Russland, USA og Israel betaler alle prisen for å føre krig i strid med strategiens grunnprinsipp.
I øyeblikket er tre av verdens militære stormakter involvert i hver sin krig der de blir minnet om prisen for å synde mot strategiens likevektsprinsipp: Balansen mellom mål, metode og midler. Det er i ferd med å bli meget kostbart for alle tre – politisk, økonomisk og menneskelig.
Likevektsprinsippet stiller tre krav, dersom militærmakt skal være et effektivt instrument for politikken. Det militære målet for krigføringen må være konsistent med den politiske sluttilstanden krigen skal fremme. Den operative metoden må i tillegg til å kunne realisere målet også la seg gjennomføre rent fysisk. Det stiller krav til balanse mellom operasjonsområdets utstrekning, operasjonens varighet og styrkeforholdet mellom partene – mellom tid, rom og styrker til rådighet. Og endelig må de midlene i form av materiell, kompetanse og i siste instans den økonomien som målene og metoden krever være tilgjengelige.
Russlands politiske mål i Ukraina har vært å føre landet tilbake til det russiske imperiet. Det opprinnelige militære målet – okkupasjon av hele Ukraina – er konsistent med det politiske. Metoden, en fullskala invasjon og krig, er likeledes både rasjonell og konsistent med målet. Når russerne har mislyktes kapitalt, skyldes det en fullstendig feilvurdering av midlene. De russiske styrkene har ikke vært hverken store nok eller kompetente nok til å realisere en så høy ambisjon. Putin kan ikke lenger vinne krigen, men fortsetter likevel fordi han ikke kan risikere å tape den.
Donald Trump har neppe hatt noen klar tanke med krigen mot Iran i det hele tatt, men hadde i det minste to uttalte politiske mål: Å stanse det iranske atomprogrammet og få til et regimeskifte i Teheran. Det militære målet med operasjonene har vært å ødelegge Irans militære kapasiteter og infrastruktur – herunder atomanleggene – fra luften, og blokkere Hormuz-stredet. Nå er en slags fredsavtale muligens under oppseiling; det gamle regimet sitter riktignok like trygt, men de har i hvert fall lovet på tro og ære å ikke lage atombomber. I realiteten har altså Iran ydmyket Trump ved å tvinge ham til å frafalle alle sine krav for å få gjenåpnet Hormuz-stredet igjen.
Trekker vi fra den forvirrende effekten av en amerikansk president som åpenbart ikke aner hva han driver med, er det likevel klart at det militære målet i hvert fall delvis var konsistent med det politiske. Skal man hindre Iran å skaffe seg atomvåpen, er det selvsagt en mulighet å fysisk ødelegge produksjonsanlegg og uranbeholdning. Trumps feilvurdering består i at metoden – bombing fra luften og blokade – bare delvis er egnet til å ødelegge atomprogrammet, og helt utilstrekkelig for å utløse et regimeskifte. Det ville antagelig kreve en operasjon på linje med Putins invasjon av Ukraina, der amerikanerne måtte ta fysisk kontroll over store deler av Iran med sin befolkning på 90 millioner mennesker. Det er i overkant av hva selv USA har militær kapasitet til med tanke på forholdet mellom tid, rom og styrker til rådighet, i tillegg til å være politisk selvmord for Trump.
Israels politiske mål med sin uopphørlige krig på flere fronter er å sikre landets eksistens og beskytte dets befolkning. Det er åpenbart legitimt. I Israels tilfelle er det derimot en total svikt i konsistensen mellom politisk og militært mål – det siste av likevektsprinsippets tre krav. Israels fiender er alle militser, riktignok støttet og finansiert av Iran, men i seg selv ikke-statlige aktører. De kontrollerer i større eller mindre grad et territorium, men er ikke avhengige av dette territoriet for sin eksistens. Etter militære tilbakeslag kan de bygge seg opp igjen på vennligsinnede staters område, tap kan erstattes og nye ledere rykke opp.
Å ta kontroll over Gaza eller Syd-Libanon gir ikke Israel fred, så lenge militsenes eksistensgrunnlag er knyttet til en politisk tilstand som sikrer dem både rekruttering og økonomisk støtte. Rekruttering fra en hatefull palestinsk befolkning som forsøkes fordrevet i fred og utryddet i krig; materiell og økonomisk støtte fra en stat som ser seg tjent med å føre krig mot Israel ved stedfortreder. I tillegg benytter den israelske staten metoder som i seg selv er kontrære i forhold til målet, fordi de forsterker det hatet som gir næring til konflikten og gjør målet uoppnåelig. Historien forteller oss at en asymmetrisk krig mot en ikke-statlig aktør bare lar seg vinne ved å gjøre motstanderen politisk irrelevant. Det vil si endre den politiske tilstand som er fiendens eksistensgrunnlag, kombinert med et minimum av maktbruk. Det har Israel ingen planer om, og for så vidt er det en slags pervers konsistens over Netanyahus strategi: Krigen er i seg selv løsningen og målet.
Israel forfølger et irrasjonelt og politisk irrelevant militært mål. USA jager et rasjonelt mål med en uegnet og utilstrekkelig metode, og Russland har militære mål som gitt deres politiske utgangspunkt er både rasjonelle og oppnåelige med den metoden de har valgt – men uten å ha midlene. Både Putin, Trump og Netanyahu synes sikret en plass i galleriet av mislykkede strateger gjennom tidene.
