Hovedproblemet i Europa er skalering. Vi har pengene og teknologien, men bærer fremdeles sprikende staur.
I en ny rapport, “Achieving European Defence Autonomy: A Roadmap for Overcoming Critical Dependencies” fra Kiel-instituttet for global økonomi, finner vi en shoppingliste på 10 våpensystemer for europeisk forsvarsautonomi. Vi har pengene og vi har teknologien. Hvorfor er vi så apatiske, da, så tafatte overfor USA?
Grunnen er ikke at USA er så avansert, men at vi mangler politisk vilje til å innføre en radikal arbeidsdeling og integrasjon i Europa.
Ukraina gjør innovasjonsjobben for oss i henhold til droner, som er avgjørende. Vi bør og kan lære raskt.
Jeg var på Setermoen leir i Indre Troms for noen år siden og en offiser viste meg en maltraktert drone. Den var av det enkle slaget; man kaster den over neste bakketopp for å se hva som befinner seg der. En ørn fikk øye på nykomlingen i luften og angrep. Ørnen gikk seirende ut av kampen. Nå er droner fullstendig avgjørende, men vi henger etter. Ting tar tid, altfor lang tid.
Vi i Europa har også store mangler i såkalte strategic enablers, altså kapasiteter som gjør det mulig å føre krig. Dette inkluderer strategisk lufttransport, lufttankingskapasitet, satellittbasert overvåking og kommunikasjon, integrert luft- og missilforsvar, langtrekkende presisjonsild, samt etterretning, overvåkning og rekognosering.
De fleste av disse finnes faktisk i Europa, men de er enten for små, for fragmenterte eller for sterkt bundet til nasjonale strukturer. Vi har for eksempel utviklet Airbus A400M for strategisk lufttransport, Airbus har også lufttankning og det er et pågående europeisk satellittprogram, IRIS², som skal styrke uavhengig kommunikasjon og rombasert overvåkning. I tillegg finnes det sterke nasjonale systemer innen luftvern og missilteknologi. Men på nasjonalt nivå vil alle beskytte egen industri og arbeidsplasser, så motkreftene mot rasjonell arbeidsdeling i Europa er sterke. Resultatet er at vi produserer “delvise løsninger” som sjelden skaleres opp til et nivå som teller.
Samtidig er vestlig materiell fortsatt langt fra fullt interoperabelt, til tross for tiår med NATO-standarder. Et konkret eksempel er 155 mm artilleriammunisjon, som formelt følger NATO-standard, men som i praksis kan gi ulik presisjon og ytelse avhengig av hvilke kanoner den brukes i.
Europeisk fragmentering er også en konsekvens av at USA er så stor i alle våpentyper og at den eneste i Europa med ‘full pakke’, Frankrike, ikke har integrert seg med andre land:
USA fungerer i praksis som den viktigste teknologiske og operasjonelle integratoren i NATO. Amerikanske systemer binder allierte styrker sammen gjennom felles plattformer, programvare og våpenøkosystemer. Over 600 F-35 fly i Europa er avhengige av amerikanske våpensystemer og oppdateringsinfrastruktur, noe som gjør at europeiske luftstyrker i stor grad opererer under amerikansk kontroll.
Frankrike representerer på sin side det mest konsekvente europeiske prosjektet for strategisk autonomi. Landet har en komplett nasjonal forsvarsindustri som dekker hele spekteret fra atomvåpen, til kuler og krutt. Frankrike produserer blant annet egne SSBN-ubåter, atomraketter med MIRV-kapasitet, Rafale-kampfly, SCALP-cruise missiler og SAMP/T luftvernsystemer. Dette viser en unik evne til å opprettholde teknologisk suverenitet. Samtidig har denne modellen hittil i stor grad vært nasjonalt orientert.
Til tross for teknologisk styrke, er amerikanske og franske våpensystemer i stor grad ikke kompatible. Ukrainske styrker opererer både amerikanske F-16 og franske Mirage-fly, men uten mulighet for å bytte våpen mellom plattformene. Tilsvarende finnes det et tydelig skille i marine kapasitet i Atlanteren, som bygger på amerikanske systemer, og i Middelhavet, som i større grad baserer seg på fransk-italienske design.
Initiativer som å flytte produksjon av amerikanske missiler til Europa vil være et viktig skritt i riktig retning. Prosjekter som norsk produksjon av AMRAAM-missiler viser hvordan transatlantisk samarbeid kan kombineres med europeisk industribygging, samtidig som kritisk ammunisjonsproduksjon bringes hjem. Tilsvarende vil en eventuell produksjon av franske Aster-missiler i et nordisk land kunne bidra i samme retning, spesielt om luftvernet SAMP/T skal foretrekkes over amerikanske Patriot – et aktuelt tema for Norge som skal kjøpe luftvern. Det er svært mange i Patriot-køen, der USA selv også nå skal erstatte alt det man har brukt opp i Iran-krigen. Dette er i seg selv en advarsel til Europa om å sørge for egen kapasitet.
Europa må gå i gang med felles europeisk arbeidsdeling, og kreve industrielt samarbeid med USA. Det er ingen grunn til å være avmektig. Dette er et spørsmål om politisk vilje.
Foto: Ole Andreas Vekve / Forsvaret
