I en kronikk tidligere publisert i Dagens Næringsliv og senere i Stratagem hevder Sverre Diesen at tre av verdens militære stormakter bryter med «strategiens grunnlov». Selv om det klassiske rammeverket Mål + Metode + Midler = Strategi er et nødvendig utgangspunkt for å analysere strategiske utfall, hviler Diesens anvendelse av det på tre grunnleggende svakheter.
For det første reduserer generalen strategi til deterministisk aritmetikk uten å ta tilstrekkelig hensyn til usikkerhet, tilfeldigheter og den stokastiske karakteren som kjennetegner krig og internasjonal politikk. For det andre kommer analysen til kort gjennom sitt fravær av strategisk empati. Aktørenes beslutninger analyseres i liten grad ut fra deres egne strategiske premisser, men vurderes i stedet gjennom forfatterens egen forståelse av strategisk rasjonalitet. Til slutt må strategier vurderes fortløpende, men strategiske effekter kan sjelden bedømmes endelig i sanntid eller over få måneder.
Problemet med Diesens analyse er at strategi aldri har vært et rent matematisk fag. Strategi er en menneskelig affære, ikke en oppskrift som fører til suksess forutsatt at de forskjellige ingrediensene er i balanse. Strategiske resultater lar seg først vurdere over tid, ofte gjennom flere år eller tiår. Strategi er sjelden lineær, men snarere resultatet av en kalkulert og kumulativ bruk av maktinstrumenter som er tilpasset de strategiske omgivelsene og samlet sett søker å plassere en nasjon i en vedvarende fordelaktig posisjon relativt til en motstander. Strategi formes av uforutsigbarhet, feilvurderinger, psykologi og motstanderens kontinuerlige tilpasning og evne til å påvirke både våre handlinger og det strategiske miljøet. Hos Diesen synes de målbare størrelsene å tillegges større forklaringskraft enn de menneskelige faktorene som ofte avgjør strategiske utfall.
Deterministisk aritmetikk
Selv om Lykkes ligning forutsetter balanse mellom mål, metode og midler, anvender Diesen den som om den også kan predikere strategiske utfall. Det er en prediktiv belastning rammeverket ikke er konstruert for å bære. Lykkes ligning modellerer strategiske problemer, ikke strategiske løsninger. Den identifiserer ubalanser mellom mål, metode og midler, men kan ikke alene avgjøre hvordan tenkende aktører vil tilpasse seg disse ubalansene over tid.
Russland illustrerer dette godt. At Putins opprinnelige strategi kan ha mislyktes, utelukker ikke at en revidert strategi kan gi Russland et strategisk fordelaktig resultat. Strategiske mål er ikke statiske konstanter, men politiske størrelser som kontinuerlig kan justeres som følge av militære realiteter, politiske prioriteringer og motstanderens handlinger. Strategisk suksess må derfor vurderes opp mot de mål som faktisk forfølges, ikke nødvendigvis de mål som opprinnelig ble formulert. Lykke-modellen forutsetter riktignok et definert mål, men ikke at dette målet forblir uforandret gjennom konfliktens forløp. Påstanden om at Putin ikke lenger kan vinne krigen er derfor analytisk vanskelig å begrunne. En slik kategorisk konklusjon forutsetter at både Russlands fremtidige målsetting og konfliktens videre utvikling kan fastslås med en grad av sikkerhet som strategisk analyse sjelden tillater. Tilsvarende kan ikke Lykkes modell alene forutse at triumviratet Diesen omtaler vil ende opp som feilslåtte strateger. Rammeverket beskriver nødvendige betingelser, men kan ikke alene predikere strategiske utfall.
Strategisk empati
Strategisk empati er ingen moderne oppfinnelse. Sun Tzu fremhevet nødvendigheten av å kjenne fienden. Strategisk analyse forutsetter at en aktørs beslutninger forstås gjennom aktørens egen linse, ikke vår. Avgjørende er å unngå å projisere egne forutinntatte oppfatninger over på aktørens strategiske motiver. Diesen er neppe alene om å forsøke å forstå hva Trump ønsket å oppnå med krigen mot Iran. Å hevde at presidenten overhodet ikke har hatt noen klar tanke, eller at han ikke aner hva han driver med, er derimot et svakt utgangspunkt for å analysere amerikansk strategi i bredere forstand. Problemet er ikke hvorvidt vurderingen er riktig eller gal, men at analysen begynner med en konklusjon om aktørens manglende strategiske rasjonalitet fremfor en rekonstruksjon av den strategiske logikken bak beslutningene.
Strategisk vurdering og tid
En strategi må vurderes fortløpende for å kunne tilpasses over tid. Grundige vurderinger gir grunnlag for det Eliot Cohen omtaler som den asymmetriske dialogen mellom politisk og militær ledelse, som er nødvendig for å justere både politikken og strategien i møte med endrede forutsetninger. Fortløpende vurdering må imidlertid ikke forveksles med en endelig dom over strategiens resultater, som ofte først lar seg bedømme over år, tiår og noen ganger generasjoner.
Når Diesen allerede plasserer Putin, Trump og Netanyahu i galleriet over mislykkede strateger, foregriper han den historiske dommen over strategier hvis langsiktige virkninger ennå ikke er kjent. Det innebærer ikke at strategiene vil lykkes, men at deres endelige resultater ikke kan fastslås mens konfliktene, målene og de politiske omgivelsene fortsatt er i utvikling. Strategisk vurdering er derfor en kontinuerlig prosess, mens strategisk dom krever tid.
Rammeverket som Diesen benytter, er et nødvendig utgangspunkt for strategisk analyse, men det er utilstrekkelig dersom det anvendes isolert fra usikkerhet, strategisk empati og tid. Strategi er ikke en ligning som kan løses ved matematikk alene. Den er en kontinuerlig konkurranse mellom tenkende motstandere som tilpasser seg hverandre under usikre og skiftende betingelser.
Foto: Wikimedia commons
