President Trumps tilbøyelighet til å avskjedige eller omplassere militære sjefer han av en eller annen grunn ikke liker vekker uro langt utover Pentagon. Hva slags forsvar er det USA ender opp med om det bare er opportunister og værhaner som når opp i konkurransen? Og hva slags råd er det presidenten til slutt får, om det bare er øyentjenere og spyttslikkere han omgir seg med?
Josef Stalin fikk kjenne på konsekvensene i praksis. At enorme Sovjetunionen slet så tungt med å slå lille Finland militært skyldtes ikke bare finnenes heltemodige innsats og gode motti-taktikk, men også fordi store deler av Den røde armés militære ekspertise var avgangsstimulert i form av oppsigelser, fengslinger og henrettelser. Stalin lærte på den harde måten at gode fagfolk gjerne har meninger om faglige spørsmål, og at det kan være lurt å høre på noe av det, spesielt i krig. Om dagens amerikanske fomling med langtrekkende kryssermissiler og luftmakt skyldes at de som har peiling har sluttet å si sin mening, eller om den politiske ledelsen har sluttet å høre på dem, vet jeg for lite om, men jeg er ganske sikker på at også innenfor militære og sikkerhetspolitiske anliggender er kompetanse å foretrekke fremfor inkompetanse. Jeg tror det samme vil gjelde i Norge.
Om å være for raskt ute med replikken «you’re fired» i møtet med samvittighetsfulle offiserer er den største synden, er kanskje det motsatte nesten like ille. Hva om man kjører for lenge med militære sjefer som ikke duger? Siden det å være militær sjef i fredsbyråkratiet er noe ganske annet enn å være det i krigens kaos, er det en overhengende fare for at også det norske Forsvaret vil være belemret med sjefer som ikke virker, den dagen det virkelig blir bruk for dem.
Som følge av at jobben som leder i krig krever helt andre egenskaper enn jobben som militærbyråkrat, ble begge de to verdenskrigene innledet med store utrenskninger. Spesielt berømt, eller beryktet, ble den franske forsvarssjefen general Joseph Joffre. Høsten 1914 sparket han sjefer over en lav sko. Eller snarere, han sparket dem ikke. Han beordret dem til den avsidesliggende franske provinsbyen Limoges. Å bli beordret dit var altså ikke noe hyggelige, og ganske mange av dem som ble «limogert» følte det selvfølgelig ytterst urettferdig. Joffre var neppe helt ufeilbarlig selv heller, og det er grunn til å tro at han opparbeidet seg ganske mye misnøye. Men Frankrike overlevde de første kritiske månedene, med en nødskrik, og vant til slutt krigen. Det hadde de neppe gjort uten Joffres vilje til å sparke fremtredende folk.
Amerikaneren George Marshall hadde en verdenskrig senere en litt annen stil enn sin kollega Joffre, men arbeidsoppgaven var den samme: Bli kvitt alle dem som hadde fått sine posisjoner gjennom å lukke avvik og effektuere politiske intensjoner på en byråkratisk forsvarlig måte, og forfrem dem som har evne og vilje til ikke bare å tenke selv, men til å handle i uklare situasjoner. Marshall skapte selvfølgelig også mye misnøye blant de omplasserte og avgangsstimulerte, men alle visste jo at slike rokkeringer var helt nødvendig. Det fantes selvfølgelig enkelte unntak, som Marshall selv, som behersket begge disipliner, fred og krig, men de fleste forsto innerst inne at dette var to helt ulike disipliner.
Sist Norge ble angrepet militært, i april 1940, hadde vi syv generaler i aktiv tjeneste. En kommanderende general, og seks divisjonssjefer. Kun én av dem, kommanderende general, ble sporenstreks skiftet ut. Det tyske angrepet satte ham i en posisjon han overhodet ikke var skikket til å håndtere.
Av de seks resterende generaler gjorde to en fremragende innsats, Carl Gustav Fleischer og William Steffens. Jacob Hvinden Haug gjorde så godt han kunne, som i ettertidens lys kanskje ikke var godt nok? Carl Johan Erichsen fikk kanskje også bestått, for sin innsats, mens Jacob Laurantzon og Einar Liljedahl sviktet begge fundamentalt da det gjaldt som mest. Med andre ord: To av de syv var fremragende, to fikk en sterk D, eller svak C, og tre sto til stryk. Om prosentandelen ikke er identisk, var nok det mønsteret gjenkjennelig også i Marinen og på lavere gradsnivå. Relativt sett er det ganske mange som ikke virker i krig, og noen som absolutt gjør det.
Er det grunn til å tro at dagens ledere i Forsvaret vil komme noe bedre ut av en ny krig? Basert på de historiske tall er det neppe urimelig å anta at omtrent halvparten av dem ikke vil virke den dagen spillets regler brått skifter. Det kan vi ta for gitt, mer eller mindre. Det er imidlertid nokså umulig å vite hvem som kommer til å falle igjennom, og hvem som ikke gjør det. Det ligger i sakens natur. Hvordan folk vil oppføre seg i et fullstendig ukjent landskap er nettopp det, ukjent.
Det som bekymrer mest, er heller ikke hvem som ikke virker, men hvilken evne vi i Norge har til skifte dem ut, i tide, når den dagen kommer. Det ligger i tidsånden, ikke bare i Norge, at det er uhyre vanskelig å sparke generaler, om vi holder nut caset Trump utenfor. Men i Norge er det kanskje ekstra vanskelig?
Politikere er vant til å få fyken, for det ene eller det andre, enten som følge av valgnederlag eller etter tap av Stortingets eller statsministerens tillitt. Offiserer, derimot, er ikke like vant til å bli forklart veien til Limoges. I Forsvarets Kulturhåndbok finner vi for eksempel at «Ønsket om å bli sett og anerkjent av ens sjef, er en dypt rotfestet menneskelig motivasjon.» og at «Når sjefen vår ser oss, bidrar det til å oppfylle disse behovene og skaper et positivt arbeidsmiljø som motiverer oss til å yte vårt beste.» La oss håpe at ingen tar slikt helt på alvor. Enkelte ganger kan anerkjennelse fra sjefen være det siste situasjonen krever. Prinsippet om at alle skal med, må ikke få oss til å tro at det gjelder alle, i alle situasjoner.
Foto: Bloomberg via Facebook
