Hvor Udgangspunktet er galest, blir Resultatet tidt originalest

Hvor Udgangspunktet er galest, blir Resultatet tidt originalest

. 10 min read

Sverre Diesen

General, tidligere forsvarssjef, og sjefsforsker på FFI.

Dette ene av mange sitater fra Peer Gynt som er gått inn i det norske språket oppfattes vanligvis å bety at selv når forutsetningene er gale og det hefter andre mangler ved resonnementet, kan det komme interessante ting ut av en tankeprosess. I så måte er Øistein Espenes’ innlegg «Det konjunkturbestemte forsvarets problem» et slående eksempel – bare med det forbehold at resultatet er mer originalt enn det er interessant.

Først og fremst bygger innlegget på en fremstilling av undertegnedes bidrag til antologien «Mot et avnasjonalisert forsvar» (Matlary & Østerud (red), Abstract forlag 2005) som er så villedende på et vesentlig punkt at det er vanskelig å tro at det ikke er bevisst. Dernest er det preget av en tolkning av Ukraina-krigens signifikans for europeisk krig og krigføring som neppe står for en nærmere analyse. Og endelig røper det en manglende forståelse for at sikkerhetspolitiske konjunkturer ikke er det eneste premiss for utviklingen av militære styrker. Ganske særlig ikke for det norske Forsvaret, hvor det snaut nok er noe premiss i det hele tatt. Disse tre innvendingene skal jeg ta for meg i tur og orden.

«Mot et allianseintegrert forsvar»

er tittelen på undertegnedes bidrag til ovennevnte antologi, og interesserte oppfordres til lese det selv og deretter vurdere sakligheten og etterretteligheten i Espenes’ versjon. Boken finnes på Forsvarets Høgskoles bibliotek. Av hensyn til de leserne av Stratagem som ikke finner å ville spandere så mye tid på saken, skal likevel det essensielle avsnittet gjengis her:

«De totalitære ideologienes fall og den påfølgende politiske og økonomiske integrasjon i vår del av verden gjør at eksistensielle kriger på det europeiske kontinent antagelig kan avskrives. Siden denne utviklingen i hovedsak skyldes irreversible utviklingstrekk, er det grunn til å tro at slike konflikter ikke bare er suspendert inntil videre, men at de som fenomen innad i det europeiske statssystemet faktisk befinner seg på historiens skraphaug. Dermed er det ikke bruk for tidligere tiders masseforsvar, basert på total mobilisering av nasjonens materielle og menneskelige ressurser for militære formål. Denne trenden forsterkes av en teknologisk og økonomisk utvikling som innebærer at heller ingen nasjon har råd til å utruste et slikt forsvar med moderne materiell

Dette hverken var eller er noen enestående oppsummering av utviklingen etter den kalde krigen. Blant de mange andre som har konkludert likelydende kan vi sitere for eksempel Lawrence Freedman, professor emeritus i War Studies ved King’s College i London og en ikke helt ukjent autoritet på området: «At the end of the 1980s, Soviet communism imploded, taking with it the possibility of another great power war in Europe.”[1]

Her er imidlertid Espenes versjon av samme avsnitt:

«Det er 15 år siden toneangivende røster (det er selvsagt smigrende å bli omtalt som en «toneangivende røst», men hvorfor ikke bruke navn, Espenes?) proklamerte at krig mellom europeiske stater var reservert for historiens skraphaug. Det var inntrådt et universelt militært «paradigmeskifte» som totalt endret premissene for vår sikkerhetstenkning. Krig mellom stater i Europa var ikke lenger sannsynlig; det «Napoleonske paradigme» med store vernepliktshærer til forsvar av eget territorium var en saga blott.»

Som den observante leser vil legge merke til har Espenes ganske enkelt sløyfet ordet ‘eksistensiell’ foran krig. Dermed fremstår det som jeg har hevdet at enhver form for krig mellom stater i Europa ikke lenger er sannsynlig. Espenes har neppe en så binær oppfatning av disse spørsmålene at han tror eksistensielle eller totale kriger er den eneste form for væpnet konflikt. Det har også formodningen mot seg at et så vesentlig poeng skyldes en uheldig glipp. Da gjenstår bare en mulighet – nemlig at dette dreier seg om veloverveid sitatfusk.

Dette er også sannsynlig fordi Espenes umulig kan være uvitende om at hverken jeg eller andre «toneangivende røster» har avskrevet enhver form for krig mellom stater i Europa – aller minst i vår egen situasjon. I Forsvarsstudie 07, som var under utarbeidelse samtidig, beskrev jeg dette slik i avsnittet Sikkerhetspolitisk og strategisk grunnlagsvurdering:

«Forsvarssjefens utgangspunkt når en ny forsvarsstruktur skal foreslås har derfor vært at strukturen primært skal innrettes mot nasjonal krisehåndteringsevne og forsvar av norske områder sammen med våre allierte. Det vil si at vår nasjonale militære evne må være stor nok til at en stat som vil bruke makt for å fremme sine politiske interesser overfor Norge ikke kan greie det uten at maktbruken får et omfang som gjør at våre allierte vil måtte komme oss til unnsetning – også i situasjoner der deres nasjonale interesser ikke uten videre er sammenfallende med våre. Forsvaret må i tillegg bygge inn en evne til å møte den såkalte asymmetriske trusselen, altså trusselen fra den internasjonale terrorisme og andre ikke-statlige aktører.»

Denne generelle beskrivelsen av den dimensjonerende utfordring for det norske forsvaret ble samtidig operasjonalisert i FFIs og Etterretningstjenestens scenarioklasser og konkrete enkeltscenarioer. Scenarioene brukes som kjent både for å analysere hvilke kapabiliteter det norske forsvaret vil trenge, og for å «stressteste» strukturens operative evne. Enkeltscenarioene var og er graderte, men scenarioklassene er ugraderte og vel kjent fra forsvarsdebatten, noe som heller ikke kan ha unngått Espenes. De beskriver hele det spekteret av russisk maktbruk overfor Norge som kan sies å være innenfor det mulighetsrommet som følger av russiske strategiske interesser og russisk militær kapasitet. De er for øvrig også oppdatert både i 2014 og 2020.

Espenes sier at han som basis for norsk forsvarstenkning ønsker seg «en god og kjølig strategisk analyse av Russland». Hvis hverken E-tjenestens eller FFIs analyser er gode eller kjølige nok, skulle det være interessant å høre fra ham hvilke fagmiljøer og institusjoner vi da skal benytte oss av.

Ukraina-krigens konsekvenser for norsk sikkerhetstenkning

Scenarioporteføljen er altså oppdatert flere ganger etter 2007, uten at det har ført til vesentlige endringer i vurderingene av trusselens art og omfang. Det kommer det ikke til å bli som følge av Ukraina-krigen heller. Det skyldes selvfølgelig at russisk maktbruk internt i det post-sovjetiske rom på den ene side ikke er noen overraskelse, men på den annen side heller ikke kan tolkes som tegn på at russerne vurderer å starte en eksistensiell europeisk krig ved å forsøke å erobre hele eller deler av resten av kontinentet. Krigene i Tsjetsjenia, Georgia og nå sist i Ukraina har aldri vært inkludert i begrepet «krig innad i det europeiske statssystemet». At både Ukraina og Russland formelt er selvstendige europeiske stater endrer selvfølgelig ikke de geopolitiske og historiske realiteter i den forbindelse – det vil si, noe av problemet er nettopp at den ene av dem ikke oppfatter den andre som en selvstendig stat. Å si som Espenes at invasjonen i Ukraina er et «dødsstøt» for sikkerhetstenkningen etter den kalde krigen er derfor å neglisjere hele den kontekstuelle forskjell på Ukraina og resten av Europa i russiske øyne – politisk, historisk og kulturelt.

For det andre, når de fleste eksperter anså et russisk angrep som lite sannsynlig helt frem til det kom, var det nettopp fordi det ikke syntes mulig at den russiske gevinst/risiko-kalkylen kunne komme ut i pluss ved et slikt foretagende. Den analysen må sies å være bekreftet med god margin, bare med den begrensning at det var Vladimir Putin som tok beslutningen og ikke et kollegium av vestlige observatører og politikere. Putin synes imidlertid drevet av krefter som unndrar seg enhver rasjonalitet, også når vi tar høyde for de kulturelle forskjeller på vestlig og russisk tenkesett. Men det endrer altså ikke det faktum at krigen er en katastrofe for Russland i enhver henseende, og vil sette landet flere tiår tilbake innenfor enhver dimensjon av utvikling. Muligens med det forbehold at den kan bli den direkte foranledning til et systemskifte og et nytt og forhåpentligvis bedre regime i Moskva.

Heller ikke når man ser bort fra de nevnte kontekstuelle forskjellene kan derfor Ukraina-krigen tolkes som noe bevis på at en eksistensiell krig er tilbake som et rasjonelt instrument for politikken, og at den derfor på nytt bør bli et dimensjonerende scenario i norsk forsvarsplanlegging – hva Espenes for så vidt også medgir. Den er snarere en bekreftelse på det vi har visst i hvert fall i én om ikke to generasjoner, nemlig at å gå til høyintensiv krig mot et annet land i dagens Europa faktisk er ensbetydende med både politisk og økonomisk ruin. Det kommer til å føre til at reservasjonene mot å sette i gang noe tilsvarende i fremtiden – selv for de eventuelle autokratene som måtte følge etter dagens tsar i Kreml – vil være enda høyere enn de var. I så henseende er krigen i Ukraina et slående eksempel på det berømte unntaket som ikke bare bekrefter men også forsterker regelen.

Sikkerhetspolitikken som premiss for utviklingen av Forsvaret

Overskriften over Øistein Espenes’ innlegg er «Det konjunkturbestemte forsvarets problem». Både overskriften og det han skriver lenger ned i innlegget tyder på at han faktisk tror at skiftende sikkerhetspolitiske konjunkturer er det som styrer utviklingen av det norske forsvaret. Da kan jeg forsikre ham om at han tar feil, og sånn sett spiller det for så vidt like liten rolle hva jeg mener om sikkerhetspolitiske forhold som hva han tenker. Forsvarets omstilling har i hele perioden etter den kalde krigen vært praktisk talt ensidig drevet av økonomiske faktorer, uten skråblikk til sikkerhetspolitikken.

Dette er godt dokumentert av blant annet historikerne Olav Bogen og Magnus Haakenstad i deres gjennomgang av Forsvarets omstilling.[2] De to historikerne ved Institutt for forsvarsstudier påviser der at hele den omstillingen Espenes sikter til i realiteten var en økonomisk drevet nedskalering der det kontinuerlig ble kjempet imot mer strukturelle og sikkerhetspolitisk begrunnede endringer. Delvis var denne motviljen politisk, men også Forsvaret selv motsatte seg endringene helt til budsjettenes stadig synkende kjøpekraft tvang dem til det. Mye av den samme konklusjon vil han finne i daværende NUPI-forsker Nina Grægers doktorgradsarbeid utgitt som bok i 2017.[3] Der påpeker hun at det i realiteten er helt påfallende i hvor liten grad de sikkerhetspolitiske endringene etter den kalde krigen har påvirket den norske forsvarsmodellen.

Og skulle han fortsatt være i tvil kan jeg henvise ham til undertegnedes fagfellevurderte artikkel i fokusnummeret til Internasjonal Politikk fra 2021 om Forsvarets omstilling.[4] Det er en gjennomgang av alle langtidsproposisjonene fra 1993 og frem til 2016. Det er kanskje tungt å svelge når man er sikkerhetspolitisk ekspert, men det er altså ingen signifikant sammenheng mellom variasjonene i den sikkerhetspolitiske omverdensbeskrivelse og utviklingen av den norske forsvarsstrukturen, hva enten det har svingt den ene eller andre veien. Sikkerhetspolitiske slagord av typen «fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar» er i all hovedsak retorisk skjønnmaling i etterkant av begivenhetene.

Utviklingen av det norske forsvaret er med andre ord ensidig styrt av økonomiske beskrankninger, der ressursene fordeles innenfor en økonomisk ramme på den måten politikerne håper skal bevare en størst mulig grad av konsensus om forsvarspolitikken. Herunder søker man å fordele misnøyen jevnt mellom Forsvarets ulike grener og fagmiljøer, og ellers bevare det Græger kaller den norske forsvarsidentiteten. Norske forsvarsbudsjetter avgjøres rett og slett ikke av sikkerhetspolitiske forhold men av hvor mye av handlefriheten i statsbudsjettet på 10-15 milliarder kroner hvert år som kan brukes til å styrke Forsvaret i konkurranse med andre formål. Sammen med det politiske ønsket om at Forsvaret i så stor grad som mulig skal være gjenkjennelig og tilfredsstille restene av den folkelige forestilling om Forsvarets rasjonale og utforming, er det en garanti for at de sikkerhetspolitiske konjunkturene ikke kommer til å bety noe vesentlig i fortsettelsen heller.

Avslutning

Espenes karakteriserer undertegnedes beskrivelse av det endrede krigsparadigmet etter den kalde krigen som «bisarre påstander», og invasjonen av Ukraina som «det endelige dødsstøtet for det nye paradigmet». Det eneste bisarre her er strengt tatt hvordan det går an både å forvrenge det opprinnelige utsagnet på et helt vesentlig punkt og samtidig overse alle de andre kildene som burde fortalt Espenes at han er fullstendig på villspor. I sitt innlegg er han likevel ikke bare kritisk til det forgangne. Han ønsker også å gi et konstruktivt bidrag til den videre utvikling, og som han sier «ikke bare godte oss over at ekspertene den gang tok grundig feil». Denne generøse mangelen på skadefryd er selvsagt ment å trøste både undertegnede og andre «toneangivende røster» som sitter her med skammen, men det spørs likevel om ikke alt dette rause storsinn er en tanke malplassert, realitetene tatt i betraktning.

Espenes skal ha for at han advarer mot å tro at Ukraina-krigen representerer noe nytt paradigmeskifte, og at Putins Russland er samme slags trussel som Sovjetunionen var. Men nettopp derfor er også hans polemikk mot det påståtte «paradigmeskiftet» forfeilet. Denne krigen er i realiteten ikke noe annet enn en bekreftelse på den grunnleggende forutsetning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk som har ligget der hele tiden, nemlig at Russland har evne og vilje til å bruke makt mot omgivelsene der de ser det som nødvendig eller hensiktsmessig. Følgelig forblir Norge et utsatt og allianseavhengig land.

Hva skal vi forsvare, spør Espenes, og besvarer sitt eget spørsmål med å si at Finnmark alene ikke bør være dimensjonerende for norsk forsvarsplanlegging. Nei, der er han ved kjernen i mye av den pågående diskusjon om Finnmarksproblemet. Som jeg også har påpekt før dreier det seg ikke om å forsvare Finnmark per se, det dreier seg om å forsvare norske interesser og norsk suverenitet i Finnmark. Ingen tror at russerne ønsker å annektere Finnmark og gjøre det til et nytt Krim, Finnmark er bare en arena for en militær maktbruk som først og fremst har en politisk hensikt.

Det er derfor vi ikke bør gå i den fellen han faktisk selv legger opp til når han viser til det finske eksempel. Finland forsøker som mange vil vite fortsatt å opprettholde et stort territorialforsvar, innrettet mot samme type trussel som i 1939. Men hvis vi er enige om at Putins Russland ikke må forveksles med Sovjetunionen vil jo det nettopp være en feilslutning. Og uansett hva man mener om sikkerhetspolitikken er det et blindspor økonomisk. «Ingen ser lenger med undring på Finlands standhaftige vedlikehold av et sterkt nasjonalt forsvar siden slutten av den kalde krigen», sier Espenes. Nei, ingen andre enn kostnadsutviklingen, som ifølge den autoritative Militærbalansen fra International Institute for Strategic Studies i London halverer den finske forsvarsstrukturen ca hvert tiende år, fordi finnene selvsagt lever i den samme økonomiske virkeligheten som oss andre.[5] Det har tydeligvis også unngått Espenes’ oppmerksomhet. At både missiler og hybride trusler gjør at norsk forsvarsplanlegging må dreie seg om mer enn Finnmark er riktig. Men hvis Finnmark fortsatt vil være det mest utsatte område ved en norsk-russisk konflikt, og økonomien ikke vil tillate noen vesentlig heving av norsk forsvarsevne totalt sett, blir konklusjonen at det meste i praksis vil dreie seg om Finnmark fortsatt.

Ikke desto mindre har han sine supportere, blant annet sjefen for Finnmark Landforsvar, som like godt har postet hele innlegget hans på LinkedIn, og sier med henvisning til undertegnede at «så feil kan man ta». Jeg gjør hermed hans ord til mine.


[1] Freedman, L (2013); Strategy; (New York: Oxford University Press); s. 214

[2] Bogen, O og Haakenstad, M (2015); Balansegang; (Oslo: Dreyer)

[3] Græger, N (2017); Norsk forsvarspolitikk: Territorialforsvar og internasjonal innsats 1990-2015, (Oslo: Spartacus forlag)

[4] Diesen, S (2021); Økonomiens primat; den utslagsgivende årsak til Forsvarets omstilling etter den kalde krigen; Internasjonal Politikk Vol 79 nr 2; (Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt)

[5] I løpet av tiårs-perioden fra 2008 til 2018 mistet eksempelvis den finske hæren 9 brigader av opprinnelige 22, mobiliseringsforsvaret ble redusert fra 237 000 til 170 000, og antall artilleriskyts fra 1389 til 681.


Foto: Konsept for utvikling av morgendagens Hær

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.