Spørsmålet jeg har stilt i overskriften gir en mengde flere spørsmål enn svar. Hvor forankrer en god offiser sin identitet? Kan vi bare ha én identitet som offiser? Er det noen identiteter som ikke er forenlig med å være offiser, eller er det noen trekk som foretrekkes mer enn andre? Hvem kan avgjøre hva som er tjenlig og hva som ikke er det? Gjennom over 20 år har jeg sett, observert og jobbet med mengder av offiserer i forsvaret og sett en utvikling over tid. Jeg, som alle andre, sitter ikke på fasit, men håper at ved å dele mine tanker og erfaringer vil dette kunne bidra til ytterligere refleksjon og tenkning rundt deres offisersutvikling som kadetter.

Jeg har opplevd mye forskjellig som prest i denne profesjonen, på godt og vondt. Jeg ønsker å begynne med å fortelle om en av de mer spesielle hendelsene jeg har vært vitne til. Like etter at opptaket til befalsskolen ble avsluttet ble de ferske aspirantene stablet inn i et auditorium og ønsket velkommen til skolen med følgende ord: “Fit in or fuck off!”. Jeg vil vel si at det alltid er viktig å tilpasse seg nye miljøer og situasjoner, men personlig synes nok dette ble litt vel friskt i formuleringene. Men det reiser spørsmålet; hvilke ting skal vi tilpasse oss på og hva kan vi beholde av oss selv?

Sjef FOS taler til deltagerne under opptaket sommer 2016 (Jakob Østheim / Forsvaret)

På befalsskolen var jeg ofte med når elevene hadde tilbakemeldingseanser etter øvelser og casetrening. Ved ett tilfelle fikk en av våre kvinnelige elever tilbakemelding etter at hun hadde tegnet et hjerte i notatboka si, og fikk da høre at dette var svært lite militært. Selv tenkte jeg at om dette var det eneste hun kunne bli bedre på måtte hun være ganske perfekt. Men slik var det nok ikke tenkt hverken fra avsender eller mottaker. Men strider det imot det militære å tegne et hjerte i en privat notatbok? Senere har jeg opplevd at en mannlige homofil kaptein i Mazar e Sharif hadde kjøpt seg rosa crocs og benyttet de jevnlig. Han hadde jo generelt god humor på dette, og mistet selvfølgelig ingen kredibilitet for skotøyet flere ville ansett som særdeles feminint. Er det derfor mer uforenlig med hennes identitet som kommende befal å vise uttrykk for en annen identitet gjennom å gjøre noe som tradisjonelt blir sett på som kvinnelig fordi hun nettopp er kvinne? Min erfaring så langt er at kvinner er en av gruppene som må jobbe mye mer med å dekke til deler av sin identitet enn hva mange andre grupper trenger.

Som prest har jeg møtt mange typer offiserer. Mennesker som identifiserer og tilhører ulike religiøse, politiske eller hobbyrelaterte grupper. Kan man være muslim eller hindu som offiser? De fleste vil nok si i et oppvarmet klasserom at det ikke skulle være problematisk. Men hva om man tilhører åsatrosamfunnet, wicca eller troen på spaghettimonsteret? Litt mer usikkert kanskje. Er det mer korrekt å like countrymusikk eller tungrock fremfor Justin Bieber eller Melodi Grand Prix? Og hvor høy terskel skal man ha innenfor et politisk ståsted? De fleste norske politiske partiene i dag vil nok være sosial akseptert, men hva om man en offiser hadde støttet agendaen til Hitler under 2.verdenskrig eller er uenig i det norske soldater bidro med i Afghanistan? Absurd tanke, kanskje, men hvor går grensen og hvem kan sette den? Vi vil vel være noe uenige. Og grensen har vel en tendens til å settes ut ifra hvor man har sitt eget ståsted, sin egen forankring, sin egen identitet.

Men er all denne ulikheten et problem? Mangfold er jo et inn-ord i dag. Da jeg som 13-åring var på patruljeførerkurs i speideren lærte vi at den beste patruljen er den som er heterogent sammensatt. Og det har jeg jobbet for siden. På fritiden er jeg speiderleder på Hamar og jobber bevisst med dette når jeg setter sammen patruljene. Og jeg applauderer forskjellene og lar enkeltmedlemmene få utvikle seg utfra deres egne ønsker, evner og anlegg. Og da er det ikke tilfeldig at vi har ligget på topp i Norge på resultatlistene de siste årene. Man går glipp av mye bra når man ser på mangfold som et problem og ikke som mulighet. Dette være seg alle arenaer der samarbeid er en forutsetning, og særlig i et miljø der man står foran en uforutsigbar fiende og fremtid. Men vil all identitet anses som tjenlig i vår profesjon?

Min erfaring er at som offiser, og menneske, vil man alltid ha forankring i mer enn en identitet. Vi er alle mennesker med en historie. Selv kjenner jeg en sterk identitet som menneske, prest, offiser, veteran, far, ektemann, musiker, speider, friluftsmenneske, mann, nordmann, fra Kapp Verde, fra Hunndalen og i senere tid Hamar. De ulike identitetene jeg har kommer sterkere fram i enkelte sammenhenger enn i andre. Når jeg er sammen med barna er det nok ikke offiseren i meg som kommer sterkest til uttrykk, men jeg må innrømme at pappaidentiteten slår fullt ut når jeg er sammen med soldater under mestringsøvelser som mestrer noe de ikke trodde de ville klare. Vi vil alltid ha flere sider, og sjonglerer flere av dem. Og ulike situasjoner kreve ulike deler av dem. Og jeg tror det er viktigere hvilken bevissthet vi har omkring dette og hvordan vi lar dem få komme til uttrykk enn hvilke identiteter vi har. “Det er en tid for alt” som det står i den kloke boken jeg er tilhenger av. Og om vi har flere identiteter gjør det at hver identitet blir mindre? Om jeg er 100% offiser kan jeg like fullt være 100% mann. Matematikerne vil kanskje rynke litt på nesen. Men for oss som har to eller flere barn har også opplevd det magiske med at den kjærligheten vi hadde til nummer en ikke ble delt i to da vi fikk nummer to, men at det vokste et nytt rom i hjertet som gjorde at vi heldigvis ikke ble mindre glade i nr. en eller at det ikke var kjærlighet igjen til nummer to. Slik tenker jeg det er i forhold til identitet også. At vi blir mer mennesker. At vi har flere forankringspunkter gjør oss stødigere. Det gjør at vi kan stå fast med oss selv om det skulle storme rundt oss.

Det er vel et spørsmål om hva som er kjerne og hva som er periferi i en god offisersidentitet. Er det da hjerte i notatboka eller rosa crocs som avgjør om man har en god offisersidentitet eller handler det om helt andre ting, som evne og vilje til å risikere sitt liv for andre, å stå fram og ta initiativ der andre ikke strekker til. Når det kommer til stykket vil jeg si at det er våre verdier, vår historie og vårt samfunnsoppdrag som definerer vår identitet. Jeg har hørt det er sagt at det ikke er en menneskerett å være offiser. Og det er jeg fullstendig enig i. Hva som ikke vil være forenlig vil nok handle om våre kjerneverdier. Da blir det er viktig at man som offiser har en felles kjerne som er tilpasset dagens realiteter. Hvordan dette kan defineres er vanskelig å si, men jeg håper mine tanker vil oppmuntre til refleksjon, og stafettpinnen er herved sendt videre til dere.


Foto: "Noe mer enn en utdanning" (Forsvaret)