Realistisk trening handler blant annet om å bli kjent med sitt eget følelsesapparat, for hvordan skal du kunne lede deg selv og andre hvis du kun har en teoretisk erfaring uten en emosjonell kontekst?

I forrige utgave av Forposten skrev jeg om mental styrke, og jeg fortsetter tematikken i denne artikkelen hvor jeg skal se på koblingen mellom mental styrke og realistisk trening.

Det har i løpet av det siste tiåret kommet mer eller mindre nye måter å se på hjernen og kroppen på, gjennom fremveksten av nevrovitenskap. Dette kan forklares som studiet av sammenhenger mellom hjerne og atferd. Det er fortsatt veldig mye av hvordan kroppen og hjernen fungerer sammen vi ikke kan forklare. Det som imidlertid er svært spennende er ny forskning på sammenhengene mellom hvordan emosjoner arter seg, for eksempel frykt. Fra den klassiske stimulus-respons tankegangen, hvor emosjoner er forklart som en lagret respons på en ekstern hendelse, over til en ny teori om konstruerte emosjoner. Denne teorien ser på hvordan mange systemer i hjernen og kroppen arbeider parallelt forut for en emosjonell respons, og hvor mange flere faktorer spiller inn enn stimulus-respons modellen. Vi vet jo fra før at vår forestillingsevne (visualisering) påvirker prestasjonen vår - både konstruktivt og negativt. Forskning som kan testes ut i praksis kan gi større dybde i kunnskapen om hvordan vi best mulig kan forberede oss for ekstreme situasjoner. Den kan også si noe om hvordan vi kan videreutvikle mentale treningsprinsipper med en bedre presisjon. Per i dag kommer det meste av slik forskning fra idretten, og det pekes på et behov for å sette dette inn i en militær kontekst. I en nyere forskningsartikkel fra 2018 er mental styrke (mental toughness)  definert som «evnen til å nå personlige mål i møte med presset fra en rekke forskjellige stressorer». I samme forskningsartikkel refereres det til en studie som ble gjort på P-Company 2. Para.  I denne studien foregikk intervensjonene klasseromsbasert hvor rekruttene lærte om psykologiske ferdigheter som målsettingsstrategier, selvregulering, visualisering og selvsnakk. Resultatene ble betegnet som lovende, men vi trenger mer forskning på området. Vi trenger mer kunnskap om hva som virker, på hvilken måte og hva som oppleves som mest nyttig for de som mottar denne treningen. Etter å ha jobbet med fagfeltet i over ti år, både praktisk og akademisk, så deler jeg denne oppfatningen. Jeg tror ikke det bare er å overføre funn fra et domene til et annet. Det er masse inspirasjon og fornuftige tilnærminger fokusert mot en optimal prestasjon som vi kan hente fra idrett, men samtidig mener jeg at det er viktig å sette det inn i vår kontekst.


Så hvordan trener vi realistisk? Jeg vært med på en vending fra fokus på nasjonalt forsvar til internasjonal innsats og tilbake til nasjonalt forsvar igjen. Fordelen med de eksponeringene norske avdelinger har hatt og har ute, er at vi danner oss erfaringer med blant annet hvor godt treningen har virket. Vi får anledning til å teste ut en rekke forskjellige prosedyrer, teknikker, taktikker og systemer under operasjoner. Vi skaffer oss erfaringer. Disse erfaringene er selvfølgelig ikke gjeldende over hele linja, men jeg tror at de som har vært ute og i hvert fall «kjent litt på det» ofte har en litt annen tilnærming til trening. Realistisk trening handler mye om hvilket mindset du trener med. Så hvordan kan realistisk trening defineres? Hvis vi ser over til idretten så trener en idrettsutøver realistisk hele tiden. Det er en kombinasjon av lette og tunge økter. Grunnperioder, oppkjøringsperioder og konkurranseperioder. Alt en idrettsutøver gjør har sammenheng med et mål: Å prestere best mulig i en konkurranse. Realistisk trening i Forsvaret burde med denne sammenlikningen bety all trening vi gjør, men min erfaring er at ordet realistisk trening ofte brukes sammen med scenariotrening, mestringsøvelser eller andre typer øvelser som ofte er krevende. I en grunnleggende soldatutdanning vil de mentale ferdighetene være viktigst for å bygge oppunder den motoriske ferdighetslæringen, mens hos en erfaren operatør er det motoriske på plass. Da er de mentale ferdighetene viktige for å bygge en optimal prestasjon.


Jeg har en forklaringsmodell om en 90/10 fordeling. Når du begynner med skyting vil 90 % vil være motorisk ferdighetslæring og 10 % kognitive ferdigheter. Når du har oppnådd en god motorisk ferdighet er min påstand at skyting er 90 % mentalt og 10 % teknikk (med tanke på hva du fokuserer på). Spesielt i en militær innsats der målene er mennesker og ikke pappskiver. Hvordan skal vi da lukke dette gapet mellom trening og skarpe operasjoner? Jeg tror det begynner med en dyp erkjennelse av hva vi faktisk skal gjøre når det kreves, og at vi er bevisst bruken av ord vi setter på det. «Ytterste konsekvens» er et rett begrep på mange måter, på den andre siden opplever jeg at det fort kan bli behagelig langt borte mentalt. Det kan jo være slik at du på mange måter kan velge bort å ta stilling til hva det faktisk innebærer. Da mener jeg det er interessant å spørre hvor realistisk slik trening kan bli - uten et emosjonelt innhold? La meg ta nærkamp som et annet eksempel. Jeg mener at skillet mellom kampsport og nærkamp er stort.

Det er en bastant på stand fra min side. Hvilket mindset vil du ha i kamp på liv og død med hendene dine og de verktøyene du har? Hvilken emosjonell tilknytning vil ditt mindset ha? Hva vil du gjøre for å vinne? Det betyr ikke nødvendigvis at det å trene kampsport som fysisk trening er bortkastet, så lenge du er bevisst hva du gjør. Men skal du trene realistisk på nærkamp, der målet er å trene for å vinne i en helt ekstrem situasjon? Jeg mener du bør trene på en måte der den rette emosjonelle tilknytningen henger sammen med de prinsippene du velger å trene etter. Ditt mindset påvirker hva du får til å gjøre i en ekstrem situasjon. Da tror jeg det er lurt å definere nærkamptrening like mye som mental trening, som teknisk og motorisk trening. Det er mer som kunne vært beskrevet for å skrive ut hele argumentasjonen. Poenget mitt var å få deg som leser til å reflektere litt over mine påstander.

Vi kan velge å analysere hvilke egenskaper som er viktigst på hvilket nivå og hva de skal brukes til. Da er treningen realistisk gjennom all utdanning, trening og øving i stedet for det jeg har et inntrykk av nå - at realistisk trening er noe som skal «spares» til spesielle anledninger.

Hva med militær mental trening (MMT) for økt realisme i treningen? MMT er et norsk begrep på «psychological skills training» og er verktøy fra anvendt psykologi som er satt inn i et system basert på erfaring og forskning. Forsvarets sanitet, institutt for stressmestring og psykiatri «coinet» begrepet først, og jeg spurte om å bruke det videre. MMT er bygget opp på en måte som først handler om å forstå hvordan de naturlige menneskelige prosesser opptrer i forskjellige situasjoner. Videre handler det om å forstå individuelle responser og reaksjonsmønstre. Det gjenstår et godt stykke arbeid for å ha et konsept klart, men prosessen er godt underveis og jeg er i startgropen til et større prosjekt knyttet til dette. Figuren over er en oversikt over mentale teknikker som skal utvikles til å bli mentale ferdigheter, laget med inspirasjon fra Olympiatoppen.5  Modellen beskriver et eksempel på hvordan vi kan integrere teknikker i treningen vi gjør, som igjen vil skape ferdigheter hvor målet er å oppnå mental styrke (mental toughness) - dette vil igjen gi deg bedre forutsetninger for økt personlig fleksibilitet i krevende situasjoner. Personlig fleksibilitet definerer jeg som å øke antall valgmuligheter i en gitt situasjon. Det finnes mange måter å tilnærme seg dette på, og denne modellen er mitt innspill på å tilpasse det til militært bruk.

Teknikker i militær mental trening (MMT)

Til venstre i modellen finner vi de mest anerkjente teknikkene for mental trening (psychological skills training). Flere av teknikkene kan brukes på forskjellige måter, til forskjellig tid og i et bredt spekter av øvelser. Felles for alle er at de kan læres som en mal og individualiseres av hver enkelt soldat. Jeg tror at det er viktig å bruke alle i utdanning, for det vil være en forskjell på hva den enkelte liker best å bruke selv. Det er svært mye som kunne vært skrevet om hver enkelt teknikk, men i denne artikkelen blir de belyst for å forsøke å vise et helhetsbilde. Tanken er at disse teknikkene skal hjelpe den enkelte soldat til å utvikle et sett med mentale ferdigheter - verktøy som den enkelte kan bruke i forskjellige situasjoner basert på egne behov. Jeg mener at det ikke er noen automatikk i overgangen fra en teknikk til en ferdighet, og akkurat som i all annen type trening er det viktig å trene jevnlig for å kunne «eie» en ferdighet, og nettopp derfor mener jeg at mye av treningen på mentale teknikker bør foregå integrert i ørig trening - ikke som en separat og adskilt del. Derfor har jeg også listet opp noen ferdigheter jeg mener er relevante i forskjellige kontekster og ulike stillinger i Forsvaret. Personlighet og arbeidsoppgaver favner bredt, og derfor vil også teknikkene og ferdighetene utvikles forskjellig avhengig av jobb. Når dette skal knyttes opp til realistisk trening i den enden der kampstress er en viktig del av realismen, har jeg funnet forskning som underbygger min egen erfaring. Det handler om viktigheten av å bli eksponert for situasjoner som utfordrer deg både mentalt og fysisk. I artikkelen «The rocky road to the top - why athletes needs trauma» beskriver forfatterne hvordan en overdreven beskyttelse i talentutvikling faktisk hindrer vekst og utvikling av mentale ferdigheter som er viktige forutsetninger for å prestere på toppnivå. I Forsvaret har vi en tradisjon for eksponering gjennom krevende øvelser, og i etterkant av slike øvelser vet dere jo selv at dette skaper en referanse som du vil sammenlikne fremtidige utfordringer med. Når jeg tenker tilbake på det som har forandret min egen oppfatning om meg selv er det definitivt de gangene jeg har vært på kanten og langt utenfor min innbilte mentale kapasitet. I møte med egne begrensninger så tror jeg det oppstår et (eller flere) valg: Hvordan forholder jeg meg til det som skjer (eller skjedde med meg) nå? For å sitere artikkelen: “How do young performers acquire, build confidence with and sharpen these mental skills if not through overcoming adversity?”

Jeg liker godt illustrasjonen av forskjellen mellom komfortsone, «reach»-sone og panikksone (se modell over). Hvis vi under trening klarer å kjenne litt på panikken når tiden er inne for det, i forhold til en fornuftig progresjon, så tror jeg det kan bidra til personlig utvikling. Poenget mitt er at mentale ferdigheter må settes under press for å få en ektefølt og realistisk opplevelse av egen prestasjon. Hvis vi ser på soldatene våre som talenter så mener jeg at de, i liket med toppidrettsutøvere, trenger eksponering for å bygge mentale modeller for videre prestasjonsutvikling. Det gjelder både det som gikk bra og det som ikke gikk så bra. Da vil du kunne skape et rom for utvikling innenfor mentale områder som ellers er svært vanskelig å ha et bevisst forhold til, fordi du aldri har vært i en situasjon hvor du har opplevd lignende. Jeg tror også at det er noen få ganger i løpet av karrieren at arenaen er på plass for å kunne skape realistiske simuleringer på det mentale aspektet i ekstreme situasjoner. Øvelse krigens krav på Heistadmoen (avslutningen på emne 1 for de nye kadettene) er et slikt eksempel. Uten å gå i detalj dersom øvelsen skal videreføres, så designet jeg et moment der inngangen til det mentale er gjennom det fysiske domenet, og regulert sparring ble brukt som en utløser for å kunne erfare på et emosjonelt nivå. Momentet var ikke realistisk lagt opp i forhold til et scenario. Det viktige var den mentale realismen i forhold til egne reaksjoner, og jeg tror samtlige lærte noe om seg selv. Mange havnet ut i panikksonen (ref. modellen over) - og dit har du ikke lyst til å komme igjen. Det tror jeg er en erfaring som det er nyttig å ha med seg inn i utdanning på et tidlig tidspunkt. For hva er det all treningen, øvingen og utdanningen vi driver med skal føre oss i stand til? Realistisk trening handler mye om å bli kjent med sitt eget følelsesapparat, for hvordan skal du kunne lede deg selv og andre hvis du kun har en teoretisk erfaring uten en emosjonell kontekst?
Militær mental trening handler om å kunne trene hodet sammen med kroppen på en slik måte at vi kan prestere vårt beste når det gjelder som mest. Det handler om å bidra til at soldater og ledere kan lære mer om hvordan de fungerer, slik at de kjenner sitt eget reaksjonsmønster best mulig gjennom trening, og det handler om å bruke mentale teknikker til å oppnå ferdigheter som jeg mener legger en viktig forutsetning for mental styrke. Relasjonen til realistisk trening påstår jeg er konstant faktor. Vi må ha et fokus på hva som er viktig og hva som er hensikten med treningen - og ikke minst hva som er ønsket resultat av økten og/eller perioden. På denne måten henger det hele svært tett sammen med realistisk trening, for det handler om å ha hodet med deg når du trener - og i vårt yrke er det uante muligheter for å trene på mange av disse teknikkene og teste ferdighetene under press, i mange forskjellige situasjoner.


Artikkelen er også publisert i Forposten nr.3 2018/oktober

Foto: Soldat fra TMBN trener på massetjeneste ifm Immediate Response Force beredskap (Torgeir Haugaard / Forsvaret)