You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Den doktorale offiser

Replikk: Den doktorale offiser

. 2 min read

Harald Høiback

Nestkommanderende ved Forsvarets museer

Som medlem av den relativt eksklusive gruppen med doktorer i militær uniform, leste jeg Anders Romarheims innlegg på Stratagem med stor interesse. At generalmajor John Reichelt tok opp tråden, inspirerer også meg til å hive meg på.

Jeg er enig i mye av det Reichelt skriver, men jeg blir en smule urolig når jeg leser hans vurdering av den ettårige offisersutdannelsen: «Det er i denne sammenheng viktig å få med seg at den akademiske kompetansen en doktorgrad utgjør er mindre spesifikk enn mange later til å tro, det er en generell forskerskolering. Min påstand er at akademisk nivå er viktigere enn emnet for den akademiske grad.»

Siden Forsvaret har mange ulike oppgaver å løse, er det åpenbart viktig med stort faglig mangfold i Forsvaret, men jeg er engstelig for hva denne årsenheten vil gjøre med den militære profesjonen på sikt. Jeg tror ikke legeprofesjonen ville blitt med på en løsning hvor man åpner opp alternative veier til selve legeyrket. At økonomer styrer økonomien på sykehuset og mekanikere ambulanseparken er tipp topp, men jeg har vanskelig å se for meg at leger eller jurister ville akseptert at det holdt med ett års påbygg om du har en bachelorgrad i religionsvitenskap i bunn, om du vil fjerne folks blindtarm eller forsvare dem i retten. Som flittig bruker av tannhelsetjenester, finner jeg personlig stor trøst i at jeg innbiller meg at vedkommende som gyver løs på meg med sprøyter og bor ikke bare har et kort påbygg fra tannlegeskolen. Hvorfor er den annerledes for dem som skal lede Forsvaret i krise og krig?

Det er også, stadig etter mitt syn, en liten pussighet at det ikke finnes militære professorer i Norge. Jeg har latt meg fortelle at om en professorkompetent offiser søker på en professorstilling på FHS, må vedkommende henge av seg uniformen ved eventuell tilsettelse. Det sender i så fall ut et merkelig signal. Ville en kirurg ha akseptert noe slikt? «Vi vil gjerne ansette deg som professor her på universitetet, men bare om vi aldri igjen ser deg i hvit frakk eller med en skalpell i hånden.» Eller på Musikkonservatoriet: «Bli gjerne professor her hos oss, men bare om du slutter å opptre selv.»

Det har også vært en diskusjon om vi militære doktorer straffes karrieremessig eller ikke. Har det karrieremessige omkostninger å bli doktor? Jeg tror det har det. Romarheim tror ikke det, og viser til herrene Røksund og Frantzen for å vise at det er fullt mulig å kombinere en doktorgrad med en bratt militær karrierekurve. Til det kan man si at ingen av de to har utmerket seg i særlig grad som skrivende akademikere. Deres samlede verker er ikke spesielt imponerende i omfang – naturlig nok. De har brukt tiden sin på helt andre ting enn å forske, skrive og formidle. De ble ikke flaggoffiserer fordi de hadde disputert. De ble snarere, vil jeg tro, betraktet som så dyktige at de fikk sine opprykk til tross for at de hadde brukt noen år på å doktorere. Aktivt skrivende og forskende militære doktorerer finner du imidlertid langt færre av på de høyeste gradsnivåene. De når ikke en gang opp i konkurransen om lederstillingene i Forsvarets utdanningssektor. Og hva kan de da lede, om ikke en gang sin egen profesjonsutdanning? Det siste som er igjen av den.


Foto: Andreas Hauge - Feltartillerister 1932 (Digitalt Museum / Forsvarets Museer)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.