Innholdet i dette innlegget representerer mine egne meninger. Den er til tross for min stilling som fagmilitær, ikke nødvendigvis representativ for min arbeidsgivers meninger, ståsted, foretrukne vinkling eller kommunikasjonsform i denne debatten.
Dette er tredje og siste del i serien, les del 1 og del 2.
Hva med mulighetsrommet?
Enkelte påstår også at vi nå har et mulighetsrom, fordi det ikke er noen umiddelbar trussel mot Norge i landomenet. Argumentet som ofte går igjen er at de fleste enheter tilhørende landstyrkene i Nordflåtens ansvarsområde, er desimert etter Ukraina. De som påstår det har også rett, men det er viktig å nyansere denne oppfatningen, og minne på et par helt sentrale forhold:
Etterretningstjenesten i Estland anslår at det tar minst to, maks fire år for Russland å gjenopprette sin evne til å gjennomføre begrensede offensive operasjoner mot et nytt operasjonsområde. Dette er adskillig kortere tid enn andre, langt mere optimistiske anslag. Vi bør stole på de som kjenner russerne best, uten å få panikk av den grunn.
Russland trenger ikke produsere nye "high end" systemer fullspekket av teknologi. For å gjenopprette sin evne til å generere massiv voldsbruk, trenger de ikke presisjon og teknologi. De trenger folk, ammunisjon, kanoner, stål og belter. Dette klarer de fint, selv om vi presser på med sanksjoner. Russerne har gjort seg langt mindre avhengig av det nyeste og beste enn det vi har. De har volum og et kynisk syn på menneskeliv, selv om de er mennesker de også, og må behandles som det. Skal vi lære en ting av det som har skjedd i Ukraina siste året, så er det at Russerne ikke gjør det som er rasjonelt og strategisk logisk i våre øyne, men istedet det som er rasjonelt for dem selv.
De optimistiske tidsanslagene tar ikke høyde for at Putin og hans apparat kan være desperate. Desperate mennesker kan foreta desperate handlinger, spesielt hvis de blir nervøse for den nukleære andreslagsevnen sin på Kolahalvøya. Handlingsrommet vårt er nødvendigvis ikke like stort som det først kan se ut som.
Til slutt kan man også minne seg selv på, at for å gjennomføre mindre offensiver enn i Ukraina, trenger man ikke 120 russiske Batallion Tactical Groups. Kanskje bare en brøkdel.
Det er derfor høyst sannsynlig, at for russerne vil evnen til å generere massiv, uproporsjonal og ødeleggende vold, være oppe å gå i god tid, før vi har fått volumet og bredden av systemer, som i teorien kan være i stand til å kompensere for mangelen på stridsvogner.
Ja takk begge deler
Jeg er altså fullt og helt med på et nytt konsept, med nye systemer, våpen og taktikk. Det kan gjerne være både spennende, innovativt og helt annerledes. Jeg tror også med hånden på hjertet at lette styrker og en mer militærstrategisk fleksibel tilnærming har et stort potensiale. Men, de må utvikles og modnes, før de blir et godt alternativ.
Lette kampavdelinger fungerer utmerket, men må inntil videre ses i sammenheng med den mekaniserte strukturen. Totalen må ta høyde for krigens natur, den neste krigens karakter og de gamle og eksisterende krigers lærdommer. Her må vi ikke håndplukke de erfaringer vi synes passer best til vårt ønskede narrativ, og alltid diskutable pengesekk-størrelse, uavhengig om du er pro-stridsvogn eller imot.
Vi kan for all del tenke revolusjonært, men da må vi ikke hoppe bukk over deler av virkeligheten. Vi må med overveiende sannsynlighet treffe på det vi gjør.
Haster det virkelig med endring?
Til de som argumenterer for at det haster med endring: hva er nytt? Er det Russerne? Nei, det er som før der, de er bare slitne og reduserte etter Ukraina. Er det kartet? Nei, stemmer bra med terrenget det å. Er det de nye truslene fra droner? Nei, ikke de heller representerer det paradigmeskiftet noen spådde. Men et fantastisk supplement til eksisterende sensorer og effektorer, det er de utvilsomt.
Er det sånn nå at vi har fått et durabelig lass med potente fellesoperative våpensystemer som kan levere effekt inn i landdomenet? Nei, ikke sist jeg sjekket. Det eneste som haster er å gjøre den innretningen vi har valgt i best mulig stand til å løse sine oppgaver, deretter kan vi se enda flere skritt frem. Bygg stein på stein, det lærte ukrainerne at var lurt i 2014.
Jeg er spent på om vi får stridsvogner, men holder ikke pusten. Taktikerne vil alltids klare seg. Taktikk og krigskunst i landdomenet uten stridsvogn, er fremdeles taktikk og krigskunst, bare vanskeligere.
Det jeg bryr meg om er evnen jeg er hellig overbevist om at vi trenger: Et system med evne til taktiske samvirke og fellesoperasjoner, og i det systemet evnen til å absorbere og generere massiv vold, med direkte ild, fra en plattform eller noe annet, som kan skyte og ødelegge alle bevegelige pansrede mål, mens den selv er i bevegelse. Vi trenger dette når fienden ikke gir oss noe annet valg, og når vi skal skape avgjørelse.
Lette konsepter er hot, men krever a lot
De som argumenterer mot stridsvogn taler ofte om lettere konsepter som gode alternativer. At lette forband, helst i et betydelig volum, har sin åpenbare plass og rolle på stridsfeltet er det overhodet ingen tvil om. Ikke en gang de mest fundamentalistiske erke-panserkavalerister er uenig i det. Men, de kan per tid og i overskuelig predikerbar fremtid, ikke fullt ut erstatte mekaniserte samvirkesystem.
Problemet med enkelte av dem som argumenterer for å nesten utelukkende holde seg med lette strukturer, er det tilsynelatende distanserte forholdet de kan synes å ha til virkeligheten når det kommer til slike styrkers anvendelighet i tid og rom, og ikke minst deres evne til å absorbere vold.
Det tar tid å taktisk fremføre en potent jegeravdeling med ildkraft som faktisk kan utgjøre en forskjell. Med en lett utrustet person på snøscooter og gode snøforhold kan man krysse vidda mellom Porsanger og Alta på under to timer, hvis været er fint. Det er noe helt annet å fremføre tungt utrustede jegerenheter med de forsyninger, telt, drivstoff, våpensystem og ammunisjon som trengs for løse oppdrag over tid og i mye vær. Økt vekt og volum gir lavere fart, redusert mobilitet og større signatur. En blir sårbar for deteksjon, fra lufta spesielt.
Den mobiliten man raskt innbiller seg at "lette" styrker oppsatt på lette terrengkjøretøy innehar, er høyst variabel, uavhengig av ferdighet. Selvsagt hjelper det med kompetanse, erfaring og trening, men da må hele avdelinger holde samme nivå.
Et annet aspekt er at avanserte samband og våpensystemer skal kunne betjenes under krevende vinterforhold, når man er sliten, sulten, og vær og klima er på sitt mest krevende. Operasjoner på dypet høres kanskje sexy ut. Men krever en robusthet, et ferdighetsnivå og ikke minst et mindset det tar tid å opparbeide i en hel hærstruktur, bare spør de som faktisk driver med det. Bare husk at de er små, selekterte forband med særdeles høyt treningsnivå.
Mange har fremsatt både gode og dårlige argumenter for og imot stridsvognsanskaffelse til den norske Hæren. Jeg lander likevel på at mangelen på gode nok alternativer, krigens iboende faenskap, og motstanderens fremtredende evne til å projisere omfattende og intensiv voldsmakt ikke kommer til å tillate oss å kutte ut stridsvogn nå. Vi skal ta stegene som er nødvendig inn i fremtiden, de første stegene må bli med komplette mekaniserte samvirkesystem.
Så til slutt, et nytt perspektiv på geografien
Norden i NATO vil med stor sannsynlighet bety at landmakten mer enn før må flytte kampkraft inn på Svensk eller Finsk territorium. En landmakt innstilt på forsvar i fjellene i Norge vil gjøre seg irrelevant som bidragsyter i forsvaret av Nordkalotten. Norden er straks et enhetlig operasjonsområde.
Hæren er den største av landmaktene på Nordkalotten. Sverige og Finland har tyngden i sør. Norge kan bli bedt av NATO om å håndtere en landkomponent på Nordkalotten. Da er det viktig å være interoperabel med de andre landmaktene, så man kan underlegges eller motta avgivelser fra dem. Sverige og Finland, sistnevnte et land fullt av vann, myr og skog, satser på sine mekaniserte brigader.
Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret
