I et meget godt innlegg om innføringen av offiserskorpset her på Stratagem tolker Syver Eskestrand undertegnede noe snevert når han tillegger meg en oppfatning om at offiserens fremtidige rolle kun er som troppefører. Dette synspunktet henter han fra debatten med Stein Helge Kingsrød, men den dreide seg om arbeidsdelingen mellom offiserer og spesialister på grunnplanet i Forsvaret. Når spesialistene overtar ansvaret for detaljinstruksjon og kontroll på troppsnivå, hva er da igjen til offiserene? Jo, på dette nivå og spesielt i felt: planlegging, rekognosering, ordregiving – kort sagt troppeføring. Men Eskestrand har selvsagt aldeles rett i at etter hvert, på høyere nivå og i tjeneste ved stab, er det andre oppgaver og derfor andre kvaliteter som forlanges. Der kan jeg slutte meg til alt han sier. Jeg har ved noen anledninger sagt at den største utfordringen med OMT ikke nødvendigvis er å få spesialistkorpset til å fungere. Det er en like stor utfordring å få norske offiserer til å slutte med ting som aldri kommer over sersjantnivå i andre lands forsvar – det være seg kontroll av indretjeneste eller stødig grep faktorer på skytebanen – og heller interessere seg for andre ting. For øvrig viser jeg til månedens innlegg her på Stratagem om de matematisk-naturvitenskapelige fagenes plass i offisersutdannelsen og begrunnelsen for dem. Det tror jeg sier en hel del om hvilke kvaliteter jeg mener vi bør se etter når vi rekrutterer, selekterer og videreutdanner fremtidige offiserer, ikke bare når det gjelder realfag men generelt.
La meg også føye til ytterligere et poeng i den forbindelse. Et av de største problemene vi har for utviklingen av et norsk offiserskorps med egenskaper til å fylle den rollen Eskestrand skisserer skyldes at forsvarsgrenene beholder for stor innflytelse for lenge på dyktige offiserers karriereutvikling. Da undertegnede ledet Forsvarsstudie 2000, som alle forsto ville medføre dramatiske endringer i forsvarsgrenene, ble flere av de tilbeordrete offiserer i Strategi- og langtidsplanavdelingen kalt inn til sine grensjefer og uten omsvøp fortalt hva de skulle mene hvis de var interessert i en fortsatt karriere i Forsvaret. Som forsvarssjef tok jeg derfor uformelt opp med den daværende departementsråd muligheten for å etablere et eget generalstabskorps av intellektuelt og analytisk sterke offiserer som gjennom både praktisk tjeneste og stabsutdannelse hadde vist seg særlig lovende. Disse skulle forvaltes av forsvarssjefen og beordres i så vel fellesstillinger som kvalifiserende stillinger i egen forsvarsgren, uten innblanding fra grensjefene. Dette for å få bukt med snever forsvarsgrensjåvinisme og skape et korps av dedikerte og dyktige offiserer som var opptatt av å bidra til et best mulig helhetlig forsvar – fullstendig upåvirkelige for hvilke følger det måtte ha for egen gren. Departementsråden lyttet interessert til forslaget og var personlig meget positiv, men ga ikke en slik form for militær elitisme noen mulighet for å fly politisk den gangen. Gruppetenkning og konformitetspress innad i forsvarsgrenene er imidlertid neppe noe mindre problem i dag og idéen ligger der fortsatt til fri avbenyttelse. Ikke minst fordi en slik ordning ikke er noe mer enn en selvfølge i mange andre lands forsvar, og fordi vi med OMT har fått muligheten til å ta de første skritt på veien mot et virkelig profesjonelt offiserskorps, slik Eskestrand meget riktig peker på.
