[Anmeldelse] Military Power: Explaining Victory and Defeat in Modern Battle

Da Stephen Biddle utga sin forskning i 2004 var den epokegjørende, og hans viktige observasjoner vil fortsatt forbli førende i lang tid. Resultatet av forskningen bekreftes av striden mellom det russiske ikke-moderne og det ukrainske i hovedsak moderne kampsystem. Han skriver i forordet at både endring og kontinuitet er uunngåelig, og endringene er mindre enn man får inntrykk av fra teknologene.

Biddle sin forskning er aktualisert av den russiske invasjonen av Ukraina hvor svært mange som uttalte seg om krigens forventede forløp i februar 2022 brukte teorier som ga feil svar, og som Biddle har testet. Det nye ved Biddle sin forskning er at den forklarer hvorledes materielle og ikke-materielle faktorer interagerer for å produsere militærmakt (dvs. militær evne). Forskning får derved relevans også for statsvitenskap, ikke bare for militærteori.

Det å presentere forskning i en bok er en utfordring, idet det lett kan føre til at lesere som burde ha satt seg inn i forskningen faller av i de tekniske detaljene. Biddle har løst dette ved å konsentrere det tekniske innholdet i et vedlegg. Biddle starter med å forklare relevante teorier for seier og tap i moderne krigføring. Han går deretter over til å forklare det moderne systemet («kampsystemet») og dets forhold til teknologi og utvikling av denne.

Deretter bruker han tre caser for å teste den nye teorien - styrkedisponering sammen med to kjente teorier -styrkeoverlegenhet og teknologi. Deretter kjøres både statistisk test og tester i simulator før han konkluderer.Simulering i en datamodell med kontrollerte variable gjøres av striden ved «73 Easting» under «Desert Storm». En komplimenterende diskusjon av styrkeforholdet finnes i «Tommelfingerregel til besvær».

Det moderne kampsystem

Biddle sin teori er at et bestemt mønster av styrkedisponering - det moderne kampsystemet har vært avgjørende i det tjuende århundre og vil fortsatt være det i lang tid. Ved starten av første verdenskrig var moderne våpens store dødelighet overfor angripende infanteri og kavaleri i åpent lende erkjent, men problemet var ikke løst. Masseslakt ble som kjent følgen. Det førte til utvikling av det moderne kampsystemet, for å kunne utrette noe militært meningsfullt uten for store tap. Dette var ferdig utviklet av de stridende på Vestfronten i 1918 og førte til offensivene som fikk slutt på krigen. For den som ønsker å sette seg inn i denne utviklingen kan Timothy T. Luper sin forskning på den tyske versjonen være av interesse[1].

Det moderne kampsystemet er et tett inter-relatert kompleks. Det består av skjul og dekning, spredning, bruk av nedholdende ild (ild og bevegelse), mindre enheters selvstendige manøvrering, samvirke på taktisk nivå, dybde, reserver og forskjellige konsentrasjoner på operasjonelt nivå. Bruk av disse tiltak tilsammen vil gi en dempende effekt på teknologiske endringer, og utført riktig, redusere den fulle dødelighet av motstanderens våpensystemer. Spesialisering har vært en nødvendighet for å beherske nye våpensystemer, men da øker også behovet for at andre spesialister kan dekke opp for egne svakheter. For eksempel vil både infanteri- og stridsvognenheter ha sterke og svake sider, men sammen kan de utnytte hverandres sterke sider og dekke opp for de svake.

Som eksempel på de komplementære virkningene kan nevnes «Landstrid i stort rom». Til sammen genereres det moderne kampsystem en synergieffekt som er større enn summen av delene (enhetene). Moderne strid er nådeløs, og hvis det moderne kampsystem ikke beherskes blir resultatet mindre enn summen av enhetene, dvs store tap. Teknologi erstatter ikke et samvirkesystem. Svekkes eller ødelegges enkeltelementer kan synergieffekten bli borte. De som mener det moderne kampsystemet kan fungere uten stridsvogner bør bære bevisbyrden for at det er korrekt, konsekvensene ved et dysfunksjonelt system blir store tap. Norge har mer enn nok penger, men har vi noen mennesker å avse på grunn av uvitenhet?

Ikke alle er i stand til å beherske det moderne kampsystem. For eksempel er forutsetning for samvirkeoperasjoner at de forskjellige delene av samvirkesystemet har tillit til hverandre og at spesialistenhetene har et høyt ferdighetsnivå. Det er ingen selvfølge idet beherskelse krever kontinuerlig trening og øving. Før andre verdenskrig og mellom denne og Korea-krigen hadde US Armys evne forvitret, noe som førte til store tap i de innledende faser av krigene. Tilsvarende etter Vietnamkrigen var USA ikke i stand til å beherske det moderne kampsystem før på 1980-tallet ved innføring av «AirLand battle» doktrinen. I Norge ble kampsystemet trent i brigade- og divisjonsskolen opp på 2000-tallet. Dagens status etter 20 år med operasjoner utenlands er ukjent for anmelderen.

Teoritesting

Den nye teorien -styrkedisponering- testes sammen med to andre kjente teorier, styrkeoverlegenhet og teknologi, hvor styrkedisponering (det moderne kampsystemet) kommer best ut. Ved å anvende deler av det moderne kampsystemet klarte Al-Qaeda/Taliban i Afghanistan å gjennomføre operasjoner til tross for US totale luftherredømme i 2001-2002. Presisjonsbombing var heller ikke nok for å erobre stillinger fra Al-Qaeda/Taliban. Dette førte til atandre deler av kampsystemet måtte aktiveres for å ta stillinger fra Al-Qaeda/Taliban.

Den ene av casene er Desert Storm fordi de allierte tapte utrolig få soldater. Noe som fører til relevans for det moderne kampsystem i den pågående krigen i Ukraina. Det russiske kampsystemet i Ukraina fremstår som ikke-moderne og store deler av det ukrainske som moderne. Den russiske krigføringen i område Bakhmut fremstår når dette skrives, som 1916 på Vestfronten. Generelt sett er det ingen russisk selvstendig manøvrering med små enheter, effektivtsamvirke har stort sett vært fraværende, begrenset læring av egne feil (forutsetter sann/korrekt rapportering) og lite tillit mellom de spesialiserte enhetene, ei heller mellom de som leder krigen og det lavere befalet og de menige. Enkelte underenheter har til og med åpnet ild på andre russiske enheter og russiske enheter har blitt beskutt av eget artilleri pga feildata. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at det er gap mellom russiske tap og ukrainske tap, men om det er så stort som den ukrainske generalstaben gir inntrykk av, skal være usagt. Men de som ikke mestrer det moderne kampsystemet må regne med store tap på grunn av dødeligheten av moderne våpensystemer.

Revolusjonen i militære affærer (RMA)

Hva med revolusjonen i militære affærer (RMA) som mange påstår har skjedd. I denne formen for teori fremstilles fremtidig krigføring å bli gjennomført med avstandsleverte våpen i nettverk hvor landstyrkenes oppgave endres til å samle måldata for våpenleverandørene. Admiral W Owens forestilling om at det snart ville være mulig å oppdage og ødelegg alt innen et 200x200 miles område har enda ikke oppstått.

RMA er kun en tese og kan derfor ikke testes ved hjelp av modellkjøring, men RMA-teoriene er kommentert både i innledningen og konklusjonen av boken. RMA er tuftet på teorier som har et svakt teoretisk fundament. Dette kan ses på som feiltolkning av historien før 1991, hva som skjedde under «Desert Storm» i Midtøsten i 1991, og en ofte reduksjonistisk fremstilling av krigen i Afghanistan i 2001-2002.

Biddle advarer mot en overdreven vekt på endring og den såkalte RMA som han mener kan føre til svekkelse av nasjonal sikkerhet ved omlegning av styrkestrukturen. Dette er relevant for debatten om hvorledes forsvaret av Finnmark bør innrettes.

Russland har pr dags dato brukt store deler av sitt arsenal av avstandsleverte våpen i Ukraina og seieren synes å være langt unna.RMA har i praksis ikke levert den seieren tilhengerne har lovet beslutningstakerne.

Det moderne kampsystemet innehar både kontinuitet og endring, og den siste tilveksten er bekjemping av avstandsleverte våpen, hvor de siste tallene fra angrep på Kiev i Ukraina viser 100% treff på dronesvermer. Droner og missiler er følgelig ikke noe «endelig svar» på utfordringen på slagfeltet – det er kun et nytt stridsmiddel, og ikke noe endelig svar på hvordan moderne krigføring vil utvikle seg. For de som har studert Colin S Gray så vil dette ikke være noen overraskelse[2].

Avslutning

Det moderne stridsfelt er dødelig og fortsetter å øke i dødelighet ved tilføring av flere og mer treffsikre våpen. Det fremtidige stridsfeltet vil være en versjon i forlengelse av det vi ser i dag. Hvorledes løse meningsfulle militære oppdrag uten egne store tap på et slikt stridsfelt er fortsatt utfordringen. Biddles forskning viser at det moderne kampsystem kan løse det problemet såfremt det holdes vedlike og utvikles.

Biddle advarer derfor mot å nedprioritere beredskap, utdanning og trening til fordel for høyteknologi. Uten kunnskap og ferdigheter mister man evnen til å utnytte eksisterende utstyr. Han advarer også mot at offiserer ikke får «hands-on» trening på teknisk utrustning idet mangel på slik innsikt gir potensiale for feilrapportering og mangelfull bruk av teknologien. Det er mange nasjoner som har kjøpt det ypperste av teknologi uten at det hjalp så veldig mye ved militær konflikt.

Har vi gjort en slik blunder ifm innsparing av 500 millioner på militær utdanning ut fra uvitenhet om det moderne kampsystem og sterk tro på RMA?