You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Den doktorale offiser

Replikk: Den doktorale offiser

. 4 min read

Kristin Svare Granrusten

Kristin er løytnant i Luftforsvaret. Hun tjenestegjør som taktisk koordinator (TACCO) og planoffiser ved 333 skvadron.

Reichelt deler i sin replikk til Romarheim flere synspunkter på samspillet mellom akademia og offiseren — eller snarere mangel på sådan. Jeg deler i denne replikken Høibacks bekymring rundt utdanning og offisersprofesjonen. Samtidig vil jeg argumentere for at det kanskje ikke står fullt så dårlig til med den akademiske interessen blant offiserer som Reichelt kan gi inntrykk av. I hvert fall ikke på de lavere nivåene — og det er tross alt disse som danner grunnlaget for hvor mange doktorer som trekker i uniform i fremtiden.

Først bør det imidlertid advares mot å tro at sivile akademiske grader i seg selv utgjør noen offiserskompetanse, slik Reichelt later til å mene. Han beskriver det korte «offiserskurset»[1] som gis til vernepliktige leger, jurister, veterinærer, prester o.l. som en suksesshistorie, og synes det er "pussig" at mange mener dette er en «for "lettvint vei" til å bli offiser», lengden på foregående profesjonsutdanninger tatt i betraktning. Her har han fullstendig glemt at det å være offiser er en profesjon i seg selv. At man har en annen, lang, og helt sikkert krevende utdanning i bunn er vel og bra, men erstatter ikke en offisersutdanning — like lite som offisersutdanningen kan erstatte et profesjonsstudium i jus, medisin eller teologi. Når et par ukers offiserskurs oppleves «for lettvint», tror jeg ikke dette handler om verken «manglende sans for mangfold» eller «frykt for konkurranse» slik Reichelt foreslår. Hvis mange mener at denne veien er for lettvint, er det kanskje fordi den det rett og slett produserer profesjonsmessige lettvektere?

Et av hovedprinsippene i OMT var rendyrking av roller, der offisersrollens kjennetegn er planlegging og ledelse av militære operasjoner, overblikk og helhetsforståelse, kommando og kontroll — helst bygget på moderat breddeerfaring.[2] Disse stikkordene harmonerer relativt dårlig med de oppgavene tannlegen og presten er forventet å utøve. Heldigvis. At dette personellet automatisk gis offisersgrad synes derfor å være bundet opp i tradisjon og historisk status, heller enn et faktisk behov. Hvorfor ellers blir jurister OF 2 (kaptein) ved fast tilsetting, mens en musiker med nøyaktig like lang akademisk utdanning blir OR 4 (korporal)? Og hvorfor ellers må den som har en mastergrad i HR gå et helt år på krigsskole for å bli offiser, mens farmasøyten slipper unna med et par ukers kurs hos FSAN? Man kan argumentere for at OMT har bragt et litt for omfattende gradssystem inn i et litt for lite forsvar (særlig på OR-siden, se gjerne til britene for sammenlikning)[3]. I akkurat denne sammenhengen kan man likevel undre seg over om vi ikke ville hatt god nytte av Warrant Officer-grader for spesielle kategorier militært tilsatte. De som måtte ønske å løfte blikket fra fagfeltet sitt kan alltids ta en faktisk offisersutdanning hos FHS — på lik linje med alle oss andre, inklusive de som har høyere utdanning fra før.

Videre etterlyser Reichelt et større fokus på akademisk utdanning i offiserskarrieren. Han kritiserer Forsvaret for å ha en fastlåst preferanse for «bedriftsintern skolering», samt at stabsskolen (og dermed den eneste mastergraden som tilbys ved FHS) kommer for sent i karrieren, på et tidspunkt da studentene ikke lenger undrer over «hva man skal bli når man blir stor» og derfor heller ikke fatter interesse for doktorgradsstudier. Her kan jeg glede generalmajoren med at det verken mangler på akademisk interesse eller bredde hos dagens unge offiserer. Det er tvert imot ganske mange på OF 1-2-nivå (fenrik til kaptein) som gjennomfører et spekter forskjellige masterstudier i tillegg til sitt ordinære arbeid, rett og slett fordi de er enige med Reichelt: å vente 10-15 år før man fortsetter studiene er for lenge, og i utakt med samfunnet forøvrig.

Dette har ikke Forsvarets utdanningssystem tatt innover seg. Dermed klarer man heller ikke å skape et system som verdsetter eller oppmuntrer til akademisk kompetanse. Et skinnende eksempel på dette er de ulike grenenes manglende evne til å anerkjenne mastergrader likt. Det samme studiet kan belønnes med 18 mnd gradsansiennitet i Hæren, 9 mnd i Luftforsvaret, og ingen ansiennitet i Sjøforsvaret.[4] I de fleste tilfeller vil utdanningen heller ikke ha noen betydning for hvilke stillinger man kan få ved neste korsvei. Da opplever man kanskje større anerkjennelse for kompetansenivået sitt i det sivile.

I motsetning til OR-søylen, som får jevnt utdanningspåfyll utover karrien, er det i dag et stort og gapende hull mellom GOU og VOU. Det bør være i Forsvarets interesse å fylle dette vakuumet, gjerne med akkreditert innhold fra interne eller eksterne institusjoner. Det vil gi en mer solid modell for profesjonsmessig utvikling av offiseren, forhåpentligvis motivere flere unge offiserer til å bli stående i tjeneste, samt oppmuntre til akademisk utvikling fra et tidligere stadium — hvilket i sin tur antakelig vil resultere i flere grønn- og blåkledde doktorer over tid.

Reichelt avslutter sin replikk med en advarsel om at dersom det ikke blir betydelig flere offiserer med doktorgrad, vil det «medføre en synkende troverdighet i forhold til det stadig høyere utdannete sivilsamfunnet». Jeg er ikke så bekymret for hvorvidt Forsvarets troverdighet beskyttes av ett, to eller sågar tre dusin uniformskledde doktorer. Jeg er langt mer bekymret for troverdigheten til offisersutdanningen på lavere og midlere nivå. Den favner langt flere enn et par dusin — hvert eneste år. Lederutdanning fra Forsvaret har lenge vært et anerkjent kvalitetsstempel i samfunnet. Med de siste års utvanning av profesjonen er jeg ikke så sikker lenger.


Foto: Foto Andreas Hauge (Soldaten i felt 1960 / Forsvaret / Nasjonalbiblioteket)


[1] Såkalt «tilpasset offisersutdanning», Reglement for utdanning i Forsvaret (2016) pkt 5.2.6

[2] https://www.forsvaret.no/soldater-og-ansatte/ansatt/ansettelsesforhold/ordning-for-militaert-tilsatte

[3] https://en.wikipedia.org/wiki/Other_ranks_(UK)

[4] Eksempelet kommer fra masterstudenter ved Nord Universitet som til daglig er ansatt i de ulike grenene, og således har oppdaget at deres akademiske kompetanse forvaltes ulikt til tross for at de tilhører samme studieprogram.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.