Om morgenen 27. mai 1942 ble Obergruppenführer og General der Polizei, Reinhard Heydrich, lederen for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i det nasjonalsosialistiske Tyskland, angrepet av tsjekkoslovakiske fallskjermjegere. Idet bilen med SS-generalen og hans sjåfør, SS-Oberscharführer Johannes Klein, rundet et hjørne i en gate i Praha, slo soldatene til. En av disse, Josef Gabčík, tok et steg ut i gaten, klar til å gjennomhulle bilen og dens passasjerer, men stenmaskinpistolen fikk en feilfunksjon. En av de andre soldatene, Jan Kubiš, kastet så en spesiallaget bombe mot bilen. Den traff ikke optimalt, men eksplosjonen bidro likevel til å såre Heydrich alvorlig. Heydrich døde noen dager senere som følge av skadene han pådro seg i angrepet. Operasjon Anthropoid og attentatet på Reinhard Heydrich gikk dermed inn i historiebøkene. Etterspillet ble dessverre brutalt og blodig. De britisk-trente kommandosoldatene ble forrådt og jaktet ned, og tusenvis av uskyldige ble drept i tyske represalier.[ii] Det kan reises spørsmål om prisen for attentatet var verdt å betale, men isolert sett var det et vellykket angrep på en sentral aktør i det nasjonalsosialistiske maktapparatet.

Det er ikke vanskelig å finne andre historiske eksempler på anslag på militært nøkkelpersonell. Listen er lang. Kjente operasjoner er for eksempel «Operation Vengeance» og angrepet på admiral Isoroku Yamamoto, arkitekten bak Pearl Harbor, 18. april 1943,[iii] og Rote Arme-Fraksjons (RAF) angrep på Alexander Haig, Supreme Allied Commander NATO, i belgiske Mons 25. juni 1979.[iv] Også i vår samtid finnes det en rekke eksempler. Ifølge Moscow Times og det undersøkende mediet Insider har minst 19 russiske generaler blitt drept siden invasjonen av Ukraina.[v] Flere har dødd ved fronten, men mange har også blitt drept i målrettede anslag i det russiske bakrommet. Generalløytnant Igor Kirillov, sjefen for det russiske forsvarets ABC-styrker, ble for eksempel drept av en bombe koblet til en elektrisk scooter som var plassert utenfor leiligheten hans i Moskva,^[vi] og den russiske generalløytnanten Yaroslav Moskalik, nestkommanderende i operasjonsavdelingen i den russiske generalstaben, ble drept av en bilbombe.[vii] Generalløytnant Fanil Sarvarov, ansvarlig for kamptrening og krigsberedskap i krigen i Ukraina, fant sin endelikt på samme vis.[viii] Senest den 9. juni 2026 ble generalløytnant Damir Davydov sprengt i luften i Moskva. Davydov hadde ansvaret for forsyninger av missiler og artilleri til de russiske frontstyrkene.[ix] Også ukrainske militære ledere har blitt utsatt for målrettede angrep i krigen. Det er blant annet kjent at oberst Ivan Voronych fra den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU (Служба безпеки України) ble skutt og drept på åpen gate i Kiev i juli 2025.[x] Russiske sikkerhetstjenester stod trolig bak.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen uttalte i sin tid, da han var sjef for Hæren, at «[i]ngen av oss [er] uunnværlige. Skulle noe skje meg, står det veldig mange flinke offiserer klare til å overta som sjef [...].»[xi] Dette har han utvilsomt rett i, men det er ingen tvil om at enkelte militære tjenestemenn og kvinner likevel er viktigere enn andre. En general er kort sagt, i hvert fall i utgangspunktet, viktigere enn en korporal. Historien ville ha sett annerledes ut dersom Napoleon Bonaparte den første eller Arthur Wellesley, første hertug av Wellington, hadde blitt tatt av dage på høyden av sine militære karrierer; om Heinz Guderian hadde blitt drept før han bygde opp panservåpenet i Tyskland, eller rett før invasjonen av Frankrike; om Erwin Rommel hadde blitt drept før Afrikakorpset ble deployert; eller om general Patton hadde blitt drept før invasjonen av Sicilia. Egensikring (force protection) er en naturlig del av ethvert militært oppdrag, men det er innlysende at staten og militærmakten har et særskilt behov for å sikre militært nøkkelpersonell mot forulemping, vold og død i fred, krise og krig.

Denne artikkelen drøfter noen sider ved den norske sikringen av militært nøkkelpersonell, også kalt militære VIPr (Very Important Person(s) eller viktig militært personell. Det ligger ingen meningsforskjell i terminologien her. For enkelhets skyld vil jeg i det følgende bruke betegnelsen militært nøkkelpersonell. Med militært nøkkelpersonell menes personell som i kraft av sin stilling, funksjon eller person er av særskilt betydning for militærmakten. Militært nøkkelpersonell behøver ikke nødvendigvis å være høytstående offiserer eller ledere. Det kan også være for eksempel piloter eller ubåtsjefer, slik illustrert i det svenske forsvarets film Förebudet fra 1987[xii] og i praksis ved den russiske invasjonen av Afghanistan i 1979 og i Ukrainakonflikten fra 2014 og fremover.  

Sikring av militært nøkkelpersonell drøftes sjelden i det offentlige rom. Dette skyldes nok flere forhold. For det første er mange opplysninger knyttet til feltet sikkerhetsgradert. For det andre, og nært forbundet med det førstnevnte poenget, har allmennheten naturlig nok begrenset kunnskap om temaet. For det tredje er feltet heller ikke godt kjent blant fagmilitære, da det er få som får befatning med det i den daglige tjenesten. En fjerde mulig forklaring er at de som både har kunnskap og anledning til å drøfte problemstillinger knyttet til feltet, lar være, i frykt for at ytringer i den offentlige debatten kan medføre uønsket negativ oppmerksomhet for utøvende avdelinger, brukerne av tjenesten eller Forsvaret for øvrig.

Fraværet av offentlig diskusjon medfører en fare for at politiske og militære beslutningstakere ikke er kjent med behovet for sikring, tjenestens eksistens og de utfordringene den står overfor. Forsvarets spesialkommando (FSK) befant seg i en tilsvarende situasjon før avdelingen ble offentlig kjent på 1990-tallet, da krefter i Forsvaret mente at FSK burde nedlegges.[xiii] Denne artikkelen må ses på som et forsøk på å løfte noen aktuelle problemstillinger knyttet til sikring av militært nøkkelpersonell frem i lyset. For å øke lesbarheten er artikkelen delt inn i tre deler. Del I handler om ansvaret for å sikre militært nøkkelpersonell. Her behandles den rettslige og organisatoriske ansvarsfordelingen. Del II tar for seg noen utfordringer. Jeg velger å fokusere på fem av de viktigste: i) kapasitet, ii) organisering, iii) ressurstilgang, iv) mangel på et helhetlig sikkerhetssystem og v) hjemmelsgrunnlag. Det er en nær sammenheng mellom dem. I del III skisseres noen forslag til løsninger.

Del 1: Ansvaret for sikring av militært nøkkelpersonell 

Rettslig ansvar

Hvem har ansvaret for å sikre militært nøkkelpersonell? Det følger av politiloven at kriminalitetsbekjempelse og opprettholdelse av den offentlige ro og orden i Norge er sentrale politioppgaver.[xiv] Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har også et særskilt ansvar for å beskytte myndighetspersoner.[xv] Militært nøkkelpersonell anses ikke som myndighetspersoner etter politiloven og PSTs instruks. Termen omfatter kun «medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater».[xvi] Sikring av militært nøkkelpersonell faller følgelig ikke inn under PSTs primæransvar.

Forsvaret har ingen hjemmelslov som lister opp Forsvarets oppgaver på samme måte som politiloven.[xvii] Sikring av militært nøkkelpersonell reguleres heller ikke av sikkerhetsloven.[xviii] Kapittel 8 i loven regulerer rett nok «personellsikkerhet», men med dette menes ikke sikring av personell, men «[t]iltak, handlinger og vurderinger for at personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko ikke plasseres eller er plassert i stillinger som kan bryte sikkerhetsloven».[xix] Sikring av militært nøkkelpersonell reguleres heller ikke av instruks om sikkerhetstjeneste i Forsvaret,[xx] men ansvaret for å sikre militært nøkkelpersonell kan forankres i Forsvarets primæroppdrag. Det forutsettes også i objektsikringsinstruksen.[xxi] Et ansvar for å sikre militært nøkkelpersonell kan trolig også utledes av arbeidsgiveransvaret.[xxii] Arbeidsmiljøforskriften gir likevel Forsvaret en rekke unntak fra arbeidsmiljølovens bestemmelser.[xxiii] I en sikkerhetspolitisk krise og i krig kan også arbeidsmiljøloven måtte vike.[xxiv] Arbeidsmiljøloven gjelder heller ikke under tjeneste i internasjonale operasjoner jf. forsvarsloven § 57 første ledd.[xxv] Lovens § 57 andre ledd åpner videre for at Forsvarsdepartementet (FD) «kan gi forskrift om arbeidsmiljøet til norske styrker som deltar i internasjonale operasjoner». Så vidt jeg er kjent med, er ikke denne hjemmelen tatt i bruk.[xxvi] For å komplisere bildet ytterligere, har Forsvaret også egen regulering av helse, miljø og sikkerhet i forbindelse med operativ virksomhet.[xxvii] Den nærmere rekkevidden av Forsvarets arbeidsgiveransvar for sikring av militært nøkkelpersonell er derfor ikke fullt ut avklart.

Uavhengig av uklarheter knyttet til rekkevidden av arbeidsgiveransvaret, er det klart at Forsvaret har et ansvar for å sikre militært nøkkelpersonell etter gjeldende regulering, både nasjonalt og internasjonalt. Forsvaret kan derfor neppe sende for eksempel en general til en konfliktsone uten at det gjennomføres en vurdering av sikkerhetstrusselen og iverksettes nødvendige tiltak for å ivareta vedkommendes sikkerhet.

Ansvar for utførelse

Aktiv sikring av militært nøkkelpersonell gjøres i form av det som betegnes som (militær) livvakt- og eskortetjeneste. I praksis vil oppdragene livvakt og eskortetjeneste gli over i hverandre, men det sondres mellom termene da militær livvakttjeneste har et høyere ambisjonsnivå. Der livvakttjeneste utøves, skal VIP-en beskyttes, også dersom dette medfører at livvaktene dør som ledd i oppgaveutførelsen (jf. til sammenlikning oppdragsformuleringene «ta mål», «bekjemp» og «hold»). På engelsk omtales livvakttjeneste normalt som Close Protection (CP). I henhold til NATOs håndbok for Close Protection, er Close Protection “the preventive and reactive measures taken by trained personnel to protect a person who is specifically or generally at threat from assassination, kidnapping or other illegal acts.”[xxviii]

Hirden var trolig Norges første «livvakttjeneste».[xxix] I moderne tid kan Gunnar Sønsteby og Max Manus sin sikring av kongens hjemkomst etter 2. verdenskrig anses som startskuddet for den militære (og sivile) livvakttjenesten.[xxx] Sikring av militært nøkkelpersonell i og utenfor landets grenser har siden den gang blitt utført av ulike avdelinger. Tidligere forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité, general Vigleik Eide, ble for eksempel beskyttet av mannskaper utdannet av militærpolitiet under hans periode som formann. Sjefen for Kosovo Force (KFOR), generalløytnant Thorstein Skiaker, ble beskyttet av operatører fra FSK, og daværende brigader Per Sverre Opedal, senere generalmajor og generalinspektør for Hæren, ble sikret av mannskaper fra militærpolitet og HV016, da han tjenestegjorde som nestkommanderende i Kabul Multinational Brigade, ISAF, Afghanistan fra 2002 til 2004. 

Den første norske militære avdelingen som i moderne tid hadde livvakt- og eskortetjeneste som et primæroppdrag var Heimevernets 016-avdelinger. Disse ble opprettet i 1987 for å imøtegå trusselen fra russiske Spetsnaz.[xxxi] Avdelingene ble som kjent nedlagt, offisielt som følge av at det i henhold til daværende forsvarsledelse ikke lenger var behov for å opprettholde denne kapasiteten i HV[xxxii] og fordi denne typen oppdrag i fremtiden skulle løses av stående styrker.[xxxiii] Det ble også hevdet at styrkene var en overlevning fra den kalde krigen og at de var ute av kontroll.[xxxiv]

Den første stående enheten som hadde sikring av militært nøkkelpersonell som sitt primæroppdrag ble etablert i 2006 i form av Militær livvaktavdeling i Militærpolitiet (ML-avdelingen). Avdelingen hadde sitt utspring i livvaktseksjonen ved Forsvarets militærpolitiskole (FMPS) lokalisert på Sessvollmoen sentralt på Østlandet. FMPS var på denne tiden en del av Forsvarets militærpolitiavdeling, som igjen var en del av Forsvarets kompetansesenter for logistikk (FKL). Den daværende sjefen for FKL, flaggkommandør Erik Magnussen, skal ha mye av æren for at avdelingen overlevde den første turbulente perioden.[xxxv] Rasjonale for opprettelsen av en stående enhet var at den tidligere tilnærmingen, med bruk av vernepliktige soldater og korte kurs før oppdragsløsning basert på den gamle mobiliseringsforsvarsmodellen, ikke var egnet til å sikre forsvarlig oppdragsløsning i inn- og utland. Det var videre nødvendig å ha en stående enhet for å sikre tilstrekkelig faglig styring og organisatorisk forankring av kunnskap i Forsvaret. Før avdelingen ble etablert, var det i stor grad vilkårlig om Forsvaret klarte å nyttegjøre seg av kompetansen fra nasjonale og internasjonale livvaktoppdrag, da det (kanskje med unntak for spesialstyrkene) ikke fantes en organisatorisk oppfangsmekanisme på livvaktfeltet. En stående enhet muliggjorde også et bedre samarbeid med politiet. Betegnelsen «militær livvakt» ble valgt for å rette oppmerksomheten mot enhetens oppdrag. Rent militære operasjonsmiljøer stiller til dels andre krav når det gjelder kompetanse og materiell enn livvakttjenesten som utføres i regi av politiet i Norge. Betegnelsen ble også valgt i lys av revirkampen mellom Forsvarets og politiets avdelinger på antiterrorfeltet på 2000-tallet, for å signalisere utad at man ikke hadde til hensikt å konkurrere med politiets livvakttjeneste. Avdelingsdirektør og mangeårig leder for livvakttjenesten hos politiet, Sjur Bakken, ble av samme grunn informert om etableringen. I dag hadde nok behovet for å markere distanse til politiet vært mindre, da det i større grad finnes en forståelse av at statssikkerheten, samfunnsikkerheten og Forsvarets og politiets oppgaver til dels er overlappende.[xxxvi]

Etableringen av avdelingen sammenfalt med et økende sikringsbehov, grunnet det norske engasjementet i Afghanistan. Det økte sikringsbehovet var blant annet et resultat av en rekke «green-on-blue» -angrep utført av afghanske sikkerhetsstyrker.

Den amerikanske generalmajoren Harold Greene ble for eksempel drept i et slikt angrep i 2014. I det samme angrepet ble også den tyske brigaderen Michael Bartscher og flere andre offiserer såret. Livvaktteamet fra Royal Military Police, som hadde ansvaret for å beskytte den britiske generalløytnanten Ben Bathurst, bidro til at flere ikke mistet livet.[xxxvii]

Angrepet på Hotell Serena, hvor utenriksminister Jonas Gahr Støre kom i skuddlinjen og journalist Carsten Thomassen fra Dagbladet ble drept, medførte her hjemme økt politisk forståelse for betydningen av sikkerhet og bidro til at man i større grad profesjonaliserte sikkerhetsarbeidet i det norske statsapparatet.[xxxviii] I den samme perioden ble forholdet mellom Forsvaret, politiet og den private sikkerhetsbransjen problematisert i pressen, og bruken av private sikkerhetsselskaper for å bistå Forsvaret ble stanset.[xxxix] Etter 22. juli 2011 ble det av Forsvarssjefen besluttet at det kun var Militærpolitiet og spesialstyrkene som skulle løse livvaktoppdrag for Forsvaret.[xl] Begrunnelsen var blant annet kravene som stilles til mannskapene.

ML-avdelingen markerer i år (2026) sitt 20-årsjubileum. Avdelingen er underlagt Militærpolitiregimentet i Hæren.[xli] Den har fortsatt ansvaret for å sikre militært nøkkelpersonell i fred, krise og krig, nasjonalt og internasjonalt. De som ønsker å arbeide som fulltidslivvakter i Forsvaret, må søke avdelingen etter at de har gjennomført minst førstegangstjenesten. Personellet rekrutteres fra hele Forsvaret og fra det sivile og ikke kun internt fra militærpolitiet. Etter gjennomført seleksjon, grunnkurs og etterfølgende grunnutdanning, inngår mannskapene i den stående enheten eller signerer en beredskapskontrakt.

Seleksjon og utdanning i ML-avdelingen er forankret i en tanke om at en god livvakt først og fremst er et oppegående individ og en god enkeltmann (eller kvinne) med utmerkede enkeltmannsferdigheter og militær og polisiær forståelse. Avdelingen søker selvstendige, rolige og robuste individer med handlekraft og evne til å utøve kontrollert aggresjon ved behov. Operatørene må kunne arbeide i sivile og militære miljøer, både alene og i team. En viss alder og modenhet er nødvendig for at personellet skal få tillit hos dem de er satt til å beskytte, og for at de skal evne å sette foten ned overfor sine prinsipaler. Tjenesten er givende, men passer ikke for alle. De som kommer inn har normalt mange års tjeneste fra Forsvarets operative avdelinger og/eller (militær)politiet bak seg. Som for mange av de andre profesjonelle avdelingene i Forsvaret er den operative belastningen høy, men ståtiden er lang. 

Avdelingen løser oppdrag nasjonalt og internasjonalt. Siden opprettelsen i 2006 og frem til ca. 2020 løste avdelingen i snitt 10–12 oppdrag internasjonalt i året, blant annet i Syria, Libanon, Israel, Jordan, Egypt, Irak, Kuwait, Baharain, Qatar, Afghanistan, Tsjad, Mali, Sør-Sudan, Kypros og Polen.[xlii] Oppdragene varierer fra korte besøk til langvarige stående oppdrag over flere år.[xliii] Avdelingen løser ikke bare livvaktoppdrag, men også sikkerhetsoperasjoner, herunder sikkerhetsrådgivning, stiller med/utdanner spesialtrente sjåfører og yter bistand til militærpolitiet ved etterforskning og pågripelser i høyrisikoområder.

Del 2: Utfordringer

Kapasitet

Den første utfordringen jeg vil fremheve er den militære livvakttjenestens begrensede kapasitet. Verdenssituasjonen har endret seg, og behovet for personbeskyttelse har økt. Livvakttjenesten hos politiet har som følge av utviklingen opplevd en eksplosiv økning i oppdragsmengden. Det samme gjelder for budsjettene. I henhold til åpne kilder kostet livvakttjenesten for landets myndighetspersoner 444 millioner kroner i 2024.[xliv] Utgiftsøkningen til politiets livvakttjeneste de siste 10-15 årene har vært formidabel.[xlv]

Det er neppe grunnlag for å hevde at Forsvarets øverste ledelse har mindre behov for sikkerhet enn andre i staten ved reiser til høyrisikoland. Rett nok er mange militære sjefer (herunder dagens forsvarsjef), i motsetning til en del politikere, selv meget kapable til å vurdere sikkerhetsspørsmål, men et sikkerhetssystem må beskytte funksjonen og ikke være avhengig av personen i stillingen for å gi et tilfredsstillende sikkerhetsnivå. Følgelig må det foreligge institusjonelle løsninger for å ivareta personellets sikkerhet ved reiser utenfor landets grenser. Ukraina-krigen viser i alle tilfelle at behovet for sikringstiltak for å ivareta militært nøkkelpersonell i en konvensjonell konflikt er svært stort. Sikring av militært nøkkelpersonell i krise og krig bør trolig da også være det dimensjonerende oppdraget for den militære livvakttjenesten.[xlvi] Forutsatt at man legger sistnevnte til grunn, kan det reises spørsmål om dagens tjeneste er dimensjonert for oppdraget. Antallet operatører i ML-avdelingen (og antall spesialjegere) er gradert, men i en reportasjeserie i bladet Alfa i mars 2011, som rettet oppmerksomheten mot Norges antiterrorberedskap og drøftet kapasitetene til MJK, FSK, HV016 og ML-avdelingen, ble det lagt til grunn at ML-avdelingen i 2011 hadde ca. 12 operatører.[xlvii] Til sammenlikning hadde HV-016-avdelingene, ifølge åpne kilder, over 200 frivillige deltidssoldater.[xlviii] Dersom antallet operatører i ML-avdelingen fortsatt er korrekt, er det åpenbart at avdelingen ikke vil være i nærheten av det antallet operatører som er nødvendig for å sikre militært nøkkelpersonell i en sikkerhetspolitisk krise eller krig. I tilfelle av en konvensjonell konflikt er det heller ingen grunn til å tro at spesialstyrkene vil være i stand til å forestå denne sikringen. De begrensede ressursene i FSK og MJK bør i utgangspunktet brukes til å løse andre oppdrag.

Organisering

Den andre hovedutfordringen er organisering. Som nevnt i artikkelens første del er ML-avdelingen underlagt Militærpolitiregimentet i Hæren. Det er en rekke fordeler med dette. Militærpoliti er utdannet til å operere i skjæringsfeltet mellom det sivile og det militære domenet. De har også normalt god forståelse for betydningen av lov- og regelverk og har god kunnskap om myndighetsutøvelse. Militærpolitiloven gir MP-personell militær politimyndighet, noe som blant annet gir rett og plikt til å gripe inn for å «ivareta sikkerhet, disiplin, ro og orden og for å avverge eller stanse lovbrudd».[xlix] Sjefen for Militærpolitiregimentet har fagansvar for militærpolititjenesten og livvakttjenesten i Forsvaret.[l] I tillegg er fagfeltet doktrinelt sett tillagt militærpolitiet i NATO. Tjenesten utføres da også i de fleste NATO-land av militærpoliti eller gendarmeri.[li]

At ML-avdelingen er underlagt Militærpolitiregimentet innebærer likevel ikke bare fordeler. Det gir også opphav til noen utfordringer. I 2025, hadde regimentet følgende underavdelinger: 

• Regimentsstab (MPST)
• Forsvarets militærpolitiskole (FMPS)
• Militærpolitibataljon 2 (MPBN 2) – alliert mottak
• Militærpolitikompani 1 (MPKP 1) - utdanning
• Militærpolitikompani 3 (MPKP 3) – orden/MP-stasjoner
• Etterforskningsavdeling (EAVD)
• Militær livvaktavdeling (ML)[lii] 

Enhetene er lokalisert på ulike steder i landet, og det er stor spennvidde i oppgavene. Oppgavene utføres også i all hovedsak selvstendig. Det er krevende å lede og administrere en organisasjon med så stor geografisk og oppgavemessig bredde. Det er også vanskelig å understøtte en slik organisasjon med tilstrekkelig stabskraft, når stabskreftene er få og sentraliserte, mens oppdragene utføres desentralisert. Det kompliserer også bildet at flere av oppgavene til Militærpolitiregimentets underavdelinger delvis initieres og styres av eksterne aktører. Ved utøvelse av etterforskning er militære etterforskere for eksempel underlagt påtalemyndigheten.[liii]

Det ligger også en kulturell nøtt i organiseringen. I tillegg til den geografiske spredningen, som i seg selv kan gjøre det vanskelig å etablere en felles kultur for regimentet, er spennet i oppgavene mellom avdelingene så stort at det kan være grunn til å stille spørsmål ved om det i det hele tatt er mulig å forene avdelingene i en felles kultur. De menneskelige og kompetansemessige kravene som stilles til mannskapene i de ulike avdelingene er svært ulike. Personellet som arbeider i ML-avdelingen har trolig like mye til felles med dem som arbeider i Etterforskningsavdelingen som teknikere hos Kripos har til felles med operatørene i Beredskapstroppen. Forsøk på kulturell samkjøring vil derfor, etter min oppfatning, raskt kunne skape friksjon. Det er også en utfordring at det, så vidt jeg vet, ikke er krav om bakgrunn fra livvaktfeltet for dem som arbeider i regimentsstaben. Dette kan forsterke vanskelighetene. Det er ikke uten grunn at spesialstyrkene tradisjonelt har krevd at de sentrale stillingene i organisasjonen må ha gjennomgått seleksjon og ha bakgrunn som operatører. Tilsvarende har Luftforsvaret tradisjonelt hentet sine toppledere fra pilotenes rekker.[liv] Det er selvsagt ikke gitt at den beste operatøren eller piloten er den beste lederen, men det er vanskelig å lede et fag man ikke fullt ut forstår og å ta inn over seg erfaringer man selv ikke har gjort. Lederen er også kulturens vokter. En leder vil neppe vokte og verne en kultur vedkommende selv ikke er eller har vært en del av.

Ressurstilgang

Den tredje utfordringen jeg vil trekke frem er nært knyttet til kapasitetsbegrensningene og dagens organisering. ML-avdelingen har tilsynelatende, til tross for en tidvis stor operativ belastning i mange år, hatt vanskeligheter med å nå frem i ressursdialogen.[lv] Det er symptomatisk at kort tid etter at Sunde overfor 22. Juli-kommisjonen og Stortinget viste til at militærpolitiet (og spesialstyrkene) skulle stå for livvakttjenesten, ble ML-avdelingen vurdert nedlagt av Hæren for å frigjøre midler til bruk på andre formål. Selv om beslutningen ble reversert og avdelingen formelt styrket, er det ingen indikasjoner i åpne kilder på at ressurstilgangen har blitt bedret.[lvi] Mangelen på ressurser kan neppe forklares med kvaliteten på tjenestene avdelingen har levert eller med mangel på behov. Muligens ligger i det minste noe av forklaringen i at ML-avdelingen er underlagt militærpolitiet. Det er ikke til å komme bort fra at militærpolitiet tidvis har hatt begrenset gjennomslag i ressursdialogen med Hæren, vurdert opp mot våpenarter som kavaleri, infanteri, artilleri og jegeravdelinger.[lvii] Begrenset gjennomslag for militærpolitiet kan skyldes flere forhold. En mulig begrunnelse er synet på militærpolitiets oppgaver. Militærpolitet er først og fremst et støttevåpen. I valget mellom for eksempel et ekstra infanterilag i en avdeling og et nytt lag i militærpolitiets struktur vil nok mange hæroffiserer (utenfor militærpolitiet) velge førstnevnte. Militærpolitiet leverer også tjenester til hele Forsvaret. Det er ikke utenkelig at Hæren er uvillig til å bruke ressurser på en tjeneste som den ikke nødvendigvis selv ser nytten av. Kunnskapen om militærpolititjeneste generelt og livvakttjeneste spesielt er nok også begrenset blant hærens offiserer, noe som kan forsterke vanskelighetene med å nå frem i ressursdialogen. Forsvaret utdanner få livvakter, og de som utdannes er svært ettertraktet utenfor Forsvaret. Det er videre, så vidt meg bekjent, slik som for Militærpolitiregimentet, ingen stillinger i Hærens ledelse som i dag krever livvaktkompetanse. Det er derfor helt tilfeldig om personell med livvakterfaring får jobb i relevante stillinger i Hæren etter endt tjeneste som livvakt. Uten talsmenn (eller kvinner) på ledelsesnivå er det vanskelig å få gjennomslag. Det er også mulig at den geografiske lokaliseringen av militærpolitiets ledelse har betydning. Hæren har fortsatt sitt tyngdepunkt i Indre Troms, mens Militærpolitiregimentets ledelse er lokalisert på Sessvollmoen. Uansett årsak er det i alle tilfeller slik at tilgangen på ressurser for ML-avdelingen kan hevdes å ha vært begrenset de 20 årene avdelingen har eksistert, noe som nok har medført stor belastning på det operative personellet.

Mangel på helhetlig militært sikkerhetssystem

Den fjerde utfordringen jeg vil trekke frem er nært knyttet både til spørsmålet om organisering og ressurstilgang – nemlig  mangelen på et helhetlig militært sikkerhetssystem. Det hjelper lite med dyktige livvakter hvis sikringen ikke inngår som en del av et fungerende sikkerhetssystem. Sistnevnte ble godt illustrert i den første delen av krigen mellom Iran, Israel og USA, da det øverste militære (og dels også det sivile) lederskapet i Iran ble nær utradert av amerikanske og israelske styrker i krigens innledende fase.[lviii] Det er ingen grunn til å tro at det var mangel på livvakter som gjorde det mulig for amerikanske og israelske styrker å slå ut ledelsen. Det var trolig mangler ved det iranske sikkerhetssystemet, kombinert med Israels og USAs teknologiske og etterretningsmessige overlegenhet, som gjorde operasjonene mulige.

Spørsmålet er så hvordan situasjonen står til hos oss på dette området. Det korte svaret på spørsmålet er at det, også her med utgangspunkt i det som foreligger i åpne kilder, ikke ser ut til å stå bra til. Ansvaret for å sikre militært nøkkelpersonell i Norge i dag faller tilsynelatende mellom flere stoler. Det kan hevdes at både Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA), Fellessoperativt hovedkvarter (FOH), Forsvarsstaben (FST), Forsvarets øvrige sikkerhetsorganisasjon, Hæren, den enkelte militærenhet og militærpolitiet har et delansvar for at sikringen av militært nøkkelpersonell vurderes, iverksettes og gjennomføres. I tillegg er det E-tjenesten og PST som, ut fra sine hjemler, besitter grunnlagsmaterialet for å vurdere trusler og risiko. Politiet har også et ansvar for å verne enhver norsk borger mot kriminelle handlinger generelt, og PST har et ansvar for å verne myndighetspersoner spesielt. Løsningen fremstår på papiret som fragmentarisk. Det kan reises spørsmål om ikke det hadde vært en bedre løsning om ansvaret for militært nøkkelpersonell hadde vært samlet ett sted, for eksempel hos en fungerende militær sikkerhetstjeneste. Slik Odd Dørum uttalte i knytning til spørsmålet om sammenslåing av PSTs livvakttjeneste og Kongeeskorten i politiet: «[d]ei som beskytta statsminister og regjering, burde vere tett på dei som skreiv trusselvurderingar, og som sat tettast på etterretninga, [...].»[lix] Per dags dato har Forsvaret likevel ikke en samlet og helhetlig sikkerhetstjeneste der beskyttelse av militært nøkkelpersonell inngår som en naturlig del. Slik det fremkommer av instruks om sikkerhetstjeneste i forsvarssektoren: «Ansvaret for sikkerhetstjeneste påhviler etatssjefene.»[lx] FSA kan i dag også hevdes å være i all hovedsak administrativt rettet.[lxi] En militær sikkerhetstjeneste fremstår heller ikke som politisk ønskelig. Forsøket på navneendring (fra FSA til Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST)) i 2009 ble hardt slått ned på,[lxii] og siviliseringen av det militære sikkerhetsapparatet ser heller ikke ut til å stanse med det første.[lxiii] 

Begrunnelsen for at Forsvaret ikke skal ha en egen militær sikkerhetstjeneste eller en kombinert etterretnings- og sikkerhetstjeneste er for meg ikke helt enkel å forstå. Etterretningstjenesten slår på sine hjemmesider fast at «[h]ovedformålet med norsk etterretningsvirksomhet er å bidra til å beskytte Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder å forebygge, avdekke og motvirke utenlandske trusler mot Norge og norske interesser.»[lxiv] Avsnittet kunne med fordel ha vært tilført «sikkerhetsvirksomhet» etter «etterretningsvirksomhet». Etterretnings- og sikkerhetstjenester er komplementære. Det hjelper lite med god etterretning hvis sikkerhetstjenesten ikke fungerer. De organiseres derfor ofte, men ikke alltid, under en felles kommando.[lxv] Det som E-tjenesten beskriver som hovedformålet med etterretningsvirksomhet er for øvrig også i stor grad sammenfallende med Forsvarets overordnede oppgaver.[lxvi]

Muligens ligger noe av forklaringen på at Forsvaret ikke har en militær sikkerhetstjeneste i en politisk skepsis mot det militære sikkerhetsapparatet.[lxvii] Muligens ligger også noe av forklaringen i krefter i akademia og byråkratiet som ønsker en sterkere sivilisering og departemental kontroll over tjenestene.[lxviii] Kanskje ligger også noe av forklaringen i en revirkamp mellom NSM, E-tjenesten, PST og FSA. Det er illustrerende for sistnevnte poeng at Etterretningstjenesten på sine sider skriver at: «I dag finnes det tre tjenester i Norge med nasjonalt mandat om å verne rikets sikkerhet, kjent som etterretnings-, overvåkings[-] og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene), eller de «hemmelige tjenestene». Disse tre består av Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.»^[lxix] FSA nevnes ikke, selv om det vanskelig kan hevdes at FSA ikke bedriver sikkerhetstjeneste^[lxx] eller er en såkalt EOS-tjeneste.^[lxxi]

I en væpnet konfrontasjon med for eksempel Russland er det min oppfatning at det er liten grunn til å tro at det norske sikkerhetssystemet ville ha ivaretatt militært nøkkelpersonell bedre enn det iranske. Mangelen på en helhetlig fungerende militær sikkerhetstjeneste, hvor sikring av militært nøkkelpersonell inngår som en naturlig del, er en svakhet, i det minste fra et sikkerhetsperspektiv.

Hjemmelsgrunnlag

Den femte og siste utfordringen jeg vil fremheve er det rettslige grunnlaget for sikring av militært nøkkelpersonell. Det kan hevdes at dagens regime er uoversiktlig.[lxxii] Det inneholder også lakuner som vanskeliggjør sikringens utøvelse. Militærpolitiloven § 5 avgrenser for eksempel militært område og dets umiddelbare nærhet, men hverken bestemmelsen i seg selv eller andre bestemmelser i loven gir en særskilt regulering for sikring av militært nøkkelpersonell. Departementet ble gjort oppmerksom på denne lakunen i forbindelse med høringsrunden for loven, men valgte å la den stå.[lxxiii] Den praktiske betydningen er at militære livvakter, med utgangspunkt i loven, vil ha adgang til å sikre militært nøkkelpersonell i Norge når de for eksempel er i leir eller på et kjøretøy eller fartøy (disse er å anse som militære områder), men vil ikke kunne sikre personellet med hjemmel i loven der den som sikres beveger seg utenfor leir i sivile miljøer, med mindre man tyr til kreative metoder. Dette er mildt sagt uheldig. Slik poengtert av professor Skodvin er ikke de praktiske rettslige grensene for Forsvarets adgang til maktutøvelse uten betydning, da de kan utnyttes av en kalkulerende motstander. De kan også bidra til handlingsvegring både på politisk nivå og på det utøvende nivået, og de kan påvirke den organisatoriske oppgavefordelingen.[lxxiv] Utfordringene er spesielt store i gråsonetilfellene. 

Forsvaret mangler også tilsynelatende klare hjemler for utarbeidelse av trussel- og risikovurderinger og for å anbefale tiltak for militært nøkkelpersonell. Til sammenlikning har PST et definert ansvar for å «utarbeide trusselvurderinger og gi råd om tiltak av betydning for norske interesser, virksomheter og enkeltpersoners sikkerhet».^[lxxv]

Del 3: Noen mulige løsninger

H.L. Mencken skal ha sagt at «there is always a well-known solution to every human problem — neat, plausible, and wrong».[lxxvi] Det er på ingen måte gitt at de utfordringene jeg har skissert i del II av denne artikkelen kan løses enkelt. I lys av sikkerhetssituasjonen i Europa vil det likevel være dumt å la være å prøve.

Kapasitet og ressursstilgang er de to enkleste problemene å gjøre noe med. Dette kan raskt håndteres forutsatt at Forsvaret velger å tilføre tjenesten flere ressurser, slik at oppgavene kan utføres på en faglig forsvarlig måte. Størrelsen på avdelingen må være drivverdig. Økt tilførsel av ressurser i form av stillingshjemler, personell og materiell vil likevel ikke løse de tre andre hovedutfordringene: organisering, mangelen på et helhetlig militært sikkerhetssystem og hjemmelsgrunnlagsproblematikken. 

Når det gjelder organiseringen, er det prinsipielt sett intet i veien for at den utøvende delen av livvakttjenesten organiseres under Militærpolitiregimentet slik som i dag. Som poengtert, har organiseringen flere fordeler. Skal ordningen beholdes, bør det likevel etableres løsninger som sikrer at dette fungerer over tid. Forsvaret bør derfor, etter min mening, fra sentralt hold stille tydelige krav til leveranser og ambisjonsnivå til Hæren for å sikre riktig prioritering i ressursdialogen, og avdelingen bør i størst mulig grad gjøres autonom slik at den ikke er avhengig av ekstern stabskraft. Det må også gjøres grep på eiendom-, bygg- og anleggssiden, og i lys av kostnadene ved livvakttjeneste er det nødvendig å avklare hvem som skal betale for tjenesten i Forsvaret.[lxxvii] Videre bør det, med mindre dette alt foreligger, etableres ordninger som gjør at Forsvaret kan beholde personellet også etter endt operativ tjeneste. Noen av operatørene kan etter tjeneste i førstelinjen gå inn på skole- og utviklingssiden i Militærpolitiregimentet, men regimentet vil neppe noen gang bli stort nok til å ta imot alle. For operatører uten MP-bakgrunn vil det heller ikke nødvendigvis være naturlig å fortsette i regimentet. For dem som ikke fortsetter i regimentet, bør det etableres tydelige karriereveier videre i Forsvaret. Man kunne med fordel i tillegg etablere ordninger som muliggjør en sømløs overgang til PSTs livvakttjeneste eller statens øvrige sikkerhetsapparat. (Tilsvarende gjelder for øvrig også for FS og beredskapstroppen.) Slike overgangsordninger kan bidra til å unngå at sikkerhetspersonellet som ikke lenger kan fortsette i Forsvaret blir nødt til å selge tjenestene sine til høystbydende på det åpne arbeidsmarkedet, for eksempel til private sikkerhetsselskaper. 

Dersom det ikke er mulig å etablere fungerende rammer for operativ drift med utgangspunkt i dagens organisering, bør man vurdere alternativer. Her er det mulig å se for seg flere løsninger som, i hvert fall på papiret, kan fungere. Tjenesten kunne for eksempel ha blitt løftet ut av Militærpolitiregimentet og etablert som en egen avdeling/kommando under Forsvarsstaben i Oslo, med tilhørende analysekapasitet. Den kan også legges direkte inn under spesialstyrkene ved å tilføre for eksempel FSK en ekstra eskadron. Dersom FSA hadde fungert som en fullverdig militær sikkerhetstjeneste, kunne tjenesten også vært lagt inn under FSA som en egen avdeling, alternativt under E-tjenesten. Da ville disse også kunne nyttiggjøre seg av kapasiteten på andre områder. En ytterligere mulig løsning er å legge tjenesten inn under PST i fredstid. Det er også mulig å se for seg hybride løsninger. En forflytning av tjenesten vil nok likevel, i det store og hele, kunne skape like mange nye problemer som den løser. Den beste løsningen er derfor trolig å styrke avdelingen kraftig der den er, med kapasiteter som Militærpolitiregimentet og Forsvaret for øvrig kan nyttiggjøre seg av, for eksempel etter modell fra Brigade Speciale Beveiligingsopdrachten i Koninklijke Marechaussee (BSB) i Nederland.

Spørsmålet om organisering må ses i lys av helheten i sikkerhetssystemet. Det er god grunn til å stille spørsmål ved om dagens militære sikkerhetssystem fungerer som det skal. Dagens organisering gir opphav til mange utfordringer, hvorav sikring av militært nøkkelpersonell kun er ett av flere utslag. Håndteringen av kontraterretning er en annen. Forsvarets avdelingers adgang til å bedrive aktivt sikkerhetsarbeid er en tredje. Mangel på en helhetlig karriere for Forsvarets sikkerhetsoffiserer er en fjerde. Det kunne derfor med fordel ha blitt gjennomført en utredning av Forsvarets sikkerhetssystem, herunder behovet for å beskytte militært nøkkelpersonell. En utredning kunne også med fordel ha behandlet statens sikkerhetsbehov på dette området mer helhetlig, slik at man også fikk vurdert sikringen av utenriksdepartementets personell og sikkerheten ved norske ambassader i høyrisikoområder. Det er lite heldig at sistnevnte overlates til private aktører. Ifølge Dagbladet brukte norske myndigheter blant annet i Kabul soldater fra Saladin Security for å bistå med sikkerheten ved den norske ambassaden.[lxxviii] I England løser man til sammenlikning tilsvarende oppdrag ved bruk av mannskaper fra militærpolitiet. De tas slik jeg har forstått det ut av det engelske forsvaret i beordringsperioden og lønnes av det britiske utenriksdepartementet (Foreign, Commonwealth & Development Office). Oppdragene utføres ikke i uniform. Tilsvarende bruker land som Frankrike personell fra Groupe d'Intervention de la Gendarmerie Nationale (GIGN) på denne typen oppdrag, og Nederland bruker personell fra BSB. Løsningen kunne med fordel også ha blitt tatt i bruk av norske myndigheter.

Organiseringen og sikkerhetssystemet må, som vist, også ses i sammenheng med hjemmelsgrunnlaget. Dagens hjemmelsgrunnlag er ikke optimalt. Det bør derfor foretas en utredning av regelverket for å sikre at Forsvaret har de nødvendige hjemlene for å beskytte militært nøkkelpersonell i fred, krise og krig, nasjonalt og internasjonalt. En naturlig del av et slikt arbeid vil være å gå gjennom grensedragningene mellom Forsvarets og politiets oppgaver på området, i lys av erfaringene fra Ukraina, og å vurdere hvem som skal stå for trussel- og risikovurderinger, fremme anbefalinger og forestå sikringen av militært nøkkelpersonell. Det bør vurderes om det eksisterende regelverket gir et tilstrekkelig grunnlag for håndhevelse. Uklarheter i regelverket bør oppklares, og lakuner tettes.

Illustrasjon: Hentet fra The National Archives, UK.