Krigens språk (I): Kjønn, styrke og sårbarhet i krig

Historikere blir ofte anklaget for å se bakover. Men mange av spørsmålene de stiller, er like aktuelle i dag. Debatter om militærtjeneste, lederskap, maskulinitet, seksuell vold i krig, veteraners psykiske helse og politisk autoritet, er temaer som stadig dukker opp, og gjerne hver for seg. Likevel kretser de om de samme grunnleggende spørsmålene: Hva ser styrke ut som, og hva regnes som svakhet? Hvem forventes å beskytte, og hvem forventes å bli beskyttet? Hvilke egenskaper kjennetegner en god soldat, statsborger eller leder? Kjønn er ett av perspektivene vi kan bruke for å nærme oss disse spørsmålene.

Når vi hører ordet kjønn, tenker mange av oss umiddelbart på kvinner, likestilling eller representasjon. Det er viktige saker, og av gode grunner. Men kjønn handler ikke bare om kvinner, og heller ikke bare om menn. Det dreier seg om de forventningene, forestillingene og maktforholdene som former hvordan samfunn forstår femininitet og maskulinitet, styrke og svakhet, autoritet og avhengighet, mot og sårbarhet. Som den norske historikeren Gro Hagemann har påpekt: «Kjønn er både iøynefallende og usynlig, både enkelt og komplisert.»¹ [1]Det er ofte noe av det første vi legger merke til ved et annet menneske, og likevel er mange av forestillingene knyttet til kjønn så innarbeidede at de nesten usynliggjøres. Krig gir oss et særlig godt utgangspunkt for å gjøre disse forestillingene synlige.

Gjennom store deler av 1800- og 1900-tallet forbandt mange vestlige samfunn det ideelle mannsbildet med mot, selvkontroll, rasjonalitet, disiplin, utholdenhet og vilje til å ofre seg for nasjonen. Kvinner ble derimot gjerne assosiert med omsorg, familieliv og reproduksjon. Disse skillene varierte over tid og mellom land, men de hadde en dyp innvirkning på samfunnets forventninger og ikke minst på hvilke muligheter folk hadde.

Sosiologen Raewyn Connell ga oss et nyttig begrep for å forstå disse mekanismene. I stedet for å spørre hva menn faktisk var, spurte hun hva samfunnet forventet at de skulle være. Hennes begrep «hegemonisk maskulinitet» viser til et kulturelt dominerende ideal for manndommen – et ideal som få menn fullt ut lever opp til, men som likevel er bemerkelsesverdig virksomt.[2] Det former forventningene til styrke og svakhet, suksess og fiasko, autoritet og tilhørighet. Menn blir ofte målt opp mot denne standarden, og måler seg gjerne selv mot den. Noen kommer nærmere idealet enn andre, mens mange holdes helt utenfor. Det er heller ikke bare menn som opprettholder disse forventningene: Kvinner kan bidra til å reprodusere forventningene, akkurat som menn kan utfordre dem. Fordi slike idealer er vanskelige – om ikke umulige – å oppfylle fullt ut, oppleves de gjerne som skjøre og stadig truet. Kanskje forklarer det noe av hvorfor bekymringer for maskulinitet i krise, synkende manndomsidealer eller tap av tradisjonelle verdier dukker opp på nytt i nesten hver generasjon. Språket skifter, men lignende debatter lever videre, særlig i perioder med rask samfunnsendring og usikkerhet.

Da første verdenskrig brøt ut, trodde mange politikere, leger og kommentatorer at krigen ville styrke både nasjonen og mennene som kjempet i den. Militærtjeneste ble fremstilt som en prøvelse der mot, disiplin, selvkontroll og offervilje kunne smi seg: Et motmiddel, mente noen, mot tidens opplevde svakheter. [3] Virkeligheten viste seg å bli en helt annen, på to ulike, men beslektede måter.

For det første kom millioner av soldater hjem fra skyttergravene med ukontrollerbare skjelvinger. Noen mistet evnen til å snakke. Andre slet med lammelser, mareritt, panikkanfall eller følelsesmessig sammenbrudd. I dag ville vi gjenkjenne mange av disse symptomene som uttrykk for psykologisk traume eller Post-raumatic Stress Disorder (PTSD). Den gang fikk tilstanden navnet «granatsjokk». Symptomene var alvorlige nok i seg selv, men minst like alvorlig var hva de syntes å antyde. I tiår hadde mannsidealet hyllet selvkontroll, disiplin, rasjonalitet og følelsesmessig beherskelse: egenskaper den ideelle soldaten skulle legemliggjøre i reneste form. Og likevel var det nettopp menn som hadde vist mot i kamp, som nå fant seg ute av stand til å kontrollere kropp, følelser og frykt. Hva sa det om tidens forestillinger om maskulinitet, at en modig og patriotisk soldat kunne bryte sammen under krigens press? For mange syntes granatsjokket å utfordre selve kjernen i det som definerte den ideelle mannen. Psykisk skade ble ofte mistolket, og ble ikke ansett som en konsekvens av industrialisert krigføring, men som tegn på svakhet, «hysteri», dårlig karakter eller utilstrekkelig mannlighet.[4] Det sårbare sinnet passet ikke inn i bildet av den disiplinerte og selvbeherskede soldaten.

Der granatsjokket avdekket skjørheten i idealene som knyttet manndommen til mot, disiplin og følelsesmessig kontroll, viste seksuell vold i krig hvordan de samme idealene kunne mobiliseres for å uttrykke makt og dominans. Gjennom store deler av 1800- og tidlig 1900-tall ble seksuell vold i krig ofte behandlet som et beklagelig, men uunngåelig trekk ved krig. Når det i det hele tatt ble diskutert, handlet det gjerne om enkeltpersoner eller sammenbrudd i militær disiplin, ikke om de bredere meningene slik vold bar med seg i krigssamfunnet. Over tid begynte historikere å nærme seg spørsmålet annerledes: i stedet for å se seksuell vold bare som en privat forbrytelse mot enkeltofre, undersøkte de hvilke sosiale og politiske funksjoner den kunne fylle i krig.[5] Sett slik var seksuell vold ikke rettet kun mot individet, men mot familier, lokalsamfunn, folkegrupper og nasjoner.

Vold rettet mot kvinner bar gjerne meninger knyttet til ære, reproduksjon og kollektiv identitet. Vold rettet mot menn forsøkte ofte å undergrave forestillinger om styrke, beskyttelse og maskulinitet. I begge tilfeller strakk handlingens betydning seg langt utover den fysiske skaden: Seksuell vold ble et middel til å kommunisere makt og dominans. Militære institusjoner hyllet gjerne idealer om hardhet, mot, kontroll og motstandskraft, men krigen selv var preget av frykt, usikkerhet, utmattelse og avmakt. I dette landskapet kunne seksuell vold bli en måte å befeste makt på, reprodusere hierarkier og demonstrere herredømme over andre. Det betyr ikke at slik vold alltid ble beordret ovenfra eller formelt integrert i militær strategi. Oftere vokste den frem innenfor bredere kulturer av vold, straffefrihet og avhumanisering. Men konsekvensene rakk langt utover den umiddelbare handlingen. Ved å så frykt, omforme sosiale relasjoner og befeste maktstrukturer etterlot seksuell vold arr som nådde langt utover det enkelte offeret og overlevde konflikten selv med bred margin.

Debattene om granatsjokk og seksuell vold handlet sjelden bare om menn. Den første verdenskrigen forvandlet kjønnsrelasjonene i Europa på en bred front. Kvinner inntok arbeidsplasser, tok på seg nye oppgaver og ble mer synlige i det offentlige liv. For noen representerte dette fremgang, for andre bekreftet det en følelse av at etablerte grenser var i ferd med å løse seg opp. Diskusjoner om granatsjokkede veteraner, nye familiestrukturer, kvinnefrigjøring og seksualitet ble gjerne vevd sammen og ble del av en bredere angst for sosial orden og «nasjonal tilbakegang». Seksologen Magnus Hirschfeld argumenterte, som et uttrykk for tidens uro, at den langvarige voldseksponeringen hadde etterlatt psykologiske sår som rakk langt utover slagfeltet og preget intime relasjoner, seksuell atferd og familieliv i årene som fulgte.[6]

Disse bekymringene forsvant ikke med våpenstillstanden. Under andre verdenskrig mobiliserte igjen millioner av menn og kvinner. I likhet med første verdenskrig ble etablerte kjønnsroller utfordret og blottstilte det samme gapet mellom idealisert styrke og krigens realiteter, nå i enda større skala. Kvinner påtok seg viktige roller i krigsøkonomiene, motstandsbevegelsene og militære organisasjoner. I noen sammenhenger deltok de direkte i kamp som soldater, piloter, partisaner, snikskyttere og geriljakrigere, og visket ut skiller som lenge hadde atskilt maskuline og feminine sfærer i krig.

Menn bar fortsatt hoveddelen av byrden ved militærmobilisering og frontlinjetjeneste og møtte den fysiske ødeleggelsen og psykiske belastningen ved industrialisert krigføring. Men verken menn eller kvinner var immune mot krigens menneskelige kostnader. Kamp, okkupasjon, flukt, tap og traume satte dype fysiske og psykologiske spor. Veteraner kom hjem med synlige og usynlige sår, mens mange kvinner slet med ettervirkningene av krigsarbeid, atskillelse, sorg, forfølgelse og seksuell vold.

Fredens tilbakekomst løste ikke disse spenningene. I mange land ble etterkrigstiden brukt til å gjenopprette sosial orden, ofte gjennom en gjeninnføring av mer tradisjonelle kjønnsroller og hierarkier. Kvinner som hadde gått inn i fabrikker, kontorer og andre yrker under krigen, ble gjerne oppfordret til å vende tilbake til hjemmet, mens menn ble forventet å reintegreres i sivillivet som ektemenn, fedre og forsørgere. Å gjenoppbygge nasjonen ble over store deler av Europa uløselig knyttet til å gjenoppbygge familien og gjenopprette sosial stabilitet. Spørsmål om maskulinitet, femininitet, autoritet og nasjonal fornyelse forble derfor sentral for hvordan samfunn tolket begge krigene og ettertiden.

Paradokset lot seg vanskelig ignorere. Krigen krevde styrke, men produserte sårbarhet. Samfunn som hyllet militært mot, ble gang på gang tvunget til å forholde seg til de fysiske og psykologiske skadene krigen selv påførte. Og da stridighetene tok slutt, søkte mange samfunn raskt tilbake til eldre kjønnsroller og sosiale hierarkier. Menn og kvinner ble på nytt forventet å tilpasse seg, å omfavne nye normalitetsidealer og legge fra seg erfaringer som hadde forandret dem til bunns.

Granatsjokk og seksuell vold er på mange måter to sider av samme sak. Begge avslører hva som skjer når krigens realiteter kolliderer med rådende idealer om styrke, mot, beskyttelse og kontroll. Ingen av dem kan forstås utelukkende som individuelle lidelseshistorier. Begge synliggjør de forestillingene, hierarkiene og blindflekkene som samfunn bruker for å fortolke vold og dens konsekvenser. Det er derfor kjønn er relevant for krigshistorien, og like relevant i dag. Det er ett av de språkene samfunn bruker for å gi krig mening: til å bestemme hvem som kjemper, hvem som leder, hvem sin smerte som anerkjennes, og hvem sin som usynliggjøres. Å se krigen gjennom dette perspektivet gir ikke alle svarene, men det hjelper oss å se forestillinger om autoritet, tilhørighet og makt som ellers gjerne forblir usynlige.

Som artikkelen del to vil utforske, slutter ikke disse spørsmålene på slagfeltet. De former også militære institusjoner, politisk autoritet og den tilbakevendende appellen til den «sterke mannen» i tider preget av usikkerhet.

Foto: Australian War Memorial