Forsvarsvilje uten rolleforståelse

Norsk totalforsvar bygger på en grunnleggende forutsetning: Når krisen kommer, skal hele samfunnet bidra. Forsvaret skal løse sine oppgaver. Helsevesenet skal behandle skadde. Transportsektoren skal opprettholde logistikk. Energisektoren skal holde strømmen i gang. Digitale tjenester skal fungere. Kort sagt skal samfunnet fortsette å fungere under forhold som ligger langt utenfor normal drift. Men denne forutsetningen reiser et spørsmål som sjelden diskuteres:

 Vet menneskene som inngår i totalforsvaret hvilken rolle de forventes å spille?

I Forsvaret er dette spørsmålet grunnleggende. Soldater og offiserer utdannes, trenes og øves i det som forventes av dem i krise og krig. Rollen er definert. Oppdraget er definert. Risikoen er kjent. Ikke fordi alle svar nødvendigvis foreligger, men fordi profesjonen bygger på en forståelse av at slike spørsmål må diskuteres før krisen oppstår.

I store deler av sivilsamfunnet er bildet mindre tydelig. Likevel er det nettopp her at store deler av totalforsvarets kapasitet ligger. Da helse- og forsvarsmyndighetene nylig understreket behovet for betydelig økt behandlingskapasitet i krise og krig, var oppmerksomheten naturlig nok rettet mot antall sengeplasser. Men hver gang jeg hører slike tall, slår den samme tanken meg:

 En seng har ingen beredskapsevne før noen vet at det er deres oppgave å stå ved siden av den.

Bak hver seng står et menneske. Et menneske med kompetanse, ansvar, familie og egne forpliktelser. Det er relativt enkelt å definere et kapasitetsmål på systemnivå. Det er langt vanskeligere å skape forståelse hos menneskene som faktisk skal omsette målet til handling. Kanskje er dette det minst stilte spørsmålet i den norske totalforsvarsdebatten?

Mellom system og individ – Tre observasjoner

Refleksjonen oppstod etter en samtale med en lege. Han er gift med en lege, de har barn, og begge har yrker som samfunnet vil være helt avhengig av dersom Norge skulle bli rammet av krig eller en alvorlig nasjonal krise. Jeg spurte ham om hva forsvarsvilje betydde for ham. Hva ville blitt forventet av ham dersom krigen kom? Hvordan ville dette påvirke familien? Han måtte tenke seg om. Ikke fordi han manglet vilje til å bidra, men fordi han aldri hadde reflektert over spørsmålet.

Ved en annen anledning stilte jeg et lignende spørsmål til en yngre operasjonssykepleier med små barn. Hva ville hun gjort dersom hun i en krigssituasjon ble bedt om å reise nordover for å avløse helsepersonell i et område under stort press? Svaret kom umiddelbart: «Da slutter jeg.» Det er lett å tolke utsagnet som en mangel på forsvarsvilje. Jeg tror ikke det er den riktige tolkningen.

Under arbeidet med masteroppgaven om helseberedskap og totalforsvar (Lyden, 2025), diskuterte jeg lignende problemstillinger med operasjonssykepleiere i privat sektor. Flere av dem tok nærmest for gitt at de ville måtte bidra dersom helsevesenet kom under press i en krise eller under krig. De hadde ikke mottatt noen formell informasjon om hva som forventes av dem. Likevel oppfattet de det som en naturlig del av profesjonsrollen.

Alle reagerte ut fra sine liv, erfaringer og forpliktelser. Ingen av dem hadde tidligere blitt utfordret til å reflektere over hva totalforsvaret kunne bety for dem personlig dersom Norge ble rammet av krig. Det interessante er derfor ikke svarene. Det interessante er spørsmålene.

Forsvarsvilje eller rolleforståelse?

De siste årene har det vært økende oppmerksomhet rundt forsvarsvilje. Krigen i Ukraina har minnet oss om at frihet, sikkerhet og suverenitet ikke kan tas for gitt. Samtidig er det mulig at vi diskuterer forsvarsvilje på feil nivå. Forsvarsvilje omtales ofte som en individuell egenskap. Enten har man den, eller så har man den ikke. Men i et moderne totalforsvar er spørsmålet mer komplekst. Forsvarsvilje handler kanskje ikke bare om holdninger. Den handler også om forståelse. Hva innebærer det egentlig å bidra? Observasjonene peker i ulike retninger.  Noen har aldri reflektert over hvilken rolle de forventes å fylle. Andre ser umiddelbart konflikten mellom samfunnets og familiens behov. Og noen oppfatter seg allerede som en del av løsningen uten nødvendigvis å være inkludert i planverket. Paradokset er at privat helsepersonell i begrenset grad inngår i øvelser, strukturer og beredskapsmekanismer, samtidig som de representerer kompetanse og kapasitet. Det reiser et spørsmål som går langt utover helsevesenet. Har vi utviklet et totalforsvar som bygger på en rolleforståelse som aldri har blitt tydelig formulert?

Fra Strategi til Handling

Kjernen i totalforsvaret er samspillet mellom stat og samfunn. Staten investerer i strukturer, planer og kapasiteter. Samfunnet stiller med menneskene som skal få disse strukturene til å fungere. Men enhver kontrakt forutsetter at begge parter forstår innholdet. Gjennom hele min yrkeskarriere har jeg opplevd at mennesker er villige til å strekke seg langt når de forstår hvorfor innsatsen er nødvendig og hvilken rolle de har i fellesskapet. Det gjelder i helsevesenet. Det gjelder i Forsvaret. Og det gjelder sannsynligvis også i totalforsvaret.

Derfor handler spørsmålet om forsvarsvilje kanskje om mer enn bare vilje. Kanskje handler det også om forståelse. I dag diskuteres forsvarsvilje ofte som en egenskap hos individet. Men forsvarsvilje oppstår ikke i et vakuum. Den formes gjennom kultur, tillit, relasjoner og forståelsen av egen rolle i et større fellesskap (Lyden, 2025). Men før vi spør om mennesker er villige til å stille opp for samfunnet, bør vi kanskje spørre om samfunnet har vært tydelig nok på hva det faktisk forventer av dem.

Totalforsvaret beskrives ofte som summen av militære og sivile ressurser. Kanskje er det mer presist å beskrive det som summen av menneskene som forstår hvilken rolle de skal fylle når samfunnet blir satt under press. Da blir spørsmålet om forsvarsvilje et spørsmål om mer enn bare holdninger. Det blir et spørsmål om hvordan strategiske ambisjoner blir oversatt til menneskelig handling

For ingen organisasjon, ingen beredskapsplan og ingen seng har beredskapsevne før et menneske vet at det er dets oppgave å stå ved siden av den.

Foto: Edward Valentin Coates / Forsvaret