskjöld er etter mitt syn et godt eksempel på hva Krigsskolen bør gjøre mer av. Øvelsen setter kadettene inn i et komplekst operasjonsmiljø med markører som spiller sivilbefolkning, lokale ledere, opprørsgrupper og bistandsarbeidere. Det er nettopp her operasjonell kultur slutter å være et abstrakt begrep og blir til konkrete beslutninger under press. Slik jeg ser det, er det denne typen integrert læringsarena Krigsskolen bør bygge videre på.

For det andre kan utdanningen legge større vekt på å lære offiserer å kjenne igjen fallgruvene, fremfor å gi dem ferdige svar. «Do's and don'ts» skaper, slik jeg har forsøkt å argumentere for, falsk trygghet. «Othering» svekker analysen. Operasjonell kultur er ikke et sett svar, men et sett spørsmål som må stilles på nytt i hvert operasjonsmiljø. En offiser som vet hvilke spørsmål som er relevante, og som vet hvilke svar hen ikke har, er etter mitt skjønn operativt langt nyttigere enn en som tror han har en fasit fra forelesningssalen.

For det tredje, og dette er kanskje den mest ubehagelige delen. Jeg påstår at vi må akseptere at en betydelig del av kulturforståelsen må komme fra andre enn offiseren selv. Tolker, kulturrådgivere, lokalt personell og etterretning. Det krever at offiseren trenes i å vite når han skal trekke på disse ressursene, og hvilke spørsmål de skal svare på. Det krever ydmykhet i utøvelsen, ikke nødvendigvis flere timer i pensum.

«So what» for Hæren

Slik jeg ser det, stiller fremtidige operasjoner stadig høyere krav til norske offiserer. Operasjonsmiljøene blir mer sammensatte, lokal støtte er ofte en knappere ressurs enn ammunisjon, og legitimitet, både hjemme og ute, er en forutsetning for at norske bidrag skal ha effekt. Det gjør, slik jeg leser det, kostnaden ved kulturell feiltolkning høyere enn før, og en offiser som handler ut fra en illusjon av kulturell kontroll kan ende opp med å undergrave sitt eget oppdrag.

Krigsskolens utfordring er derfor ikke å lære kadetter "kultur". Den er å integrere operasjonell kultur metodisk i planlegging, beslutningstaking og øvelser der den faktisk påvirker kampkraft, og samtidig være ærlig om hvor langt slik integrasjon kan ta oss. Bevisst inkompetanse trenger ikke å være et utdanningsnederlag. Det kan være en forutsetning for å unngå det selvbedraget som i siste instans kan koste operasjonell effekt og menneskeliv.

Foto: Vanessa Andrea Vågstøl Hilland / Forsvaret