Om man skal uttale seg med kredibilitet om konflikter i dagens globaliserte og digitale verden bør man ha rett utdanning og relevant profesjonell erfaring - John Robb oppfyller begge kravene. I hans første bok fra 2007, Brave New War: The Next Stage of Terrorism and the End of Globalization, adresserer John Robb fremveksten av småskala «gjør-det-selv» terrorisme som han mener vil være en større trussel for vestlige stater enn de store sentralt planlagte angrepene som de virker mest opptatt av i dag. Budskapet til forfatteren er at i nåtidens globaliserte verden, preget av nettverk og komplekse menneskelige systemer, kreves det en helt annen forståelse av begreper som forsvar, angrep, aggresjon og sikkerhet. Bokens styrke ligger i beskrivelse av nåtidens fiender og det pragmatiske båndet mellom ideologi og kriminalitet de deler.
Forfatteren har en variert bakgrunn som spenner fra ingeniørfag, amerikanske spesialstyrker og næringslivet. Han er utdannet ingeniør og pilot i US Air Force, jobbet i US SOCOM som mission commander og mission planner, gjort videre karriere som analytiker om digitale trender, og ledet teknologiselskaper i Silicon Valley under perioden når sosiale medier gjorde sitt inntog (s. xv). I dag er han selvutnevnt militærteoretiker og kommenterer regelmessig begivenheter i nyhetsbildet som kan relateres til opprør eller terrorisme på hans egen blogg og twitterkonto Global Guerrillas.
Boken består av 3 deler, først redegjør forfatteren for nåtidens konflikter, deretter skisserer han fiendens modus operandi, og i siste del tegner han et dystert bilde av fremtiden samt legger frem sitt forslag til ny tilnærming til sikkerhet.
I likhet med andre etablerte akademikere som skriver om nåtidens konflikter, påpeker Robb at mellomstatlig krigføring er usannsynlig, og at der er trusselen fra statsløse grupper som er størst. Han betegner denne gruppen for the terrorist-criminal symbiosis og argumenterer for at de har utviklet metoder for å kjempe mot nasjonalstater uten å ty til masseødeleggelsesvåpen. Han kaller metoden for systems disruption som går ut på å angripe kritiske noder i nettverket (strøm, olje, vann, gass, og annen infrastruktur). Hensikten er å undergrave statens legitimitet og “drive it to failure by keeping it from providing the services it must deliver in order to command the allegiance of its citizens.” I motsetning til det vi stadig hører om for eksempel IS’ ambisjon om å etablere et eget kalifatet, er målet til disse gruppene å skape såkalte failed states, ikke erstatte dem. «It is not a war with us over the replacement of the state but over who controls the power a state exercises» (s.20).
I del 2 introduserer forfatteren begrepet Open Source Warfare for å beskrive nåtidens fiendtlige metoder. Kort fortalt er det når mange grupper går sammen i ett nettverk for å beseire en større fiende. Han trekker paralleller til dataverden hvor en rekke programvarer stadig videreutvikles av frivillige digitale samfunn. Forfatteren hevder at «the source code of warfare is available for anyone who is interested in both modifying and extending it. This means the tactics, weapons, strategies, target selection, planning methods, and team dynamics are all open to community improvement” (s.116). Videre påpeker Robb at Open Source Warfare-nettverk er meget oppfinnsomme og at det er enkelt å utvikle og spre innovasjoner blant medlemmene. De trenger ikke et eneste operasjonelt geni, bare et stort antall gjennomsnittlige medlemmer som jobber sammen. I følge forfatteren er det blant annet derfor at IED-teknologien bestandig greide å overkomme vestlige mottiltak.
Del 2 fremstår også som styrken i boken. Selv om begrept Open Source Warfare ikke ser ut til å ha spredt seg, valideres John Robbs analyse. På sannsynligvis uavhengig måte, kommer en rekke etablerte navn i akademia frem til lignende observasjoner noen år etterpå, f.eks i: The Accidental Guerrilla av David Kilcullen eller The Insurgent Archipelago av John Mackinlay - begge fra 2009.
I den siste delen argumenterer Robb for at den fremtidige tilnærmingen til sikkerhet må i større grad desentraliseres for å kunne konkurrere med fiendens Open Source Warfare. Han påstår at moderne stater er for sentraliserte og beslutningsprosessen for tungrodd til å kunne reagere med noen form for troverdighet. I fremtiden vil vi måtte leve med hverdagslig terrorisme fordi «we are unable to decapitate, outsmart, or defend ourselves against global guerrillas, naturally occurring events and residual nationalism from causing cascades of failure throughout the global system» (s.182). Forfatteren mener at tilnærmingen til sikkerhet heller være «affordable, efficiently allocated, broad-based and participatory» (s.163) – altså ligne i større grad på motstanderens Open Source Warfare. Ved å organisere sikkerheten på en måte som er nærmere befolkningen, både på et geografisk og personlig plan, vil man utvikle dynamic decentralized resilience (s.164). Robb ser for seg at bydeler og forsteder vil i større grad ta ansvar for egen sikkerhet og infrastruktur for å gjøre seg uavhengig fra den sårbare sentraliserte infrastrukturen, og dermed oppfylle den sosiale kontrakten som samfunnet det beskytter avhenger av. I fremtidsvisjonen han skisserer i siste kapittel ser han for seg at alle disse grupperingene vil eksistere sammen i et stort nettverk som «will become as powerfull as the networks arrayed against us» (s.188).
På tross av et overbevisende argument har boken svakheter. For det første er kildehenvisningene til forfatteren svært knappe. Forfatteren er ikke konsekvent i det han velger å legge frem kilde for og dermed står flertallet av hans påstander uten belegg. Forfatteren redegjør heller ikke for dette valget og følgelig fremstår argumentet hans bygget på subjektive observasjoner.
Forfatterens redegjørelse for fremtidens konflikter ligner også mye på allerede etablerte teorier. Innen akademia er det noen utvalgte teorier om krigføring som trender, de meste kjente er Fourth Generation Warfare (1989) av William S. Lind og Thomas X. Hammes, Non-Trinitarian Warfare (1991) av Martin Van Creveld, Post-Heroic Warfare (1995) av Edward Luttwak, New Wars (1999) av Mary Kaldor og Herfried Münkler, og War Amongst the People (2005) av Sir Rupert Smith. Blant disse låner forfatteren kun visse deler fra førstnevnte, som også har vist seg å være den mest kontroversielle på grunn av dens selektive tolkning av historie. Interesseområdet til forfatteren, som han fortsatt daglig skriver om, tilsier at han bør ha kjennskap til disse etablerte teoriene. Dermed bør man kunne forvente at boken som er publisert etter lanseringen av samtlige teorier i alle fall gir dem ett anerkjennede nikk.
Balansen mellom subjektive observasjoner og forskning om opprør og terrorisme er for skjev. En bok som omhandler væpnede grupper i konkurranse med stater har fordelen av å kunne bygge på en bred plattform. Skildringer om opprør kan spores tilbake til 400 f.Kr og det eksisterer egne felt om dette innen akademia som publiserer i dedikerte tidsskrift. Vitenskapen om opprør samler seg også rundt sentrale individer som tok seg tid til å formulere deres idéer om motstand og endring av status quo. Noen av de mest kjente er Che Guevara, Bakunin, Mao, Marighella, m.fl., og siden 2001, Osama Bin Laden. Det er svært uheldig at forfatteren kun er innom sistnevnte og viser lite annerkjennelse av de etablerte teoriene. Det eneste sporet man ser av disse er under redegjørelsen for Fourth Generation Warfare, men koblingen til opprør er fraværende. Selv om boken omhandler nåtidens opprør, er det lite i opprørets natur som har endret seg – digitale medier og annen moderne teknologi forblir nye verktøy for å oppnå en endring av status quo. I mangel på referanser til eksisterende forskning fremstår dermed boken hovedsakelig bygget på subjektive observasjoner – en bedre balanse etterlyses.
Boken anbefales på grunn av forfatterens analyse av fienden - selv 13 år etter publisering fremstår den relevant.
