You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Treffsikker – når, hvor og hvorledes?

Treffsikker – når, hvor og hvorledes?

. 4 min read

Forposten utfordret meg høsten 2020 til å si noen ord om hvordan nøye planlegging og presisjon i utførelse leder til treffsikkerhet i militære operasjoner, samt hvordan jeg som militær leder eventuelt opplever presset rundt det å måtte være treffsikker. Samtidig som jeg gjengir mitt svar vil jeg oppfordre yngre offiserer og befal til å lese, diskutere og skrive – skrive her på Stratagem, i Forposten, eller andre steder. Det å skrive er ikke forbeholdt «gamlinger».

Hva menes med treffsikkerhet? Tankene går til operasjoner som General McArthurs amfibiske vendemanøver med 1MARDIV mot Inchon i Korea-krigen 1950, hvor et lite vindu med gunstige tidevannsforhold ga dem operasjonell overraskelse. Eventuelt 3rd Infantry Divisions angrep og til slutt «thunder run» inn mot sentrum av Bagdad i 2003 som førte til kollaps i Irakiske forsvarslinjer. Begge operasjoner oppnådde definitivt ønsket effekt og sluttsituasjon, men med svært ulik grad av treffsikkerhet i den innledende planen.

Spørsmålet er hvorvidt man under planlegging kan vite med sikkerhet hva som er en sluttsituasjon som løser det militære problemet, og ikke minst hvordan en plan for å nå denne situasjonen skal utformes i detalj? Jeg velger derfor å reformulere problemstillingen til «hvordan skape høy måloppnåelse i operasjoner?».

Hva er en sluttsituasjon? En tydelig definert sluttsituasjonen har verdi som en overordnet retningslinje og en uttalt ambisjon å strekke seg etter. Dette gjelder både i taktikk og strategi, og sluttsituasjonen må være koblet til høyere nivåers ambisjoner. Veiene, for vår del de taktiske planene, frem til denne sluttsituasjon kan derimot være mange og svært ulike.

Krig er friksjon, kaos og usikkerhet, og kan derfor vanskelig kontrolleres. Dette er noe vårt planarbeid må ta på alvor. Ved å utarbeide planer som preges av høy presisjon i utførelse og treffsikkerhet på flere nivå, forutsetter vi også at vi kan kontrollere krigens kaos, og med sikkerhet kan forutse effektene av våre handlinger. Krigshistorien forteller oss at det er vanskelig og farlig. Både feltmarskalk von Moltke og President Eisenhower har uttalt seg negativt om å stole for mye på detaljerte planer. Hvis vi derimot lager planer som skisserer et rammeverk for hvordan oppdraget skal løses i tid og rom, med innebygd fleksibilitet i utførelsen, som utføres av offiserer og befal med endringsberedskap og kreativitet, da tror jeg treffsikkerhet og måloppnåelse blir bedre.

Etter mitt syn bør planleggingen fokusere på å bygge opp forståelse av operasjonsmiljøet og oppdraget, spesielt gjennom «intelligence preparation of the environment» (IPOE), oppdragsanalysen og faktoranalysen. Det å utvikle detaljerte handlemåter bidrar i svært liten grad til situasjonsforståelse for andre enn planleggerne. Derimot vil gjentatte krigsspill teste planen[1], skape og forankre felles forståelse hos alle deltakere, samt avdekke potensielle friksjonspunkter. Jeg mener spesielt to forhold skaper tempo i operasjoner, felles situasjonsforståelse og klart definerte CCIR[2]. Vi må unngå å lage en detaljert plan som lever sitt eget liv uavhengig av hvordan situasjonen utvikler seg, men heller ha en fleksibel plan med tydelige rammer, som kan justeres underveis basert på situasjonen og CCIR. Slik tolker jeg Jim Mattis når han sier at vi må ha en «rucksack full of plans... because planning for certitude is the most grievous of all mistakes[3]», planen må justeres fortløpende – det å tro at planen holder en hel operasjon er naivt.

Jeg har så langt redegjort for mitt syn på noen av utfordringene med å forhåndsplanlegge treffsikre løsninger for det ukjente. For meg er det viktigere å utvikle ledere og avdelinger som er fleksible, og som evner å manøvrere et stridsmiljø dominert av friksjon og kaos etter en intensjon og mot en sluttsituasjon. Disse lederne må ha tilstrekkelig fagkompetanse for å utnytte sine systemer, kombinert med en meget god evne til å justere egne planer underveis og ta beslutninger, da vil de være en støtte for sjefer sideveis og på nivået over.

Oppdragstaktikk er, etter min mening, den beste ledelsesfilosofien for å motvirke friksjon og sikre at ledere på alle nivå har et eieforhold til utførelsen av operasjonen. Tillit, klart definerte mål og desentralisert ledelse må være på plass for at oppdragstaktikken skal fungere. Når de faktorene er på plass skal striden føres gjennom en offensiv opptreden, og initiativ skal dyrkes og vises på alle nivå.

Hvis du som sjef vil redusere presset og ensomheten ved å ta korrekte og treffsikre beslutninger, bør du involvere flest mulig når du kan, og ta hurtige og selvstendige beslutninger når du må. På alle nivå er det alltid kun én sjef, men det er mange følgere. Den norske fordelen er at disse følgerne er indoktrinert ulydige. De er selvstendig tenkende individer som er oppriktig ærlige før beslutningen tas – og lojale etterpå – noe som gjør at sjefen tar bedre beslutninger. Strengt tatt er en bataljonssjefs beste beslutningsstøtteverktøy staben (spesielt S2 og S3) og avdelingssjefer. De gangene det er nødvendig for en sjef å ta hurtige beslutninger i all ensomhet er det viktig å kommunisere til egne nærmeste at «følgende er min beslutning, den tar jeg basert på følgende grunnlag (...)». Hvis sjefens egen stab eller undergitte ikke vet hvorfor en hurtig beslutning tas så har sjefen sannsynligvis feilet i sin kommunikasjon.

Ved å gjøre et grundig innledende analysearbeid inklusive å identifisere CCIR, etablere et rammeverk for hvordan operasjonen skal løses, opprettholde en delt situasjonsforståelse, og fremelske oppdragstaktikk, kan flere effekter oppnås: hele avdelingen tilpasser seg endringer i situasjonen, det etableres et eieforhold til planen – og jobben din som sjef blir enklere og mindre ensom.


Foto: A soldier writing whilst leaning against a ruined wall, Lievin, 1917 (c). The soldier is armed with the British Army's standard infantry weapon, the Mk III .303 inch Short Magazine Lee-Enfield rifle, which is fitted with a bayonet. The shell case hanging behind the soldier is a makeshift gas alarm. From an album of 253 photographs, 1889-1920, compiled by Charles William Swindon. (Photograph, World War One, Western Front (1914-1918), 1917, Crown Copyright)


[1] Med krigsspill menes både som del av handlemåteutvikling, test av planen, samt som «rehearsal of concept» (ROC)

[2] Commanders critical information requirements. Består av priority intelligence requirements (PIR), friendly forces information requirements (FFIR), og essential elements of friendly information (EEFI).

[3] Mattis, Jim; West, Bing (2019). Call sign Chaos: learning to lead. Random House New York. 229.

PME

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.