De siste tids hendelser rundt Ukraina har av enkelte kommentatorer blitt sammenlignet med Cuba-krisen [1]. Referansen har vært hyppig brukt både under og etter den kalde krigen, og brukes tilsynelatende ofte uten ytterligere utdypning, noe som kan tyde på at hensikten er å belyse alvorlighetsgraden med tanke på potensialet for eskalering til storkrig. Til tross for noe lemfeldig bruk av referanser til Cuba-krisen kan det være interessant å se nærmere på hva som skjedde 16.-28. oktober 1962. En av de største bekymringene for Norges sikkerhet er at en krise i våre nærområder, eller en krise et annet sted som involverer våre nærmeste allierte eller potensielle motstandere, skulle eskalere til væpnet konflikt. Det er nettopp eskalering og de-eskalering av sikkerhetspolitiske kriser generelt en studie av Cuba-krisen kan lære oss noe om, og slik læring gir også et godt utgangspunkt for å delta i den sikkerhetspolitiske debatten.
For å kunne delta i ordskiftet, her på Stratagem eller i andre kanaler, må man kunne forstå det man leser, og kunne lese med et kritisk blikk. I denne artikkelen vil jeg først vise hvorfor et egenstudium av Cuba-krisen er et godt utgangspunkt for alle unge militære profesjonsutøvere (og eldre, for den saks skyld) for å kunne delta i den sikkerhetspolitiske debatten. Deretter vil jeg anbefale tre bøker: «One Hell of a Gamble» [2], «Essence of Decision» [3], og «Arms and Influence» [4].
Cuba-krisen
Hvis man løfter blikket litt fra det som skjedde de 13 dagene i oktober 1962, kan man si at Cuba-krisen egentlig startet i 1961. USA var på det tidspunktet alvorlig bekymret for det stadig tettere samarbeidet mellom Sovjetunionen og Cuba, og iverksatte den 17. april 1961 en invasjon i Grisebukta med 1500 eksil-cubanere. Angrepet ble mislykket, og Khrusjtsjov valgte i august 1962 å støtte Castro militært, blant annet med utplassering av 36 R-12-missiler med atomstridshoder [5] med rekkevidde til USA. Kennedy kunne ikke akseptere dette, og selv om han i utgangspunktet ønsket å slå ut missilsystemene med et luftangrep, valgte han å iverksette en militær blokade rundt Cuba. Både Sovjet og USA ga hverandre ultimatumer, situasjonen eskalerte kraftig, og verden har sannsynligvis aldri vært nærmere atomkrig enn den var i de to siste ukene av oktober 1962, da den intense forhandlingen mellom Washington og Moskva pågikk. Heldigvis de-eskalerte krisen. Sovjet valgte å trekke tilbake missilene mot at USA lovte ikke å invadere Cuba og innen 6 måneder å trekke tilbake Jupiter-missilene de hadde plassert i Tyrkia.
Drøfting
Å studere Cuba-krisen som case er interessant av flere grunner:
For det første inneholder Cuba-krisen, i motsetning til eldre kriser og konflikter, virkemidler som i stor grad tilsvarer de som vil brukes i dagens kriser, bl.a. etterretningsoperasjoner på fremmed jord, proxy-styrker, fellesoperasjoner, atomvåpen, samt økonomiske og politiske virkemidler. Cyber- og spacedomenene mangler, men til gjengjeld innebar Cuba-krisen både bruk av og trussel om bruk av fysiske og ikke-fysiske maktmidler. I tillegg til å være et godt utgangspunkt for case-analyse, gir den en generell innsikt i hvordan en krise kan eskalere og de-eskaleres, noe som også er interessant med tanke på prediksjon i andre/fremtidige kriser.
For det andre er ikke krisen veldig gammel, men såpass gammel at svært mye av den informasjonen som tidligere var utilgjengelig for publikum pga. gradering nå er tilgjengelig. Dette gjør det mulig å få et helhetlig, men samtidig detaljert, bilde av hva som egentlig skjedde. Og mye skjedde bak lukkede dører; det var i stor grad de 40 hemmelige møtene mellom Kennedy og Khrusjtsjov som gjorde at krisen fikk et fredelig utfall.
For det tredje er krisen, i kraft av hvordan den utspilte seg, en teoretisk gullgruve. Cuba-krisen bekrefter flere av de klassiske teoriene om konflikt, blant annet fra Sun Tzu, Tukydid og Clausewitz, men den kan samtidig ses på som en del av opphavet til mange nyere teorier. Spesielt innen strategisk teori var den kalde krigen en gullalder for utvikling av de teoriene som brukes i dag innen tvang og avskrekking, og Cuba-krisen er blant de mest brukte utgangspunktene for deduktive analyser i årene etter 1962. Dette gjør at en forståelse for hvorfor krisen utspilte seg som den gjorde er et godt utgangspunkt for å kunne forstå dagens sikkerhetspolitiske debatt og de mest relevante teoriene.
For det fjerde kan Cuba-krisen være et bilde på et potensielt krisescenario for Norge, dersom forholdet mellom USA og Russland skulle tilspisse seg. Hvis vi ser på situasjonen i dag, har Putin kommunisert flere «røde linjer», blant annet med tanke på fremmed militær tilstedeværelse i Russlands nærområder, spesielt utplassering av missil- og missilforsvarssystemer. Norge har på sin side utfordringer med å balansere beroligelse og avskrekking, og flere mener at de selvpålagte restriksjonene har blitt mindre hellige [6].
I en fremtidig tilspisset situasjon kan vi se for oss at en økt og mer offensiv alliert aktivitet og tilstedeværelse i Norges nærområder vil kunne føre til et overtramp av en eller flere av Putins «røde linjer», og da vil det være lett å trekke paralleller til Cuba-krisen. Som et tankeeksperiment kan vi da si at aktørene Cuba, Sovjetunionen og USA i 1962 byttes ut med hhv. Norge, USA og Russland.
Cuba var på den tiden, i likhet med Norge i dag, en småstat alliert med en stormakt (hhv. Sovjet og USA), og på kartet er både Cuba og Norge naboer til en potensiell motstander. Disse parallellene er slående, men her stopper også de fleste likhetene mellom dagens situasjon og situasjonen i 1962. I dag er det ingen bipolar kald krig med høy spenning og frykt for atomkrig, aktørenes strategiske målsettinger har endret seg, styrkeforholdet er annerledes, og NATO og Kina har fått større roller.
Jeg vil ikke gå videre med dette tankeeksperimentet i denne artikkelen. Det får eventuelt være mat for en ny artikkel, for eksempel en spillteoretisk analyse av hvordan en Norsk Cuba-krise potensielt kunne utspilt seg. Overføringen av Cuba-krisen til Norge i dag er imidlertid interessant på en mer generisk måte: hvordan utspiller sikkerhetspolitiske kriser seg? Og hvilken logikk og hvilke mekanismer gjelder mtp. eskalering og de-eskalering av kriser?
I stedet for å forsøke å gi et svar vil jeg anbefale tre bøker som kan gi leseren økt kunnskap om hva som skjedde og hvorfor i en av de mest alvorlige sikkerhetspolitiske krisene i moderne tid, for å inspirere til kritisk og prediktiv tenkning. Den første er dokumentarisk, den andre er en analyse av krisen og den tredje er en strategisk teoriretning som i stor grad er inspirert av Cuba-krisen.
«One Hell of a Gamble» av Alesandr Fursenko og Timothy Naftali, 1998
Boken «One Hell of a Gamble» er en detaljert og tilsynelatende uttømmende beskrivelse av hva som skjedde, ikke bare i oktober 1962, men også i årene og månedene før og etter med fokus på hovedaktørene Cuba, Sovjetunionen og USA. I denne boken får leseren være flue på veggen hos Castro, Kennedy og Khrusjtsjov, og gis et detaljert innblikk i samtaler, brev og beslutninger fra hovedrolleinnehaverne. Boken ble skrevet i 1998, etter at tusenvis av dokumenter var blitt avgradert og gjort tilgjengelig for offentligheten. Det er fascinerende å lese om hvordan krisen utviklet seg, blant annet hvordan den til enhver tid ble oppfattet av partene. Sikkerhetspolitikk i kriser handler om kommunikasjon, både verbal og non-verbal, med alle tilgjengelige virkemidler, og leseren vil ofte kunne spørre seg om hvordan kommunikasjonen mellom Biden og Putin ville vært i en lignende situasjon.
«Essence of Decision» av Graham Allison og Philip Zelikow, 1999.
I boken «Essence of Decision» bruker forfatterne flere innfallsvinkler for å svare på tre spørsmål knyttet til de mest sentrale beslutningene som ble fattet under Cuba-krisen; hvorfor plasserte Sovjetunionen missiler på Cuba, hvorfor svarte USA med en blokade, og hvorfor ble missilene trukket ut? Det bakenforliggende spørsmålet, som gjør at den er blitt en bestselger og stadig refereres til i dag, er hvorfor handler stater som de gjør? – kanskje det mest sentrale spørsmålet innen studier om internasjonale relasjoner (IR). Det som gjør denne boken så spennende og unik er at den ikke tar utgangspunkt i IR-teori, men i stedet i økonomi, psykologi og organisasjonsteori, samtidig som den også forklarer kjernefysisk avskrekking, våpenkappløp og strategi på en enkel og god måte.
«Essence of Decision» analyserer hvert av de tre spørsmålene i lys av tre modeller: «The Rational Actor Model», «Organizational Behaviour Model», og «Governmental Politics Model». Den første tar utgangspunkt i stater som aktører, og bruker rasjonalitet og Rational Choice-teori, den andre tar utgangspunkt i den særegne logikken, kulturen og prosedyrene som kjennetegner regjeringer som organisasjoner, og den tredje fokuserer på hvordan regjeringer utøver sin politikk. Dette kan høres komplisert ut, men forfatterne klarer på imponerende vis å presentere sine analyser på en spennende og lettlest måte ved bruk av Cuba-krisen som case.
«Arms and Influence» av Thomas Schelling, 1966
«Arms and Influence» er ikke en bok om Cuba-krisen, men den bruker i stor grad denne som bakteppe og eksempel for teoriene. Thomas Schelling (1921-2016) vant nobelprisen i økonomi i 2005 for sitt arbeid innen spillteori. I denne boken, som var hans hovedverk, skriver Schelling om det han kaller «the diplomacy of violence»; staters evne til å skade andre som middel for å nå egne mål og ivareta egne interesser. Denne evnen kan, utover en ren tvang, brukes til det Schelling kaller deterrence(avskrekking) og compellence (press), og compellence er et begrep han introduserte med denne boken. Teoriene som forklares i «Arms and Influence» ble retningsgivende for USAs avskrekkingspolitikk og strategi i andre halvdel av den kalde krigen, og både deterrence og compellence er høyaktuelle begreper i dag [7]. Schellings utgangspunkt for teoriene er at atomvåpnenes inntreden påvirket diplomati og internasjonale relasjoner på en altomfattende og irreversibel måte. Staters adferd i fred, krise og krig, vil for alltid være preget av trusselen om bruk av atomvåpen, og bokens analyser fokuserer dermed på de logiske mekanismene som virker i avskrekking, sikkerhetspolitiske kriser og begrensede kriger. På denne måten gir Schelling leseren en særdeles innholdsrik og anvendbar verktøykasse for å kunne forklare, forstå og predikere staters atferd på den internasjonale arena, spesielt i kriser, hvor aktørenes bruk av begrenset makt kombinert med trussel om mer skade vil være avgjørende for utfallet.
Konklusjon
Dersom man leser alle, gir de tre anbefalte bøkene ulik, men samtidig komplementær kunnskap. Ikke bare om Cuba-krisen, men om sikkerhetspolitiske kriser generelt. Den første beskriver hva som skjedde, den andre forklarer hvorfor, mens den tredje gir et teoretisk rammeverk. For Norges del er eskalering av en hendelse, episode eller krise til en sikkerhetspolitisk krise i våre nærområder sannsynligvis den mest aktuelle trusselen mot vår sikkerhet, og forståelse av mekanismer knyttet til eskalering og de-eskalering av kriser vil kunne bidra til å redusere risikoen for at vi havner i væpnet konflikt. Sammen med avskrekking og beroligelse er avverging og håndtering av kriser kjernen i den norske sikkerhetspolitiske debatten, og en hjørnestein i forsvarsdebatten.
Man kan aldri lese og lære nok, og hvis flere leser stoff som skaper dyp forståelse og et utgangspunkt for å danne egne meninger, vil vi kunne få en bredere og mer fruktbar debatt. Som Peer Gynt sa: «man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke» [8]. Vi trenger kritiske blikk og røster, og innen sikkerhetspolitikk er et studium av Cuba-krisen noe man absolutt kan bruke.
Referanser
[1] se blant annet Steiro, Ø. (2021). Sverre Diesen tok feil i 2000. Tar feil på nytt i 2021!. Nordnorsk debatt, 20.12.21.
[2] Fursenko, A. & Naftali, T. (1998). One Hell of a Gamble - Khruschev, Castro, and Kennedy 1958-1964: the Secret History of the Cuban Missile Crisis. New York: W. W. Norton & Co.
[3] Allison, G. & Zelikow, P. (1999). Essence of Decision: Explaining the Cuban Missile Crisis, Second Edition. New York: Pearson.
[4] Schelling, T. (2008). Arms and Influence. New Haven, Conneticut: Yale University Press
[5] Allison & Zelikow, 1999, s. 216.
[6] se blant annet Vestvik, R. & Rosenby, K. (2019). Norges forhold til Russland – hva nå?. Prosjekt Utsyn, 22.10.19, pkt. 2.5, og Langemyr, H. (2019). Stormaktene trapper opp i Nordområdene – hva gjør Norge?. Prosjekt Utsyn, 12.08.19.
[7] For mer informasjon om avskrekking og press, se for øvrig to av undertegnedes tidligere artikler i Stratagem: Hva er avskrekking og hva skal til for å lykkes med det? og Russlands atompolicy: fortsatt avskrekking eller fare for atomkrig? (1/2).
[8] Ibsen, H. (2001). Peer Gynt. Oslo: Gyldendal, s. 75.
