Odysseen – en tidløs veteranberetning

Den 17. juli i år har Christopher Nolans film «The Odyssey» norgespremiere, og mange har store forventninger til det som sies å være hans mest ambisiøse prosjekt så langt. Homers epos Odysseen, som ble nedskrevet på 700-tallet f.Kr., regnes som en av de virkelig store klassikerne, og er et av de stykkene som har blitt spilt mest på teaterscener over hele verden. Den er for øvrig også blitt filmatisert tidligere, blant annet i Cohen-brødrenes komedie «O Brother, Where Art Thou?» (2000), for dem som husker den. Jeg har aldri sett Odysseen på teater, men for noen år siden leste jeg boken, og ble forbløffet over hvor mye jeg kunne kjenne meg igjen i som soldat og veteran. Odysseen er en dyp og tidløs fortelling om en soldats reise hjem fra krig, med de fysiske og mentale utfordringene dette medfører. I denne artikkelen vil jeg dele noen av mine refleksjoner.

Boken følger Odyssevs, en soldat som har kjempet og ledet andre i den trojanske krig, på sin vei hjem til sin kjære Penelope. Underveis møter han en rekke utfordringer: han må kjempe mot mytologiske monstre, blir forført av terner, og han blir utstøtt og fremmedgjort. Under reisen tenker han hele tiden tilbake på det han har opplevd, og bearbeider følelsene han sitter igjen med fra krigen. Når han til slutt kommer hjem til Penelope, er han så forandret at hun ikke kjenner ham igjen.

Selv om Odysseen er en mytologisk fortelling og mer enn 2700 år gammel, setter den ord på forbløffende gjenkjennbare tanker og utfordringer. Temaer som krigeridentitet, kameratskap, traumer, savn, hjemkomst, og belastningen på de pårørende har tilsynelatende alltid preget soldater. 

Krigeridentiteten og kameratskapet i strid.

«Slik var i kampen min ferd; men jeg likte ei landmannens sysler eller det huslige strev som en blomstrende barneflokk krever. Skipe med årer og seil var alltid min høyeste glede. Kamp var min lyst og blinkende spyd og vingede piler, grufulle ting, som andre vil sky med isnende redsel. Meg var de kjære, slik lyst var vel lagt i min sjel av en guddom. En kan jo finne sin glede i ett, en annen i annet.» [1]

Odyssevs kunne aldri tenke seg å være noe annet enn en soldat. Han liker ikke vanlig hverdagsstell; han er en kriger som finner glede i skip, strid og våpenbruk. For ham er soldatgjerningen et kall, men han snakker sjelden åpent om det – kun når han er forkledd i møte med sin trofaste svinevokter Evmaios.[2] Utenforstående har ofte problemer med å forstå hvorfor soldater frivillig risikerer livet, men Odyssevs viser her at det er noe han lengter tilbake til, og at det dagligdagse gjør ham rastløs.

Han tar også vare på sine menn og leder dem fra front. Odyssevs trøstet soldatene sine da de satt inne i den trojanske hesten og kjente på «en brennende lengsel» etter konene sine. Han bruker ofte måltider som arenaer for å se hver enkelt av dem. Han hjelper dem med å bearbeide følelsene sine, og motiverer dem til videre kamp.

«Like til solefallstid ble vi sittende dagen til ende medens vi fråtset i masser av kjøtt og tømte vårt beger. Efterat solen var sunket i hav, da det mørknet mot natten, gikk mine trofaste svenner til ro i de kjølige haller.» [3]

Til Alkinoos forteller Odyssevs om at de i krigen hadde ritualer for å håndtere tap i egen avdeling. Blant annet ropte de navnene på hver av de falne tre ganger før de seilte ut etter et slag.

«Dog, mine fartøyer stevnet ei bort fra land før vi alle høyt hadde ropt tre ganger på hver av de arme som segnet ute på sletten og mistet sitt liv for kikonernes lanser. […] Videre seilet vi, sørgende dypt over tapet av venner, hjertelig glade tillike, fordi vi var reddet fra døden.» [4]

Kameratskap har alltid hatt en sentral plass i det militære. Det bygges i fredstid og opprettholdes i strid ved hjelp av ritualer som kamprop, faste samlinger og rutiner. Samholdet blir etter hvert så sterkt at man kjenner hverandre bedre enn alle andre, og falne kamerater glemmes aldri. Ritualene, det gode lederskapet, og gleden over å fortsatt være i live, sørger likevel for at man klarer å seile videre.

Traumer, lengsel og den indre kampen

«Hvorfor, usalige mann, har Poseidon som ryster all jorden, lagt deg så grusomt for hat at han sender deg all denne jammer? Dog, hvor vilt han enn raser, han skal ikke røve deg livet.» [5]

Når Odyssevs seiler hjemover, blir han utsatt for et fryktelig uvær på sjøen. Dette kan ses på som en metafor for hvor turbulent hjemkomsten kan være. Han blir ikke frarøvet livet, men han opplever situasjonen som svært vanskelig. Odyssevs syns også det er utfordrende å snakke om krigen, spesielt med noen som ikke har vært der selv, og han gråter når han tenker på alt han har opplevd.

«[...] helten Odyssevs smeltet i vedmod, og kinnet ble vått under brynet av tårer.» [6]

Dette minner sterkt om posttraumatisk stress. Han føler at livet er som å befinne seg i en storm, og selv om han ikke forteller spesifikt om enkeltopplevelser, er det tydelig at krigen har preget ham. Han tenker på dem som har mistet livet, men føler at han ikke kan snakke med noen om det, fordi de som ikke var der, ikke vil kunne forstå. Et råd han får fra den døde Agamemnon i Dødsriket er at han må la være å fortelle kona alt han har opplevd, noe som gjenspeiler en kjent forsvarsmekanisme.[7]

Hjemkomsten og de pårørendes belastning

«Høvdingen reiste seg opp og så seg omkring i sitt hjemland. Jamrende sukket han tungt og slo seg med hendene flate over de kraftige lår, og klagende tok han til orde: Å hva er det nu atter for menn til hvis land jeg er kommet? [...] Hvor skal jeg villsomt flakke omkring?» [8]

Når Odyssevs endelig kommer hjem til Itaka, kjenner han seg ikke igjen. Han føler seg som en fremmed i eget land og vet ikke hvor han skal gjøre av seg. Hverdagen er plutselig annerledes, og det blir tydelig at han vil trenge tid på å «lande».

Kona Penelope har også hatt det vanskelig mens Odyssevs har vært i krigen. Hun har vært redd, har slitt med søvnproblemer, og hun grøsser hver gang hun tenker på «den forbannede by Troja». Dette er svært vanlig, også i dag. Pårørende som sitter igjen hjemme, får ofte sterke reaksjoner og påvirkes sterkt av usikkerheten rundt hva som skjer med den som er ute, og om han i det hele tatt kommer hjem igjen.

Verken Penelope eller faren gjenkjente Odyssevs da han endelig kom hjem, gammel og skjeggete. Han hadde riktignok vært borte i mange år, men dette er også et bilde på hvordan krigen kan forandre et menneske. Odyssevs var blitt en annen, fysisk og ikke minst psykisk, som et resultat av alt han hadde opplevd. Det illustrerer også om det alltid tar litt tid å komme ordentlig hjem. I møte med ektefelle, familie og venner vil man alltid oppleve at man er litt fremmed for hverandre i starten, og man må føle seg litt frem for å bli kjent på nytt.

Fortellingen ender med at Penelope og Odyssevs setter seg ned og deler med hverandre det de har opplevd, og de sovner ikke før de har fortalt hverandre alt.

«Dronningen nevnte da først hva hun selv hadde lidt [...] - Ei lukket den blide søvn hennes øyne før helten til sist hadde endt sin fortelling.» [9] 

Konklusjon

Jeg gleder meg til å se filmen, men har ingen forhåpninger om at den klarer å få frem alle de elementene som fanger essensen av det å være kriger og veteran. Enten man har kjempet med skip og spyd i Troja, i stormpanservogn i Afghanistan eller i en skyttergrav i Ukraina, er opplevelsene og følelsene Homer formidler gjennom Odyssevs bemerkelsesverdig tidløse. Krigeridentitet og kameratskap vil alltid kjennetegne soldater og militære avdelinger. Med gode ritualer, rutiner og oppfølging vil dette forhåpentligvis kunne bidra til å håndtere sterke opplevelser, minner og traumer.

Man må heller aldri glemme at soldatens nærmeste pårørende og familie også blir sterkt påvirket av krigen. Avstanden til, og usikkerheten rundt det soldaten deltar i, er ofte mer enn nok til å skape sterke stressreaksjoner for dem som sitter igjen hjemme.

Odysseen er en påminnelse om at disse utfordringene også fantes for 2700 år siden. Selv om ivaretakelsen av veteraner sannsynligvis er adskillig bedre i dag, må vi hele tiden strebe etter å bli bedre – for å kunne løse oppdrag og ta vare på soldatene våre.