You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Utdanningsreformen og en profesjonsbetraktning

Replikk: Utdanningsreformen og en profesjonsbetraktning

. 8 min read

Harald Høiback er en fantastisk skribent. Han er skarp, vittig og ærlig og kanskje en smule syrlig. Gjennom sine to artikler «It's the economy stupid!» har han søkt etter svaret på hva som er det egentlige rasjonale for utdanningsreformen (URE). Selv om hypotesen ligger i tittelen presenterer Høiback flere fiffige grunner som ikke direkte handler om økonomi. Han navngir også flere sentrale skikkelser, uten at jeg tror at dette gjør at vi får validert hypotesen(e). Det er greit for meg. Men debatten han drar opp er så viktig at jeg føler jeg må kaste meg inn med noen betraktninger.

Jeg synes Høibacks poeng om militær anti-intellektualisme er interessant. Dog er jeg usikker på om det er helt sant. Jeg har alltid hatt et ideal som jeg fortsatt strekker meg etter i offiseren som både kriger og akademiker. Jeg er snart ferdig med mitt tredje tiår i Forsvaret, hvorav sju har vært i utdanning og 16 ved kampavdeling. Jeg har som de fleste andre i min generasjon deployert flere ganger og har kamperfaring fra både Afghanistan og Irak. I tillegg til befals- og krigsskole fra Norge har jeg fire år i det amerikanske marinekorpsets utdanningssystem. Som elev ved deres Expeditionary Warfare School (EWS) og Command and Staff College (CSC) og som instruktør/studieleder ved samme CSC.

Den militære profesjon

Det er med denne bakgrunn jeg ønsker å komme med noen refleksjoner rundt den militære profesjon og den situasjon vi nå står i. En profesjon er ifølge Samuel P. Huntingtons klassiker The soldier and the state, kjennetegnet ved at den har sin egen ekspertise, ansvar og enhetsforståelse (Huntington, 1957, s. 8). Ekspertise oppnås gjennom en egen utdanning og livslang erfaringslæring. Ansvaret beskrives tydelig gjennom at de militære skal beskytte samfunnet mot ytre trusler, samtidig som det finnes klare etiske retningslinjer som skal følges. Enhetsforståelsen, eller avdelingsfølelsen, knytter medlemmene i profesjonen sammen. Tilhørigheten til en avdeling og en profesjon setter også den enkeltes individuelle behov langt under organisasjonens. Derfor er det vesentlig for profesjonen at det utøves godt lederskap og at det finnes etiske retningslinjer og disiplin.

Ifølge Michael Waltzer finnes det to klare ansvarsforhold for en militær profesjonsutøver. Først i forhold til kommandokjeden i å vinne kamper, følge lovlige ordre, underordne seg det kollektive og ta ansvar for sine undergitte. Det andre er et eksternt ansvar overfor de sivile som av en eller annen måte blir påvirket av den militæres handlinger. Gode soldater verken plyndrer eller bevisst utsetter sivile for unødvendige farer (Walzer, 2004, ss. 23-26). Feiles det skal den militære følgelig møte konsekvenser. Samfunnet forventer at de militære kan jobben sin og at etiske retningslinjer følges.

Profesjonsutøverne får altså sin autoritet gjennom spesifikk høyere utdanning og holdes til en høy faglig og etisk standard. Medlemmene av profesjonen tilegner seg kunnskap og ferdigheter gjennom utdanning og praksis og er hele tiden gjenstand for evaluering og kritikk fra det samfunnet som de tjener. Oppsummert så skal vi som militære profesjonsutøvere «kjempe for det vi har kjært og dø om så det gjelder», som det heter i salmen. Det skiller oss fra alle andre profesjoner og yrker.

Forståelse av profesjonen

Når jeg skal beskrive hvilke krav jeg stiller til meg selv og mine kolleger, være seg spesialister eller offiserer, tenker jeg på tre funksjoner. Først må vi forstå profesjonen og dens særegenhet. Den militære profesjons særegenhet er krig. Krig handler om organisert bruk av vold for å oppnå en politisk målsetning. Det gjøres derimot i en ramme der motstanderen også bruker organisert vold for å oppnå sine målsetninger. Det ender opp i en kamp mellom viljer. Dette gjør også at vår profesjon ikke kan følge en realfaglig logikk, der x innsats gir y effekt.

I utgangspunktet så er det fundamentalt umulig å si hvor mye vold som utøves etter at første skuddet er løsnet og kampen er i gang. Da er det opp til vår profesjon å holde kampen gående og skape resultater som politikerne kan bruke i sitt virke. Jeg vil nok få en del motbør, også fra kolleger i Forsvaret, med denne beskrivelsen. Mange vil nok poengtere at slettes ikke alt i Forsvaret handler om voldsbruk. Det finnes en rekke funksjoner av mer «fredelig» art. Det er riktig. Samtidig vil jeg hevde at alle ansatte i Forsvaret må kunne redegjøre direkte eller indirekte for hvordan de bidrar til kampkraft – og dermed organisert voldsanvendelse. Kan de ikke det er jeg usikker på om de er en del av den samme profesjon jeg er med i.

Det paradoksale med vår profesjon er at vi lykkes best når vi slipper å utøve den. Samtidig er det en direkte sammenheng mellom vår evne og vilje til å utøve den og sjansen for at vi må. Jo bedre rustet vi er for krig, jo mindre sjanse er det for at vi blir rammet av en. Tar vi for store sjanser og blottlegger oss vil andre kunne utnytte det.  Forståelse av profesjonen anser jeg som et livslangt kall som ingen er garantert å oppnå. Krig er en lunefull mester og vi dens elever. Det er ikke mulig å oppnå forståelse uten å lese, studere og reflektere. Gjerne også skrive. Det har vært skrevet om krig i mange tusen år – noe som ofte kalles for en 5000 år kollektiv hukommelse. På lik linje med at vår profesjon må holde seg i fysisk form må vi også holde oss i intellektuell form. Som med styrke så hjelper det lite å stikke på gymmen å løfte benkpress i åtte timer, for deretter å tro at man blir sterkere. Det kreves konsistens – gjentagende aktivitet. Det gjelder også det intellektuelle. Man blir ikke spesielt bedre til å forstå av å sette av en søndag til å lese Clausewitz fra perm til perm. Det må gjøres jevnlig, gjerne litt hver dag. Om ikke annet så må utdanningsinstitusjonene våre inspirere til lesing, ved å gi litt innblikk og noe oversikt over tilgjengelig litteratur.

Anvendelse av militær makt

Etter forståelse er det vesentlig at vi har et faglig høyt nivå på utførelsen av yrket. Vi må kunne anvende mennesker, våpensystemer og avdelinger på en slik måte at vi kan vinne over motstanderens tilsvarende kapasiteter. Vi kan aldri bli størst eller ha det beste utstyret. Men vi har forutsetning for å bli best. Gjennom god utdannelse og karrierelang trening viser vi gang på gang at våre soldater, ledere og avdelinger har høyt internasjonalt nivå. Anvendelsen er kanskje det som opptar de fleste og etter hvert som vi klatrer i grad øker både ansvar og kompleksitet. Funksjonen utvider seg gradvis fra å beherske driller og teknikker til det myteomspunne begrepet operasjonskunst.

Det er viktig for oss soldater å kunne skyte og treffe et annet menneske, slik at dette enten blir lemlestet eller drept. Skulle situasjonen bli kritisk må vi også vite hvordan vi bruker bajonetten til å rive opp de bløte organene i motstanderens mageregion, halsgrop eller innside av lår – der de store pulsårene befinner seg. Vi må heller ikke bli overrasket over at bajonetten kan kile seg fast mellom motstanderens ribben og at det kreves litt kraft å trekke den ut igjen. Videre må vi kunne angi en fiendtlig posisjon slik at vi med bombekastere, artilleri eller fly kan treffe et mål. Et mål er som regel en kombinasjon av militært utstyr og soldater. En stridsvognskytter må kunne treffe mål på flere kilometer med riktig ammunisjon som bryter gjennom fiendens pansring og river opp menneskene på innsiden slik at de enten brenner eller blør i hjel. Selv langtrekkende missiler, som synes å være svært tiltrekkende på mange, skal kunne ødelegge materiell og drepe mennesker. Aller helst vil vi både ødelegge materiellet og skade eller drepe soldatene som benytter det. Da unngår vi at soldatene kan få tilført nytt materiell og fortsette kampen. Samtidig må vi ikke verken bli overrasket eller handlingslammet når fienden gjør det samme mot oss – og våre soldater blir drept eller lemlestet. Det må vi håndtere.

Vi må derimot ikke gå i fellen og fokusere på en enkelt soldat, stridsvogn eller missil og hvilken skade disse kan påføre fienden. Krig er organisert maktbruk av en viss størrelse og utføres gjennom operasjoner der større formasjoner utgjør kampkraften. Under et angrep jeg var med på i Irak brukte min partneravdeling – en brigade på om lag 1000 soldater - hundrevis av flybomber og artillerigranater mot under 100 IS-krigere i mange dager før de gikk inn i byen. Soldatene ryddet hus for hus, gate for gate og kvartal for kvartal. Noen av våre partnere ble sprengt i fillebiter av motstanderens komplekse improviserte bomber. Noen ble drept og skadd av avansert våpensystemer. Motstanderen tok derimot større tap. Etter to og en halv måneds strid ble de siste områdene tatt tilbake og den irakiske statsministeren erklærte IS for militært slått. Militær maktbruk førte til politisk gevinst.

Kunsten å planlegge og lede operasjoner er det absolutt største og mest komplekse innenfor den militære profesjon. Operasjonskunst handler om å sette taktiske handlinger og operasjoner sammen i et system for å nå strategiske målsetninger. De strategiske målsetningene settes av politisk nivå og skal løses av diplomatiske, økonomiske og andre statlige virkemidler sammen med de militære. Dette stiller strenge krav til både anvendelse av militærmakt og forståelse for samfunnets totale maktmidler. Samtidig ligger det et fremtidsaspekt i vår profesjon. En ting er å løse krevende oppgaver i dag, med gjeldende organisasjon, teknologi og konsept. En annen er å løse antatt fremtidige oppgaver, der motstanderen har endret sin organisasjon, teknologi og konsept.

Utvikling

Vi som ledere og medlemmer i profesjonen må bidra til utvikling. Det gjør vi gjennom å akkumulere erfaring og gjøre kvalifiserte vurderinger om gjeldende teknikk, taktikk, prosedyre, teknologi, lederskap og kvalitet er tilstrekkelig for å møte utfordringene vi står overfor i fremtiden. Ofte gjøres dette gjennom egne institusjoner som våpenskoler og Forsvarets forskningsinstitutt. Jeg vil dog slå et slag for både krigs- og stabsskolene når det gjelder utvikling. Det er i slike miljøer der kvalifiserte medlemmer av profesjonen får faglig påfyll, blir utfordret og har tid og mulighet til å tenke lange tanker.

Noe av det beste som har skjedd meg rent faglig er at jeg fikk mulighet til å gå det som en kort periode ble kalt Krigsskole 2. Det var 2 år med fordypning innenfor strategi, taktikk og operasjoner. Stort pensum, store krav og tid til refleksjon. Her fikk vi i relativt ung alder bryne oss på kompliserte spørsmål. I mindre grupper fikk vi diskutere med både nasjonale og internasjonale fagpersoner fra øverste hylle. Så får det stå sin prøve at dette fantastiske programmet ble kvalt i profesjonskampen mellom krigsskolene og stabsskolen.

Kombinasjonen av god utdanning og erfaring gjennom praksis er avgjørende for utvikling. Praksis er både vanlig øving og trening her hjemme, gjerne sammen med allierte, og deltagelse i krevende internasjonale operasjoner. Som en brannmann blir bedre av å slokke branner, en kirurg blir bedre av å operere pasienter blir også vi militære bedre av å løse skarpe militære oppdrag. Med jevnt påfyll av kompetanse, både akademisk og praktisk, må vi sørge for at vi evner å utvikle Forsvaret slik at vi stadig vekk blir bedre. Både til å løse dagens og fremtidens oppgaver. Det krever dyktige og dedikerte profesjonsutøvere som har riktig balanse mellom utdanning og erfaring.

Avslutning

Det er politikernes ansvar å gi oppdrag, legge ambisjoner og avsette ressurser. Beslutningen om en ny utdanningsmodell er tatt. Uavhengig av hva som var rasjonalet bak er det nå den nye utdanningsorganisasjonen som definerer vår profesjon. Harald Høibacks kritikk er antageligvis berettiget. Samtidig er den noe kontraproduktiv. For meg spiller det ikke så voldsom stor rolle hva som egentlig lå til grunn. Jeg er mer opptatt av hvordan profesjonen som helhet må se fremover. Vi står overfor enorme utfordringer som kun kan løses av dyktige personer med evne og vilje til å ta ansvar. Det krever noe av oss alle. Vi må finne gode løsninger, dyrke en profesjonskultur på alle nivåer der det er tøft å være god. God i min forståelse er riktig balanse mellom kriger og akademiker - praksis og teori – der den enkelte sørger for å forstå profesjonen, kan anvende styrker og bidra til utvikling.

Vi må sikre at Forsvaret er og blir et sted som tiltrekker seg talenter, som gis næring gjennom en kombinasjon av god utdanning, relevant praksis og tilstrekkelig utfordringer. Vi kan alltids gjøre ting annerledes. Vi kan alltids ønske oss andre løsninger. Vår profesjon er derimot for viktig til at vi kan ta oss råd til å bli for nostalgiske og bruke tid på hvor bra ting var før, eller for drømmende om hvordan ting kunne ha blitt. Vi må løfte i flokk og sammen sørge for at det vi har og det vi skal få formes slik at vi fortsatt kan svare ut det kravet som stilles til oss både i kommandokjeden og av det samfunnet vi tjener. Vi må få Forsvaret til å virke. Skulle det derimot vise seg at vi har prøvd alt vi kan og resultatet ikke svarer til forventningene så blir det et politisk ansvar. Vår profesjon kan da med god faglig integritet gjennom Forsvarssjefen gi et godt råd for fremtidig endring. Har vi ikke prøvd, ligger ansvaret hos oss og vi har kanskje brutt en av forutsetningene for profesjonen.


Foto: Kandidater ved Forsvarets opptak og seleksjon vinter 2019 (Mads Suhr Pettersen / Forsvaret)


Bibliografi

  • Huntington, S. P. (1957). The soldier and the state. Cambridge, Massachusets: The Belkknap press of Harvard university press.
  • Walzer, M. (2004). Arguing about war. New Haven: Yale university press.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.