You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
NATO-komplekset, av Jon Hellesnes

NATO-komplekset, av Jon Hellesnes

. 6 min read

Man trenger ikke å lese mer enn omslaget av denne boka for å vite hva man får. Den skuffer ikke. Opp ad stolper og ned ad vegger finner vi tendensiøs og raljerende slakt av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Budskapet er like forutsigbart og sjangerbundet som en lirekasse. Ikke bare er gjeldende sikkerhetspolitikk basert på norsk uvitenhet og amerikansk bedrag, den er også livsfarlig. Så hvorfor bruke tid på å lese, og endog omtale en bok som ikke gjør annet enn å øse ut repetisjoner av forslitte klisjeer og konspirasjonsteorier? Det er ikke boka i seg selv som er interessant, den gir oss ingenting, men boka som symptom på noe større og viktigere. For hva er det som gjør at en mann som Hellesnes kan lire av seg tøv som dette?

Jon Hellesnes er pensjonert filosofiprofessor og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Folk av hans støpning kjenner godt til kriteriene for et saklig argument, og ingen filosof tar lett på stringens og logisk konsistens. Filosofer lever av å kunne føre et logisk resonnement til veis ende, uten juks og analysebrudd. Det tankevekkende med denne boka er derfor ikke at det skrives dårlige bøker, men at det er en fyr som Hellesnes som gjør det, og at et anerkjent forlag finner det verdt å sette dette mellom to permer og selge det over disk. Dette er heller ikke ment som noen tullebok, hvor Hellesnes skriver for å underholde. Nei, dette er en dypt seriøs bok, hvor Hellesnes legger hele sin faglige tyngde i potten. Som han skriver i forordet: «Den politisk-kritiske delen av denne boka er avgrensa til faren for krig. At eg ikkje går inn på problemet om klimaendring og økopolitikk, grunnar seg ikkje i mangel på respekt for denne sida ved saka; den gjeld jo i høgaste grad framtida til menneskeslekta. Eg har respekt for dette problemområdet, men andre har betre føresetnader for å gå inn på det. Når det gjeld krigstrussel og militærpolitikk, har eg derimot ein relevant bakgrunn: politisk filosofi, inkludert militærfilosofi, og samfunnsteori høyrer til fagkrinsen min som universitetsmenneske.» Hovedproblemet med boka til Hellesnes, og den sjangeren den er en representant for, er ikke de konklusjonene som trekkes der. Alt har vi hørt før.

Kanskje hadde NATO for dårlig tid med å innlemme nye medlemmer i øst etter murens fall? Kanskje er det amerikanske angrepet på Irak i 2003 en av de største strategiske blunderne vi kjenner til i historien? Kanskje var bombingen av Libya i 2011 fremprovosert av en kombinasjon av kapitalkrefter og radikale muslimer? Kanskje var russernes anneksjon av Krim, og krigføringen i Øst-Ukraina, nødvendige grep tatt i selvforsvar mot amerikanske innringningsforsøk? Kanskje er de store NATO-øvelsene i Norge krigshissing fremprovosert av våpenindustriens behov og amerikanske hegemonibestrebelser? Mange lesere av dette tidsskriftet har selvfølgelig helt andre oppfatninger om slike spørsmål enn Hellesnes, men det er ikke poenget her. Problemet er måten Hellesnes kommer fram til sine konklusjoner på. Hellesnes veier ikke ulike faktorer og premisser opp mot hverandre, som man kunne forvente, men feier alle argumenter som ikke passer ham under teppet. Hellesnes drøfter ikke, han bare konkluderer. Siden Hellesnes mener «A» og ikke «B», peker alle premissene han bruker på alternativ A. Ingen argumenter som støtter B får være med. Hellesnes har sett seg lei på at: «I ein spent internasjonal situasjon kan det dermed bli slik at folk søker orden, ro og trøyst innanfor ei ideologisk tolkingsramme som plasserer alt ansvar for den farlege situasjonen hos ‘dei andre’, dei ikkje-vestlege, dei som ikkje deler ‘våre verdiar’». Hellesnes’ brilliante grep er å snu dette på hodet. Alt ansvar for den farlige situasjonen plasseres i stedet hos oss. La oss ta utvidelsen av NATO. Hellesnes nevner ikke den gamle østblokkens behov med et ord. At for eksempel Polen i 1945 gikk rett fra én okkupasjon og inn i en ny, nevnes overhodet ikke. At land som Polen og Tsjekkia gjerne ville komme seg over på vestlig side mens muligheten var der, er forståelig. Kanskje burde vi ha nektet dem NATO-medlemskap likevel, spesielt til de gamle sovjetiske statene i Baltikum, men slike spørsmål er verdt en drøfting. At de gamle østblokklandene lengtet vestover, er ganske åpenbart, noe Hellesnes selvfølgelig vet, men slikt forbigår han i taushet med håp om at ingen oppdager det. Samme er det med Norges eget medlemskap i NATO.

Hvorfor ble vi med i 1949? Gerhardsens frykt for sovjetkommunismen etter kuppet i Tsjekkoslovakia nevnes ikke med en tøddel. Hellesnes kan også fortelle oss at det er russernes erfaringer fra andre verdenskrig som gjør at de ikke kan stole på vesten. Men faktum er at det var vesten som kom sovjeterne til unnsetning med forsyninger og materiell da Stalins pakt med Hiter sprakk sommeren 1941. Dette vet også Hellesnes, men det passer ikke inn i forklaringsskjemaet hans. At medlemskapet i NATO har gjort at Norge har kunnet bruke atskillig mindre på Forsvar enn vi ellers kunne ha gjort er heller ikke med i Hellesnes’ resonnement. Spesielt vår infrastruktur i den nordlige landsdel, sykehus og universitet inkludert, hviler på at Norge under den kalde krigen kunne overlate brorparten av den militære avskrekkingen av vår store nabo i øst til andre, og at vi kunne bruke penger på andre ting enn moderne militær- teknologi. Igjen, det kan godt hende at Sovjetunionen ikke utgjorde en trussel mot Norge, i eller utenfor NATO, men å se helt bort i fra at alliansemedlemskapet har vært et overskuddsforetagende for Norge er ikke spesielt renhårig. Hellesnes snur også terrorbalansen på hodet. I hans verdensbilde har amerikanerne tatt Norge som gissel, gjennom å forberede seg på å bruke norsk territorium som krigsteater i en fremtidig krig. Terrorbalansen virket imidlertid motsatt vei. Det var USA som åpnet for å få sine egne millionbyer angrepet av sovjetiske atombomber ved å inkludere Europa i terrorbalansen. De kunne ha sagt at Vest-Europa fikk klare seg selv etter 1945, noe de ikke gjorde.

At det amerikanske angrepet på i Irak var en gedigen tabbe støttes av ganske mange, meg selv inkludert, men var angrepet basert på løgn? George W. Bush, av alle, har pekt på at om amerikanerne hadde trengt et påskudd til å invadere Irak, hadde de da valgt jakten på masseødeleggelsesvåpen som casus belli, som de, etter sigende, visste ikke fantes? Hvorfor valgte de ikke en langt mer diffus grunn? Ved å bruke noe som ikke eksisterte, svekket de sin egen troverdighet hver eneste dag som gikk uten funn. Og hvis de var så løgnaktige og utspekulerte som kritikerne vil ha det til, hvorfor tok de ikke litt «beviser» med seg hjemmefra, som en sheriffskurk ville ha gjort? Kanskje USA angrep Irak fordi de faktisk trodde at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen? CIAs direktør George Tenet kunne i hvert fall ikke begripe hvorfor Saddam Hussain oppførte seg som om hadde slike våpen, når han ikke hadde det, gitt hva amerikanerne truet ham med. Slike grublerier er Hellesnes helt uinteressert i. Det samme gjelder bombingen av Libya i 2011. Hvilke interesse skulle USA egentlig ha av å lage et kaos i det landet? Hadde det ikke vært langt bedre å beholde en stabil diktator ved makten, som hadde holdt oljekranene åpne, og migrantene unna middelhavskysten? Slike spørsmål er heller ikke Hellesnes spesielt opptatt av. Dum eller slem, eller begge deler.

De spørsmålene Hellesnes er opptatt av, kan alle besvares på samme måte. Alt amerikanerne gjør, og implisitt deres allierte, skyldes at de er dumme, eller slemme, gjerne begge deler. Flere forklaringsvariabler trengs ikke, og Hellesnes strør rundhåndet ut betegnelser som: «dei dummaste innanfor den europeiske politiske eliten», «ein kjempesvindel i kombinasjon med kriminell krig- føring», «den løgnaktige legitemeringa» og «Srcbrenica- massakren bleiknar naturlegvis i samanlikning».

Jeg kunne selvfølgelig ha gjort som Hellesnes. Hans villfarelser kunne vært forklart med at han er dum, eller slem, og aller helst begge deler. Uten snev av ironi går jeg derimot ut i fra at Hellesnes både er klok og snill, sannsynligvis langt klokere og snillere enn meg selv. Og da blir det også mer interessant å finne en forklaring på hvorfor han utgir noe som han selv, uten større betenkeligheter, ville ha strøket om det hadde blitt levert som en bacheloroppgave i filosofi. Drøftinger som feier alle vanskelige motargumenter under teppet, og som konstant tar mannen og ikke ballen, står til stryk. Spørsmålet er derfor: Hvorfor er det innafor å skrive noe slikt som dette, av en så oppegående mann som Hellesnes?

Det nærmeste en forklaring jeg kommer, er at faget han påberoper seg, militærfilosofi, ikke finnes utenfor Forsvarets egne gjerder, og knapt nok der. Norge har vært i verdensklasse hva gjelder fredsforskning, men når det gjelder krig og strategi finnes det intet utenfor Forsvarets egne rekker å bygge på. Det er ingen substans, og ingen forventer det heller. Det er ingen forskjell på det du skriver i en bok på et seriøst forlag, og det du lirer av deg på studentkroa med en halvliter i hånda. Alt koker ned til meninger, politikk og retorikk. Når våre beste menn, som Hellesnes, kan servere noe slikt som dette har vi åpenbart et problem. Dette er selvfølgelig dobbelt synd. Siden krig, ved siden av klimaendringene, kan ødelegge jordkloden, burde dette temaet vært noe vi hadde tatt på største alvor, og ikke redusert til en selskapslek. For det andre hadde Forsvaret som institusjon vært tjent med at noen utenfor gjerdet hadde tatt det vi driver med alvorlig. Det er aldri heldig for noe fagmiljø å bli overlatt til seg selv for å diskutere de store spørsmål. Spesielt ikke når man legger til grunn at framtidens militære kompetanse ikke skal bygge på annet enn: «tilstrekkelig utdanning» basert på «forskning med nødvendig kvalitet».

Man trenger andre impulser og vinklinger enn de man kommer på selv, og her kunne kunnskapsrike og slagferdige folk som Hellesnes ha gjort en viktig innsats. I stedet bruker Hellesnes anledningen til å dra sveiva enda en runde på sin skingrende falske lirekasse, mens apekatten går rundt og samler småmynt fra dem som setter pris på nok en omgang med forutsigbare ulyder. Så, la dette være en utfordring til alle dere som ikke leser dette tidsskriftet. Forsvaret, og ikke minst norske politikere, hadde både trengt og fortjent bedre kritikere enn Hellesnes.


Anmeldelsen er publisert i NMT


Foto: Samlaget


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.