Russisk strategisk kultur og militære tenkemåte

Det pågår en offentlig debatt om hvorvidt Russland utgjør en trussel mot Norge, eller ikke. Noe av uenigheten oppfattes å være hvorvidt Russland opptrer irrasjonelt eller ulogisk. Trolig skyldes dette at mange tror russisk tenkning er omtrent som i Vesten. Det er ikke slik - russerne har en annen plattform for sin tenkning, og da blir deres rasjonalitet en annen.

Denne artikkelens avfarende plass er at Russlands sikkerhetselite opptrer rasjonelt så lenge de opptrer i henhold til gjeldende strategiske kultur og militære tenkemåte. Vi bør ta utgangspunkt i russisk ståsted, det vil si å empatisere. Hensikten med denne artikkelen er å videreutvikle forståelsen av russisk strategisk kultur i tillegg til tidligere artikler[i] ved bruk av nyere forskning.

Russisk sikkerhetselite og strategisk kultur

Sikkerhetselite

Nicolò Fasola beskriver den russiske sikkerhetseliten som: «den begrensede gruppen individer som innehar politiske og administrative ressurser (makt til å ta beslutninger) i saker innen sikkerhets- og militær sfære basert på deres fagekspertise og deres relative støtte til regjeringsmodellen som er konsolidert i løpet av 2000-tallet».[ii]

Nicolò Fasola går så videre i beskrivelsene av institusjonene som innehar slike ressurser. Den fremste er Presidentembetet som setter de overordnede prioriterer. Det kontrollerer sikkerhets- og etterretningstjenestene og Den militær-industrielle kommisjonen. Embetet støttes av Presidentadministrasjonen (PA), Sikkerhetsrådet, Regjeringen (først og fremst Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet) og Generalstaben. PA har en vesentlig rolle i å filtrere informasjon og agendaen til Presidenten. I tillegg fasiliterer PA mobilitet innen sikkerhetseliten. Sikkerhetsrådet er det stedet hvor maktaktørene møtes for utveksling av synspunkter og oppnå konvergens i beslutninger. Generalstaben utvikler konsepter, kapabiliteter, strategisk transport, militære anskaffelser og korrekt anvendelse av doktriner og standarder.[iii]

Imidlertid er det ikke tilstrekkelig å se på institusjonene som selvstendige aktører, de er sosiale rammeverk hvor individene som uttaler seg gjør dette på basis av den endelige posisjonen tilhørende en større gruppe personer med ekspertise, interesse av og påvirkning på den aktuelle sikkerhetssak. Etter det politiske kaoset på 1990-tallet ble det mulig å sentralisere makt igjen – den såkalte makt-vertikalen. Medlemmer av eliten har vært valgt ut på basis av personlig lojalitet til Putin og/eller tilhørende etterretnings- og sikkerhetsorganene – siloviki. Mange av de Putin-lojale har lignede bakgrunn fra St. Petersburg eller Moskva. Det vesentlige kriterium har vært ideologisk tilpasning til de rådene prinsipper og retninger innen eliten. Dette har vært verdier som sterk stat, konservatisme og nasjonal uavhengighet. Det har vært liten sirkulasjon ut av gruppen, men medlemmene har beveget seg opp og ned i hierarkiet. Derved er eliten isolert fra politikken, og dette sikrer stabilitet og sentralisert kontinuerlig kontroll over sikkerhet og forsvar.

Homogenitet i sikkerhetseliten sikres av russisk kultur- og verdensforståelse formidlet ved sovjetisk indoktrinering. Alle tenker ikke likt, men tenkningen foregår inne akseptable rammer – masseforståelse av sunn fornuft. Generalstabsoffiserer (tilhører ikke våpenarter/forsvarsgrener) og siloviki institusjonaliseres på skoler og i tjenesten. Et individ som tilfredsstiller disse forhåndskriteria og blir tatt opp i sikkerhetseliten vil bli utsatt for sosialiseringsmekanismer for homogenisering for å sikre at individet tilpasser seg det rådende tankesett.[iv] Et annet element for kontroll av eliten, er kompromat (kompromitterende material). Putins bakgrunn fra stillingen som sjef for Hoved kontroll direktoratet i PA la et godt grunnlag for innsamling av denne type materiale.[v] Det er også noe som eliten samler inn om hverandre.[vi] Russland er gjennomkorrupt med på den ene side den konstitusjonelle staten med dens lover, regler og åpen konkurranse mellom partier. På den andre side skygge- og uklare strukturer i det administrative regimet befolket med fraksjoner som opererer etter praksis fra det bysantinske hoffet og mafia don.[vii]

Russisk strategisk kultur

Det er forskjellige definisjoner av strategisk kultur.[viii] Her vil Fasola sin stringente versjon bli anvendt: «Det dominerende settet av oppfatninger om sikkerhetspolitikk og trusselen eller bruk av makt som holdes av en stats sikkerhetselite».[ix] Fasola går videre og deler strategisk kultur inn i:

• Politisk strategisk komponent:
  • Egenoppfatning – aktørens eksistensielle narrativ, kjerne attributtene og forskjellen i forhold til den relevante Andre.
  • Verdenssyn (vitenskapelig oppfatning) – essensen av virkelighet og årsak-virkning dynamikken som påvirker internasjonal politikk. Hvordan virker verden, hva er mulig og hva ønskes oppnådd.
• Militærstrategisk komponent:
  • Intensjonsoppfatninger – normativ orientering som etablerer generelle mål, etiske grenser og operative parameter for sikkerhetspolitikk og bruk av makt.
  • Operasjonelle oppfatninger – disse gir et predefinert sett av foretrukne (tvangs) aktiviteter for å nå et gitt mål innen de grenser som de foregående kategorier angir.[x]

Fasola hevder at strategisk kultur definerer sikkerhetselitens målsetninger, og er verktøykasse innen sikkerhetspolitikk og krigføring.[xi] Anvendelse av strategisk kultur i analyse kan begrense speilbilding og feil fremstilling av russiske intensjoner og handlinger – å forstå dem på egne premisser.[xii] Fasola viser ved tre casestudier strategisk kulturs relevans for russisk maktanvendelse. Konsensus er at strategisk kultur utviser mer kontinuitet enn endring over tid – flexibel-rigiditet.[xiii]

Russiske politisk-strategiske oppfatninger

Egenoppfatning

Fasola hevder at russisk egenoppfatning kan karakteriseres som følger:

• Tilskrivning – det russiske samfunn (blodsbånd-språk-kultur) som en sivilisasjon -Den russiske verden - russkji mir som ikke begrenses av Russlands grenser. Dette får konsekvenser for trussel oppfatning og sikkerhet.
• Stormakts status – med ansvar for deltagelse i styre av internasjonale relasjoner. Mens opptreden innen russkji mir kan ta form av intervensjon (oppfylle ansvaret som stormakt), er den utenfor dette rom legalistisk. Stormakts status ansees som naturgitt.
• Statslighet – statens ultimate autoritet og absolutte forrang over samfunn og individ (stor aksept for tap). Statslighet sammen med stormaktstatus gir suverenitet på toppen av det globale hierarkiet og er en større suverenitet enn den mindre stater har.[xiv]

Verdenssyn - vitenskapelig oppfatning

Russisk verdenssyn domineres av en null-sums tenkning hvor maktspill og konflikt mellom kulturbærende enheter er det dominerende. Bobo Lo nytter begrepet Neo-Hobbes med tre karakteristika; 1) verden er et fremmed og fiendtlig sted hvor, hvor de sterke blomstrer og de svake blir slått, 2) hard makts forrang og 3) stormaktene dominerer det internasjonale system.[xv] De tre idebærende pilarene i verdenssynet er:

• Holistisk[xvi] – deterministisk (behandles som en dyade) hvor holistisk tilnærming fører til at den sikkerhetspolitiske elite ser internasjonal virkelighet som et organisk hele. Ingen faktor vurderes individuelt og faktorene har en gitt innvirkning på hverandre i en klar årsak-virknings effekt. Flaks og tilfeldigheter har ingen plass i verdenssynet.  Determinismen manifesteres i militære fremtidsprognoser som er basert på ideen om mønster i lineær utvikling av historien og interrelaterte aspekter. Militær fremtidsprognose er den vitenskapelige analyse av trender og faktorer som påvirker kontinuitet/brudd av konfliktformer med målsetning å kaste lys over fremtidig kriger.[xvii] Enkelte militære debattanter har foreslått å inkludere sjanse som faktor.[xviii]
• Huntingtons sivilisasjonssammenstøt - et pessimistisk makt og kultursensitivt synspunkt. Kreml ser den globale rivalisering i ett kulturperspektiv. Det er ikke materiell som er det vesentligste i den globale rivalisering, men sivilisasjon som den ultimate enhet, med moral og kultur som de endelige objektene. [xix]

Med konflikt som grunnleggende funksjon, kan en utlede at konflikt kan oppstå hvor som helst og når som helst. Ut fra Huntington-tilnærmingen deler sikkerhetseliten verden i god og ond hvor konfrontasjon med Vesten er uunngåelig.[xx] Oppfatning av trusselen påvirkes også av hvordan en ser på egen posisjons sårbarhet. Dette kan være en forklaring av Russlands såkalte «omringningskompleks», selv om den russiske tenkningen om å være omringet av fiender også har en historisk bakgrunn.[xxi] Denne bakgrunnen beskrives å ha ført til en oppfatning av evigvarende offerstatus.[xxii] Tenkningen fører også til en utvisking mellom fred og krig.[xxiii]

Beatrice Heuser har også registrert Huntington tilnærmingen i russisk diskurs, men har ikke tatt med offentlige dokument i vektingen av relevans på samme måte som Fasolo.[xxiv] Relatert til den norske debatten kan vektlegging av den materielle faktor i stedet for kultur være en av feilkildene i vurderingen av Russland som internasjonal aktør. Beatrice Heuser påpeker at materialismen (et element i Marxismen-Leninismen) har en forunderlig sterk innflytelse på vestlig tenkning. Hun karakteriserer det som et bias – en forutinntatt oppfatning.[xxv]

Russiske militær-strategiske oppfatninger

Intensjonsoppfatning – konfrontasjon og krig

Intensjonsoppfatninger indikerer under hvilke betingelser et samfunn vil føre krig. Mens Beatrice Hauser[xxvi] og Oscar Jonsson[xxvii] ser den russiske diskurs som en som skaper uklarhet krig-fred, fremsetter Nicolò Fasola en mer tradisjonell russisk fremstilling, selv om denne også har et tynt skille mellom krig og fred. Denne er preget av russiske forestillingen presentert her – rivalisering er normaltilstand og ikke-militære midler er fremtredende.

Krig – vojna - er anvendelse av vold og den viktigste målsetningen for militær sikkerhet. Dette reflekteres i Voennaia doktrina som er et inklusivt hele som dekker policy, diplomati, økonomi, informasjon, militær styrke, etterretningsoperasjoner og nasjonens moral. Krig kan derfor ikke overlates til forsvarsdepartementet, men krever en all-russisk tilnærming ut fra en holistisk oppfatning.[xxviii] Voennaia doktrina oversettes normalt med militærdoktrine, men krigsdoktrine vil være mer korrekt både språklig og ut fra det all-russiske aspektet.[xxix]

Strid – bor’ba – er bruken av ikke-militære midler i den tidligere omtalte internasjonale rivaliseringen. Ikke-militære midler brukt i rivaliseringen vil ikke nødvendigvis eskalere til krig. Militære virkemidler kan brukes truende for å utøve presse og støtte opp om ikke-militære virkemidler. Hvis de militære virkemiddel er kraftsamlingen for å nå de politiske mål og de ikke-militære støtter de militære, vil vi befinne oss i krig. Russisk avgrensning mellom vojna og bor’ba er langt klarere enn i hybrid.[xxx] Det siste er for øvrig noe som Vesten fører mot Russland i henhold til russisk oppfatning. Bruk av ikke-militære midler kan ikke automatisk tolkes som en fase 1 i en forestående krig, men som rivalisering som etter russisk oppfatning er naturtilstanden til det internasjonale samfunn. Bor’ba omtales i vesten som lavintensitets krigføring idet aktive tiltak som sabotasje regnes som anvendt vold.

Ut fra hva som er fremkommet om strategisk kultur forventer Fasola at voldsnivået i en gitt situasjon vil avhenge av 1) at de militærpolitiske målene er underlagt de politisk strategisk og 2) hvorvidt rom og mål er innenfor russkji mir, eller utenfor. Innenfor kan en forvente handlinger utledet av sikkerhetselitens egenoppfatning hvor det i første omgang anvendes bor’ba, men også vojna er aktuelt. Utenfor russkji mir vil Russland opptre som stormakt av første rang, hvor legalisme vil påvirke handlingene og de ikke-militære virkemiddel vil være de mest aktuelle innledningsvis.[xxxi]

Operasjonell oppfatning  

Når Russland griper til krig er landmakten den prioriterte styrkekomponenten.[xxxii] En offensiv strategi er en av konstantene i russisk tenkning. Samtidighet er å angripe fienden i brede og på dypet samtidig. En annen konstant er å beskytte Russland ved å føre krig utenfor selve Russland. Russland fører krig ut fra egne årsaker, nasjonale interesser og etterretningsvurdering - ikke som en aksjon-reaksjon i forhold til Vesten, selv om det ofte fremstilles slik fra russisk side. Utvikling av russisk militær tenkning foregår dialektisk mellom to skoler og har skjedd over lang tid. Den ene vektlegger moderne teknologi, den andre soldatens kvaliteter.[xxxiii]

Asymmetri. Krig søkes ført asymmetrisk (ulike mot ulike). En slik tenkning søker å kompensere for svakheter ved å operere på tvers av domene – kryss domene innretning. Asymmetri søkes også oppnådd ved kvantitativ overlegenhet. Kvalitativt har Russland ikke vært i stand til å utføre den foretrukne måten å føre krig på.[xxxiv]

Proaktiv – activnost – søker å påvirke fiende uten opphold.[xxxv] Sikkerhetseliten ser en absolutt fordel i å gripe initiativet, hvilket også innebærer forkjøpsangrep. Initialperioden (ca 1 mnd) av en krig har fått større betydning i den militære tenkningen grunnet moderne teknologis økte dødelighet. Seier skal sikres ved hastighet og overraskelse for å oppnå dominans. Ressursene konsentreres til initialperioden.[xxxvi]

Avskrekking krever at sikkerhetseliten balanser militære og ikke-militære virkemiddel riktig, og at man også her opptrer proaktivt. Trussel om bruk av styrker står her sentralt for å få motstanderen til å avstå fra bruk av militærmakt.[xxxvii]

Russisk sikkerhetselite og strategisk kultur oppsummering

Selv om Putin er den ultimate beslutningstaker handler ikke Russlands handlinger om han. Bak beslutningene er det en sikkerhetselite og prosesser som gjør at Putin har eliten i ryggen når han står frem internasjonalt. Den russiske strategiske kulturen reflekterer de lange linjene innen sikkerhetspolitikk og militær tenkning. Ved siden av speilbilding av vår tenkemåte på Russland, fremstår materialisme som det største hinder for å ta russisk strategisk kultur inn over oss[xxxviii]. Hovedkildene til denne artikkel har gitt et solid bidrag i å øke innsikten i russisk tenkning.

Russland som geopolitisk aktør og betydning for Norge

Russisk tenkning legger vekt på rivalisering som normaltilstand i internasjonale forhold – ikke fred som i Vesten. Vestlig tenkning legger vekt på verbal beroligelse, hvilket neppe er troverdig sett fra russisk side siden sikkerhetseliten anser verden som ondsinnet.[xxxix] Det er derfor nødvendig å legge vekt på avskrekking ved hard makt. Kombinasjonen av «omringningskomplekset» og oppfatning av å være stormakt av første rang gjør hard makt til et reelt virkemiddel. Terskelen til å gå til krig kan være lavere enn vi liker å tro. Russlands primære styrkekomponent er landmakten og sikkerhetseliten anser militærmakt som anvendbar. Russiske vurderinger bygger på korrelasjonen av styrker og norske og nordiske landstryker er for små til å gi en god nok avskrekkende effekt. Slik sett er den alt for sakte regenerering av norsk landmakt som Langtidsproposisjonen legger opp til et strategisk feilgrep.

Russlands forståelse av suverenitet tilsier at små stater som Norge ikke oppfattes som selvstendige, men sees på som objekter i stedet for reelle aktører med egne agendaer.[xl] Norge blir da et vedheng til USA sett fra et russisk ståsted. Russland og Norge har historisk sett ikke vært i krig med hverandre, og har i en rekke kriger stått på samme side. Men som allerede påpekt har forsvaret av Russland primært foregått utenfor kjerneområdet. For Nordkalotten og Norge vil dette si et russisk forsøk på å skape dybde i forsvaret av andreslagsevnen og tilhørende baseområder på Kola i en situasjon hvor Russland oppfatter at krig er nært forestående.

Foto: Russlands president Vladimir Putin sammen med utenriksminister Sergey Lavrov, etterretningssjef Sergei Naryshkin og FSB-direktør Alexander Bortnikov - sentrale medlemmer av Russlands sikkerhetselite / Wikimedia commons