You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Flernasjonalt samarbeid gir dokumentert gevinst

Replikk: Flernasjonalt samarbeid gir dokumentert gevinst

. 3 min read

Jacob Børresen sier i sin replikk til undertegnede at det bør være en prioritert oppgave for både meg og FFI å gjøre beregninger av innsparingspotensialet ved flernasjonalt forsvarssamarbeid for å konkretisere de mulige fordelene. Et slikt arbeid er gjort allerede. I 2011, som en del av NATOs arbeid med det såkalte «smart defence»-initiativet, ble det laget et eget forskningsprosjekt på dette spørsmålet. Arbeidet ble utført i regi av alliansens Science and Technology Organisation (STO), nærmere bestemt STOs Systems Analysis and Studies (SAS) panel. Denne konkrete SAS-studien ble ledet av den norske FFI-forskeren Sverre Kvalvik og hadde tittelen  TR-SAS-090 Cost Efficiency Implications of International Cooperation.

For dem som ikke ønsker å fordype seg i hele problemstillingen kan jeg likevel sitere fra dens Executive Summary, som slår fast følgende: “The report presents three case studies showing that large economic gains can be achieved through cooperation. The size of the gains that each nation can expect to see in a collaboration initiative depends on the chosen area and design of the collaboration.” Potensialet er altså stort, noe avhengig av samarbeidets form og omfang. Ethvert samarbeid har selvsagt også en transaksjonskostnad, og kunsten består følgelig i å gjøre nettogevinsten så stor som mulig. Det forutsetter blant annet at samarbeidsprosjektene ikke omfatter for mange land med for forskjellige interesser, slik at kompromissene blir for mange. Dette er i seg selv med på å understreke betydningen av et fast, strategisk samarbeid mellom en begrenset gruppe land med mest mulig sammenfallende interesser både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Derfor er det lite som tyder på at et all-europeisk samarbeid om felles materiellanskaffelser, felles logistikk etc kommer til å lykkes noe særlig bedre fremover enn det har gjort så langt. Men nettopp av den grunn vil det også i stigende grad være rasjonelt og fordelaktig med et tettere forsvarssamarbeid i Skandinavia, ref undertegnedes artikler i Norsk Militært Tidsskrift nr 3 og 4 i 2020.

Børresen spør også om disse gevinstene vil være store nok innenfor den nye langtidsplanens ramme til å utgjøre en substansiell forskjell og sikre oss det han definerer som «et troverdig forsvar». Da gjør han selvfølgelig dette til et spørsmål om sin egen definisjon på et troverdig forsvar, som følgere av debatten vil vite er vesentlig større og dyrere enn dagens. I den forbindelse har han antydet forsvarsbudsjetter med en BNP-andel og en andel av statsbudsjettet skyhøyt over dagens. Slike økninger tviler jeg på at vi kan effektivisere oss til selv med storstilet flernasjonal forsvarsintegrasjon, men det kan jo heller ikke være forutsetningen. Poenget er at vi kan forbedre vår forsvarsevne betydelig innenfor rammen av de budsjetter vi har, som også Børresen innrømmer er de mest realistiske. At forbedringen blir betydelig skyldes i første rekke at de negative effektene av stadig færre enheter av hver kapabilitet i strukturen er ikke-lineære og derfor øker eksplosivt når antall enheter nærmer seg null. Men da vil ut fra samme ikke-lineære matematiske sammenheng også kostnadseffektiviteten og forsvarsevnen øke tilsvarende raskt ved et samarbeid om logistikk og støttefunksjoner mellom en gruppe land som hver for seg befinner seg i samme situasjon.

Uansett hva vi definerer som et troverdig forsvar absolutt sett – hvilket nok en gang er et politisk spørsmål mer enn et militært – så kan vi med andre ord fastslå at vi kan forbedre dagens etter hvert meningsløse forhold mellom norske forsvarsbudsjetter og norsk forsvarsevne vesentlig ved å svelge noen forsvarspolitiske kameler. Begrensningen i den forbindelse er ikke kunnskap, men politisk vilje – vilje til både å erkjenne små lands iboende begrensning på dette området og vilje til å overkjøre den interne motstanden i de respektive lands forsvar. Hva det siste angår er det ingen grunn til å tro på noen annen og bedre realitetsorientering uansett hvor galt det blir, ref et tidligere innlegg her på Stratagem om institusjonell militær konservatisme. Jacob Børresen har derfor helt rett i at denne type reform ikke er noen enkel sak. Politisk krever den både vilje og mot av statsmannsformat. Spørsmålet er imidlertid om vi skal forholde oss til virkeligheten, eller om vi heller vil bruke 60-70 milliarder kroner årlig på å kjøpe oss forsvarsevne for halvparten.


Foto: Forsvaret (Formasjonsflygning med tre nordiske lands stridsfly)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.