Helner Grundt Spang er en sjelden fugl i norsk historie. Ikke bare ble han dekorert med Krigskorset med sverd for sin innsats som Spitfireflyger under andre verdenskrig, han fikk også St. Olavsmedaljen med ekegren og britiske Distinguished Flying Cross for motet og dyktighet han utviste i møtet med fienden. Han endte krigen som nummer tre på listen over norske flygeress.
Hans bragder under krigen er i seg selv nok til å gi ham en fremskutt plass i norsk historie, men det er hva som skjedde etter krigen som gjør ham nokså unik. I 1971 ga han ut sine memoarer, med tittelen Den hemmelige kampen. Kampen mot tyskerne på himmelhvelvingen var på ingen måte hemmelig. Den visste alle om. Den hemmelig kampen var den som kom etter krigen, den som kostet flere av hans venner livet, og som til slutt tok knekken på ham selv også.
Bevare sin menneskelighet
Siden Spang innleder boken med å skildre noe vi i dag oppfatter som en krigsforbrytelse, et angrep på et sivilt mål, har det vært lett å avfeie Spangs tunge tanker etter krigen med at anger er den prisen forbrytere må betale. Men en slik tolkning er for enkel. Grundt Spangs poeng er at krig gjør noe med folk, rett og slett. I boka finner vi for eksempel:
I en krig må man kjempe på to plan. På det ytre plan har man kampen mot en synlig fiende, – det er på mange måter den enkleste oppgaven. Men vil man bevare sin menneskelighet, må man også stadig føre en indre kamp, og den fienden er adskillig mer diffus, mer problematisk å holde styr på. Dessuten: i enhver krig kommer det gjerne til et punkt hvor man må velge enten-eller, hvor en av disse skansene må oppgis. Og da er man i helvete.
Har du kvestet og tatt livet av mange nok, vil du komme til et punkt hvor du enten ikke orker å ta livet av enda flere, eller må oppgi din menneskelighet. Som han spør: «Hvis du skulle vinne kampen, er du da sikker på at du ikke samtidig vil tape – deg selv?» For å holde ut, mente han, «må vi påtvinge oss selv en slags menneskeforakt.»
Stående i giv akt ved sin gode flygerkollega Karstens kiste klarte han heller ikke å la være å gruble: «Jeg undrer meg over at jeg klarer å holde ansiktet så rolig, men vet plutselig at jeg kanskje er like død som han. Faen…faen…faen…»
Gutter gråter ikke
Helner kom i motsetning til Karsten levende hjem fra de fysiske krigshandlingene, men psykisk ble han aldri seg selv igjen. Han klarte ikke å slå seg til ro i arbeidslivet, ekteskapet sprakk og han drev alkoholbasert selvmedisinering i utstrakt grad, helt til kroppen ikke tålte mer. Han var heller ikke alene om slike plager, og en dag han avla enken etter en av sine veteranvenner et besøk, gjorde han seg følgende tanke: «Det hadde vært bedre om han hadde stupt i den første krigen.» En av sønnene til den avdøde hadde nemlig sett tårer på sin fars kinn den dagen han hadde bestemt seg for å ta sitt liv, det vil si å dra på fisketur, for aldri mer å returnere. Det virket mer rystende for guttungen å ha sett sine fars tårer, enn å følge ham til graven. Som gutten sa til den besøkende Spang: «Far grein før han dro på fisketur…blei sinna da jeg så det…men han var jo modig i flyet!» Det er nesten så sønnen griner også, men «Gutter gråter ikke.»
Jeg vil kjempe min kamp alene
Helner Grundt Spangs ambisjon med boka Den hemmelige kampen er ikke å fordømme krig i seg selv. Andre verdenskrig var en krig som måtte vinnes. Grunnen til at han til slutt tok motet til seg og skrev boka, sammen med Eva Christiane Jørgensen, er at den hemmelige kampen ikke lenger kunne være hemmelig. Han som andre hadde alt for lenge betraktet plagene som en privatsak: «Av en eller annen grunn forteller jeg aldri min kone om det som plager meg. Jeg går tvert imot inn for å skjule vanskene mine for henne, syns det er unødvendig at jeg skal belaste henne med mine problemer. Jeg vil kjempe min kamp alene.»
Men likeså lite som han kunne slå tyskerne alene, kunne Helner overvinne sine indre demoner alene. Først etter flere mislykkede selvmordsforsøk tok han bladet i fra munnen. I boka spør han: «Gud – faen – hvem er hvem, egentlig? Hva gjør dere med menneskene under en krig? Hvilke muligheter gir dere oss? Er det den lilles anklagende øyne jeg er dekorert for? Medaljene som familie, omgangsvenner og alle andre utmerkede mennesker sitter og prater om over en drink? Skyller ned med kaffe og formkake?»
Den lilles anklagende øyne
Dagens norske veteraner har ikke like mange liv på samvittighet som Helner Grundt Spangs generasjon med veteraner hadde. Men også vår generasjon kan slite med den lilles anklagende øyne. Mange av dem som deltok i Afghanistan martres for eksempel av tanken på alt det de ikke gjorde, men kunne ha gjort for å gjøre livet bedre for dem i det området de befant seg. Mange veteraner fra internasjonal tjeneste sliter også med sine egne barns anklagende øyne. Hvor var du mamma, da jeg måtte på sykehuset med brukket arm, eller da jeg hadde med meg kjæreste hjem for første gang? På din tredje tur til Mazar-e Sharif?
Det spiller ikke større rolle her hva man eventuelt ser i den lilles anklagende øyne. Det viktige her er at det må være rom for å være åpen om det man ser, og føler. Her synes jeg Forsvarets veteranpleie, med Forsvarets veterantjeneste i spissen, har gjort mye riktig. Det kan være knyttet mange følelser til å være veteran, og stolthet og respekt kan være noen av dem, men det kan også være mange andre følelser involvert, som det kan være godt å slippe ut. Det jeg derimot er langt mer kritisk til, er Forsvarets mer offisiøse lovprisning av krigens allmenndannende effekt.
Slik at vi kan leve godt med oss selv
I det evangeliet som kalles Forsvarets verdigrunnlag, fra 2025, som også ellers står til stryk, finner vi for eksempel: «Vi må motvirke alt som undergraver våre grunnleggende verdier. Vi må ha mot til å stå opp mot upassende oppførsel. Vi må være moralsk reflekterte og forstå konsekvensen av handlingene våre, slik at vi kan leve godt med oss selv og hverandre.» Slike formuleringer føyer seg pent inn i den lett hallusinerende tåka som for tiden omgir Forsvaret.
Det er fint å være moralsk reflektert og forstå konsekvensen av handlingene våre, men at det leder til at vi kan leve godt med oss selv og hverandre, også etter en krig, stiller jeg meg høyst tvilende til. Det er også uheldig å skrive noe slikt i glansede brosyrer, for da vil alle som kommer i skade for å lese det tenke at det er meg det er noe galt med, om jeg ikke helt makter å leve godt med meg selv etter det jeg ha vært med på.
Det er mye bedre å erkjenne at krig gjør noe med deg, og at det du der settes til å gjøre kan undergrave dine grunnleggende verdier. Du skal etterleve krigens regler, men også de som gjør det, og som er moralsk reflekterte, kan ha en svært ubehagelig bagasje med seg hjem. Det må vi være ærlige om, spesielt når vi nå bør forberede oss på en krig som ligner mer på den Helner Grundt Spang utkjempet enn det vi har holdt på med de siste 80 årene. Jeg slutter meg derfor helhjertet til hans sluttappell i boka Den hemmelige kampen:
Jeg håper sannheten om mine døde kameraters inntil nå hemmelige kamp, må danne grunnlag for om mulig enda større takknemmelighet og ærbødighet overfor deres innsats og underbygge et for fremtiden realistisk syn på en krigs virkninger i menneskesinnet.
Foto: Per Arne Juvang / Forsvaret
