Forsvaret bygger nå opp en betydelig dronekapasitet. 1,5 milliarder kroner flyttes inn i et landdroneprogram. En dynamisk innkjøpsordning skal etableres frem mot 2034. Hæren har tatt i bruk norske dronesvermer, og det investeres i overvåking, undervannssystemer og antidroner. Norge deltar også i internasjonalt dronesamarbeid knyttet til Ukraina.
Samtidig øker det globale tempoet kraftig. Militærutgifter har vokst reelt hvert år det siste tiåret, med det største spranget siden den kalde krigen i 2024. Europeiske NATO-land planlegger en årlig økning på rundt 300 milliarder euro innen utgangen av tiåret. Lagre av avansert ammunisjon tømmes raskere enn de bygges opp. Effekt avgjøres av tilgang på systemer og evnen til å produsere og forbedre dem raskt.
Ukraina har vist hvordan dette gjøres i praksis. Store mengder rimelige droner brukes i operasjoner der programvaren oppdateres kontinuerlig basert på data fra bruk i felt. Systemene forbedres mens de er i bruk. Erfaringen peker mot en struktur der et lite antall avanserte plattformer kombineres med et stort volum enklere, utskiftbare enheter. I begge tilfeller ligger effekten i programvaren: algoritmer, data og oppdateringstakt. Våpensystemene blir gradvis softwareplattformer som kontinuerlig trenes, justeres og forbedres etter hvert som de brukes.
Denne utviklingen driver frem en ny type forsvarsindustri. Palantir Technologies leverer kommandosystemer som binder sammen sensorer, beslutninger og effektorer. Sammen med SpaceX og Anduril Industries representerer de selskaper som utvikler våpen som programvareplattformer. De investerer tungt i egen forskning og bruker produksjonsmetoder fra moderne industri. Markedsverdien til denne gruppen har passert tradisjonelle aktører som RTX Corporation.
Det er heller ikke tilfeldig hvor mye av denne innovasjonen som kommer fra selskaper finansiert med privat kapital. Venturekapital tolererer høyere risiko, raskere iterasjoner og lavere modenhet enn tradisjonelle forsvarsanskaffelser. Det gjør det mulig å utvikle systemer tett på operativ bruk, med korte læringssløyfer og kontinuerlige oppdateringer. Selskaper som Palantir, Anduril, SpaceX, Helsing og Destinus opererer derfor mer som moderne software- og industriplattformer enn som klassiske forsvarsleverandører. Konflikten handler ikke bare om teknologi, men om hvilken utviklingslogikk som faktisk beveger seg raskest.
Europa forsøker å svare, men strukturen bremser utviklingen. Markedet er fragmentert, etterspørselen fra myndigheter er ujevn, og tilgang til kapital er begrenset. Samtidig vokser nye samarbeidsmodeller frem. Det bygges nå nye koblinger mellom industri og krigføring, der utvikling skjer tett på operativ bruk. Nederlandske Destinus utvikler langtrekkende våpen etter en annen industriell logikk. Systemene bygges med enklere design og større bruk av kommersielle komponenter. Utvikling og testing skjer i korte sykluser, inspirert av bil- og droneindustri. Samarbeidet med tyske Rheinmetall kobler dette til europeisk produksjon og operative behov, og presser kostnaden per enhet betydelig ned.
Når software, data og oppdateringstakt blir viktigere enn maksimal ytelse per enkeltplattform, utfordres også logikken som store deler av europeisk forsvarsindustri er bygget rundt. Dette gir en direkte konsekvens for Kongsberg Gruppen: konkurransebildet flyttes fra maksimal ytelse per system til kostnad per effekt og utviklingshastighet, der nye aktører kan levere “god nok” presisjon i langt større volum og forbedre systemene kontinuerlig etter at de er tatt i bruk.
Dette bryter med hvordan europeisk forsvarsindustri tradisjonelt har fungert. Utvikling, testing og produksjon har vært adskilte faser, ofte over mange år, optimalisert for kontroll, modenhet og lange anskaffelsesløp. Nå skjer disse aktivitetene parallelt. Systemer tas i bruk tidligere, forbedres kontinuerlig og oppdateres mens de er operative. Konkurransekraft flyttes fra produksjonskapasitet alene til evnen til å lære, iterere og forbedre systemer raskere enn motstanderen.
Ukraina forsterker denne utviklingen ved å tilby det som mangler i de fleste europeiske land: Store mengder operative data. Data fra faktisk bruk av droner og missiler gjør det mulig å trene algoritmer og forbedre systemer i et tempo som ikke kan simuleres i fredstid. Når europeiske selskaper kobles til dette, får de en utviklingshastighet som ellers ville vært utilgjengelig. Det flytter konkurransekraft fra produksjonskapasitet alene til evnen til å lære raskere enn motstanderen.
Den norske satsingen bør skje innenfor denne utviklingen. Kongsberg Gruppen leverer presisjonssystemer i verdensklasse og er godt posisjonert i NATO. Utfordringen er at konkurranseflaten flyttes fra enkeltstående leveranser til kontinuerlig utvikling etter at systemene er tatt i bruk. Det krever kortere utviklingssykluser, tettere kobling mellom operativ bruk og modellutvikling, og raskere oppdatering av software, sensorer og autonome funksjoner basert på data fra felt. Forsvarets forskningsinstitutt kan få en mer operativ rolle i denne læringssløyfen, der testing, implementering og forbedring skjer parallelt, ikke sekvensielt.
Forsvarets innkjøpsordning er under endring, men er fortsatt strukturert rundt anskaffelse av ferdige systemer. Den dynamiske modellen vil gi økt fleksibilitet i hvem som kan levere og hvor raskt kontrakter inngås. Effekten avhenger av hvordan oppdateringer håndteres etter levering. Utviklingen må ikke stoppe når kontrakten er signert.
Forsvarsevne bestemmes av hvor raskt systemer forbedres etter at de er tatt i bruk. Droner, sensorer og våpen blir del av en løpende utviklingssløyfe der data fra operasjoner brukes til å trene neste versjon. Produksjon, programvare og operativ bruk smelter sammen i ett system.
Norge investerer i riktige kapasiteter. Effekten avgjøres av om organisasjonen holder samme hastighet som teknologien.
Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
