Amerikaneren Jerry Pournelle er en av de vitenskapsmenn som har fått en lov oppkalt etter seg: «Pournelle's Iron Law of Bureaucracy». Den er kanskje ikke av de mest kjente, men vi ser eksempler på den hvor enn vi snur oss.
Pournelles observasjon er at i alle organisasjoner kan folkene grupperes i to kategorier. Den første kategorien er de som er dedikert til det organisasjonen er til for. I en barnehage er det de som liker å jobbe med barn, på en skole de som liker å stå i klasserommet og på et bilverksted de som liker å skru på bil. I den andre kategorien finner vi de som er dedikert til organisasjonen og ikke til det organisasjonen gjør. Det er alle de som administrerer barnehager, skoler og bilverksteder. De får aldri grønske på knærne eller motorolje under neglene. De sitter med regneark, målkart og planer.
Så langt intet oppsiktsvekkende. Pournelles fortjeneste var at han så en lovmessighet her som ved første øyekast ikke er like opplagt, nemlig at det alltid er byråkrater og blåruss, de som ikke bryr seg så mye om det organisasjonen gjør, som preger og styrer organisasjonen. Det er de som lager reglene for virksomheten, og bestemmer hvem som skal få opprykk. Dette er en jernlov fordi det ikke finnes unntak fra den: «I ethvert byråkratisk system tar folket som betjener byråkratiet selv uunngåelig kontroll over systemet, mens de som tjener det opprinnelige formålet organisasjonen skulle oppnå, har mindre og mindre innflytelse, noen ganger til og med til fullstendig eliminering.»
Å påpeke at FHS og Forsvarets utdanningssystem lider under Pournelles byråkratiske jernlov, er derfor like lite oppsiktsvekkende som å hevde at tyngdeloven gjelder alle steder. Ingen som har brukt særlig tid på undervisning, forskning og formidling på FHS vil noen gang havne i en lederposisjon. Ingen vitenskapelig ansatt i uniform får noen gang ansvar for å lede virksomheten eller sette dens rammer. Det er en ubrytelig lovmessighet. På FHS er det ikke mulig å lede i fra front, ei heller ønskelig. De militære lederne har aldri vært ved forskningsfronten. En gang i tiden spøkte man med at om noen hadde sett navnet til en offiser på tittelsiden til en bok, hadde offiseren fått sitt siste opprykk. På FHS er slikt ingen spøk.
At ingen med interesse og anlegg for undervisning, forskning og formidling kan gjøre karriere i Forsvarets utdanningssystem har formodentlig gjort at de ikke gjør karriere noe annet sted i Forsvaret heller. Om du har ambisjoner om en lederjobb i Forsvaret, må du aldri la deg friste til å bli en av de vitenskapelig ansatte ved våre akkrediterte skoler. Da flater karrierekurven ubønnhørlig ut.
Det som gjør Pournelles byråkratiske jernlov spesielt uhellsvanger på FHS er at det ikke finnes noen ytre korreksjoner som kan dempe kreftene i jernloven. Hvis et bilverksted mister helt interessen for å reparere biler, til fordel for å skravere rubrikker i et regneark, går sjappa konkurs. Om FHS fullstendig mister interessen for eller evnen til å undervise, forske og formidle, spiller ikke det noen rolle. Kundene har ikke noe annet sted å gå.
At det ikke finnes korrigerende reaksjoner, er nok også grunnen til at FHS gjennom mange år ikke bare har saget på den grenen de sitter på, men også har gått løs på stammen med motorsag. Målet synes å være at alle fyller sine arbeidsdager med å skravere ruter i et regneark, og så få som mulig bruker tid og ressurser på undervisning, forskning og formidling.
Man skulle kanskje tro at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) sørger for at en akkreditert høyskole ikke havner helt i blårussens vold. Problemet med NOKUTs kontrollarbeid er imidlertid at tilsynet skjer av byråkrater på byråkratiets premisser. Det de er opptatt av, er at de rette rubrikkene er skravert. Så lenge man går til grunne på forskriftsmessig vis, har NOKUT ingen anmerkninger. At utdanningsreformen eksplisitt brøt med formålsparagrafen i universitets- og høyskoleloven, om at «Universiteter og høyskolers formål er å tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå», er det ingen som bryr seg om.
Helt mørkt er det tross alt ikke. Historien viser at interessen for militær utdanning stiger etter at landet har vært i krig. I krig kommer militær kompetanse, og aller helst mangel derpå, langt bedre til syne enn i fredstid. Støttene på krigskirkegården er det mulig å telle, og kan følgelig finne sin plass i regnearket.
Foto: Forsvaret
