Krigføring handler ikke bare om hvem som har de beste våpnene, de mest avanserte sensorene eller mest informasjon. I økende grad handler den også om hvem som klarer å utvikle den beste forståelsen av situasjonen, lære av den og omsette denne forståelsen til handling.
Krigsskolen har etablert forskningsprogrammet Fremtidens landmakt for å styrke den profesjonsnære forskningen på utviklingen av krig i landdomenet. Utgangspunktet er en landmakt i rask endring – drevet av erfaringene fra krigen i Ukraina, teknologisk utvikling og doktrinære tilpasninger blant våre allierte. Felles for programmet er en tydelig orientering mot profesjonsutøveren: Kunnskap skal ikke bare beskrive krigens utvikling, men bidra til å forme hvordan fremtidens offiserer forstår og utøver sitt fag.
Innenfor dette rammeverket har kognitiv krigføring utviklet seg som et satsningsområde. Begrepet brukes ofte om påvirkning av motstanderens persepsjon, forståelse og vilje. Nyere NATO-relatert litteratur understreker nettopp hvordan moderne konflikt i økende grad retter seg mot hvordan mennesker og grupper oppfatter, fortolker, beslutter og handler. Men dette åpner også for et annet, komplementært spørsmål: Hvordan utvikler vi vår egen evne til å forstå, lære og fatte gode beslutninger i et stadig mer komplekst operativt miljø?
Vår påstand er at dette kan forstås som et spørsmål om kognitiv overlegenhet: Evnen til å etablere og opprettholde et beslutningsfortrinn gjennom kontinuerlig læring, tilpasning og profesjonell dømmekraft.
Dette innebærer en forskyvning i hvordan vi betrakter den kognitive dimensjonen av krigføring. Spørsmålet er ikke bare hvordan vi påvirker motstanderen, men hvordan vi utvikler vår egen evne til å forstå situasjonen, lære av erfaring og handle på grunnlag av denne forståelsen. Konflikt kan dermed også forstås som en konkurranse mellom adaptive systemer som forsøker å skape og opprettholde bedre forståelse enn motstanderen.
Et sentralt poeng er at denne kapasiteten ikke kan reduseres til individet alene. Den oppstår i samspillet mellom mennesker, teknologi og organisasjon. Edwin Hutchins’ forskning på distribuert kognisjon viser hvordan kognitivt arbeid kan være distribuert mellom mennesker og teknologiske artefakter, snarere enn lokalisert hos én beslutningstaker. I en militær kontekst peker David Alberts og Richard Hayes tilsvarende på hvordan command and control må forstås som et systemproblem, der informasjonsdeling, situasjonsforståelse, beslutning og organisatorisk tilpasning henger sammen.
Dette har direkte implikasjoner for militær profesjonsutvikling. Dersom læring og beslutningsevne er kjernekapasiteter, må profesjonsutdanningen bidra til å utvikle en kognitiv infrastruktur: delte mentale modeller, begreper og praksiser som gjør det mulig å operere effektivt i komplekse og hurtig skiftende situasjoner.
Det reiser samtidig grunnleggende spørsmål om offiserens rolle. I hvilken grad kan dømmekraft opprettholdes når beslutningsprosesser i økende grad er teknologisk mediert? Hvordan unngår vi kognitiv lukking i stadig mer komplekse systemer? Og hvordan bør profesjonsutdanningen utformes dersom målet ikke bare er prosedyreetterlevelse, men å muliggjøre kognitiv manøver?
Fire dimensjoner ved kognitiv overlegenhet
Vi undersøker dette gjennom fire gjensidig avhengige temaer. De er ikke separate forskningsspor, men ulike innganger til å forstå hvordan kognitiv kapasitet produseres og anvendes i moderne operasjoner.
Beslutningsfortrinn. Konflikt kan forstås som en konkurranse mellom adaptive beslutningssystemer, der evnen til å opprettholde sammenheng og retning i beslutningsprosessene blir avgjørende. C2-teori og forskning på dynamisk beslutningstaking peker mot hvordan orientering og beslutning i økende grad distribueres på tvers av mennesker og teknologiske systemer. Alberts og Hayes understreker samtidig betydningen av organisatorisk agility i møte med kompleksitet og usikkerhet. Fordelen ligger derfor ikke nødvendigvis i å ta enkeltbeslutninger raskere, men i å opprettholde en koherent beslutningsprosess over tid – samtidig som motstanderen i større grad tvinges til å reagere.
Læring og tilpasning som stridsevne. Læring kan ikke primært forstås som noe som skjer etter operasjoner. Når teknologi, taktikk og mottiltak endres raskt, blir læring en kontinuerlig operativ mekanisme. Feedback-sløyfer, eksperimentering og erfaringsutnyttelse må kunne skje under press og på tvers av individ-, avdelings- og organisasjonsnivå. Evnen til å oppdage at egen forståelse ikke lenger stemmer, og tilpasse seg deretter, blir i seg selv en kilde til operativt fortrinn.
Profesjonell dømmekraft, etikk og moralsk agentskap. Når beslutningsprosesser akselererer og i økende grad støttes av algoritmiske systemer, transformeres offiserens rolle. Dømmekraft forsvinner ikke – den forskyves. Dette er en problemstilling som har vært kjent siden Lisanne Bainbridges klassiske beskrivelse av automatiseringens paradokser: Økt automatisering fjerner ikke nødvendigvis behovet for menneskelig kompetanse, men kan gjøre de gjenværende menneskelige oppgavene mer krevende. Spørsmålet blir derfor hvordan ansvar, autoritet og tillit skal utøves i menneske–maskin-systemer, og hvordan profesjonell kontroll kan opprettholdes når beslutningsrommet blir mer distribuert og mindre transparent. Kognitiv overlegenhet handler dermed ikke bare om effektivitet, men også om etisk koherens.
Profesjonsutdanning og institusjonell design. Dersom læring, dømmekraft og beslutningsevne er kjernekapasiteter, må de utvikles systematisk over tid. Utdanning, trening og organisasjonsdesign må støtte kognitiv manøver snarere enn bare prosedyreetterlevelse. Det innebærer blant annet simulering, eksperimentering og nye teknologier, men også at utdanning, doktrine og organisasjonslæring sees i sammenheng.
Samlet gir disse fire temaene et rammeverk for å forstå kognitiv overlegenhet som en fremvoksende form for stridsevne – der beslutningsprosesser, læringsdynamikk, profesjonell dømmekraft og institusjonell utvikling må sees i sammenheng.
Dette var utgangspunktet for konferansen «Understanding Cognitive Superiority», som ble arrangert av Krigsskolen ved Oslo Militære Samfund 15. september 2026, med påfølgende workshop i dag, 16. september. Konferansen samlet forskere og praktikere rundt beslutningstaking, læring, profesjonell dømmekraft og militær profesjon, og følges opp gjennom en spesialutgave i Scandinavian Journal of Military Studies.
Kognitiv krigføring er fortsatt et felt i utvikling. Ambisjonen er derfor ikke å presentere ferdige svar, men å bidra til en bredere faglig diskusjon om hvordan kognitiv kapasitet faktisk kan utvikles og anvendes som en del av militær stridsevne.
For dersom fremtidens konflikter i økende grad blir konkurranser mellom systemer som lærer og tilpasser seg, kan vår viktigste fordel være evnen til å forstå når vår egen forståelse ikke lenger er god nok.
Foto: Nikolai Holand Mathisen / Forsvaret
