«Ian Stewart. I’m still working for him. To me the Rolling Stones is his band.» Disse ordene tilhører selveste Keith Richards, legenden over alle rockelegender, helten over alle gitarhelter. Da Richards skrev dette hadde Stewart, eller ‘Stu’, ligget i graven i 25 år, men fremdeles er det altså Stu som fra det hinsidige svinger pisken over den uregjerlige rockeguden Richards. Og for alle dem som krangler over hvorvidt Mick Jagger, Keith Richards eller Brian Jones skal ha mest av æren for at the Rolling Stones ble verdens største rockeband, er svaret Ian Stewart.
Men hvem var nå denne Ian Stewart, og hva har en passe god og for lengst avdanket rockepianist i Stratagem å gjøre? Jeg tror at historien om Stu også er historien om mange av dem vi møter i Forsvaret. Jeg kjenner flere.
Stu var noen år eldre enn de andre da det som skulle bli rockemastodonten the Rolling Stones tok sine første prøvende steg på det tidlige 1960-tall. Siden han hadde fast jobb, hadde han tilgang på telefon, og ble derfor bandets første impresario, som avtalte og koordinerte de sporadiske spillejobbene. Han var også av den edruelige typen, som i motsetning til de andre surrehuene i orkesteret klarte å forholde seg til avtaler og tidspunkt. Som Keith senere skrev om bandkompis Stu: «Without his knowledge and organization … we’d be nowhere.»
Det som gjør at Stu får være med her, er ikke at han var et ordensmenneske og et rivjern, men det som skjedde i mai 1963. Da hadde the Stones blitt så etterspurte at de trengte en mer pågående manager, den 19 år gamle Andrew Loog Oldham. Og noe av det første han gjorde var, mot resten av gruppas vilje, å sparke kjernekaren Stu. Stu så nemlig ikke ut som noen rockestjerne, og oppførte seg heller ikke som en.
Nå er Stu hverken den første eller den siste som har fått sparken fra et band man selv har vært med på å starte. At han så teit ut er heller ikke den verste oppsigelsesgrunnen i historien. (Etter sigende fikk for eksempel bassisten i Sex Pistol, Glen Matlock, fyken fordi de andre i bandet oppdaget at han likte The Beatles. Slikt fantes det naturlig nok ikke tilgivelse for.)
Det spesielle med Stu var at han fikk tilbud om å fortsette som pianist, både på plate og på scenen, og som road manager. Men han fikk ikke lenger være formelt medlem av bandet, og fikk aldri ansiktet sitt på platecover eller konsertplater. Han så ikke ut som noen rocker, snakket ikke som en, og oppførte seg heller ikke som en. Det unike med Stu var at han takket ja til tilbudet om degradering. De fleste andre ville ha vist gjengen bannefingeren og smelt med døra på vei ut. I praksis forble Stu medlem av gruppa livet ut, uten å være det formelt. Mens de andre ble søkkrike på royalties og konsertinntekter, var Stu lønnsmottaker.
En av mine gamle sjefer er en typisk Stu. Gjennom mange år holdt han styr på den avdelingen jeg jobbet i, men fikk aldri formelt lederjobben. Uheldigvis for ham var dette en oberststilling, og han verken snakket eller oppførte seg som det oberster gjør. Viktigst var det kanskje at han vanket i feil omgangskrets. Stadig ble noen nye beordret inn i stillingen, og de fleste forsvant med sine nye oberstdistinksjoner like fort som de kom. Graden fristet mer enn jobben. Dette varte i årevis. Stu holdt sirkuset på veien, mens de formelle sjefene, i fall noen visste hvem de var, stort sett holdt på med sitt.
Den militære varianten av Stu som jeg kjenner best, har på alle måter fått sin oppreisning, men det finnes mange flere av dem i Forsvaret. For Ian Stewart var det trynefaktoren som gikk ham imot, i bokstavelig forstand. Men mange, med et langt heldigere utseende enn Stu, har nok også kjent på effekten av den litt udefinerbare trynefaktoren. Kanskje skjuler de noe annet i underbenklærne enn det kvoteringsreglene kan tillate, kanskje har de gått på feil skole, eller tjenestegjort på feil sted. Kanskje er de på fornavn med feil folk, eller for dårlige på sosiale medier. Uansett årsak, de får ikke være med på coveret.
Det er imidlertid imponerende hvor mange det er av livets nest beste menn, og kvinner, som likevel krummer nakken og gyver på videre, selv om de aldri får den anerkjennelsen de fortjener. Stadig opplever de at folk med den rette kombinasjonen av kontakter og ytre egenskaper forsyner seg av fruktfatet uten å legge igjen annet enn misnøye, frustrasjon og merarbeid for dem rundt. Noen av de ferdigvurderte slutter åpenbart, andre går i indre eksil og lar oppdragsgløden fisle ut. Det er likevel imponerende hvor mange det er i Forsvaret som likevel tenker: «Samma det», eller snarere «It’s only rock & roll», og kjører på videre.
Uten oppdragsgløden til alle Ian Stewarts brødre og søstre i Forsvaret hadde heller ikke vi kommet noe sted. Og kanskje enda viktigere, Ian Stewart var ingen bitter mann. Livet som anonym pianist i verdens største rockeband, road manager og ivrig amatørgolfer, var slett ikke å forakte. Selv mente han at om livskvalitet også handler om andre ting enn popularitet og penger i banken, er det slett ikke sikkert at det var han som hadde trukket det korteste strået.
Foto: Wikimedia commons
