«Heltedyrkelsen er sterkest der respekten for enkeltmenneskets frihet er minst»[1] uttalte Herbert Spencer, en engelsk filosof fra 1800-tallet. Han var for øvrig også den første som brukte uttrykket «survival of the fittest», noe Charles Darwin stjal berømmelsen for. Nok om det.
I sitt debattinnlegg «Om å dyrke heltedyrkelsen» kritiserer Harald Høiback premisset til kronikkforfatterne av «Helten er ikke alltid en mann». Han mener de tre opererer med et for snevert syn på hva en «helt» egentlig er. Generalsekretæren i Polyteknisk Forening og juryen for «Årets Forsvarskvinne» etterlyser nemlig flere kvinnelige filmhelter i kategorien ‘krigsporno’, noe Høiback tolker som at de indirekte hevder at helter først og fremst er de som utfører dramatiske, militære topprestasjoner, et syn han oppfatter som gammeldags. Denne generelle skepsisen til heltedyrkelse har han også uttrykt tidligere, blant annet i debattinnlegget «Årets forsvarsmann 2026», som utløste en solid replikk fra Amanda Schjelderup.
Jeg er enig med begge debattinnleggene, til et visst punkt. Men det er to ulike diskusjoner om hva helter bør være og hvordan helter bør brukes. De tre «musketerene» vil flytte spotlighten, mens Høiback vil dimme den.
Priser som «Årets Forsvarskvinne» øker synligheten og likestilling i Forsvaret, og kan dermed styrke rekrutteringen. Slike heltefortellinger er et verktøy for strategisk kommunikasjon. Samtidig blir det fort krampaktig dersom historiske filmer tar for store kunstneriske friheter for tilpasse seg samfunnets mangfoldambisjoner. At de fleste krigshelter er menn, henger jo kun sammen med at det stort sett er menn som har ført krigene, og at det bare er 11 år siden Norge innførte allmenn verneplikt for kvinner. Det egentlige spørsmålet der er kanskje hvorfor vi de siste fem årene har fått en ny storsatsing om okkupasjonstiden hvert eneste år. Den kritikken treffer heller Norsk Filminstitutt, som trolig vil svare «hvorfor endre på en vinneroppskrift», særlig så lenge de fleste nordmenn har en slektning med kobling til krigen. Det skader også neppe at kostymelageret allerede er fullt av tyske og norske herreuniformer. Men dette er egentlig en avsporing.
For heltedyrkelse er ikke et biprodukt av krig. Det er et nødvendig virkemiddel.
Krig er, og har alltid vært, en aktivitet der mennesker forventes å ta betydelig risiko, i ytterste konsekvens å dø. Det er vanskelig å rekruttere til en slik virksomhet med henvisning til stillingsbeskrivelser. Så når Høiback ser på heltedyrkelse som en unødvendig glorifisering og som kan føre til en nedvurdering av «vanlig innsats» som også er helt essensielt for å få hjulene i krigen til å gå rundt, overser han spørsmålet om hvorfor den finnes. Historikeren kan nok med bedre sikkerhet enn meg gi et eksakt tall på norske soldater som ofret livet sitt under andre verdenskrig, men bare i løpet av den kalde krigen døde til eksempel 161 kampflygere i Luftforsvaret.
Det sier seg det selv at tjenesten må pakkes inn som noe mer enn en jobb. Den må gis mening. Den må gis bling og flash, heder og ære. Og når unge mennesker dør i tjeneste, holder det ikke å si at «de var en del av et system». Vi sier at de var helter. Ingen melder seg frivillig til statistikk. De melder seg til historier.
Det samme gjelder i mindre dramatisk form også i fredstid. De som sitter i toppstillinger i Forsvaret bruker store deler av livet sitt på møter, ansvar og beslutninger med konsekvenser langt utover dem selv. Man kan si mye tøft om trefninger med våpen, men det kan være minst like krevende å manøvrere en smalltalk på attachétreff. Outlook-kalenderen rekrutterer ingen til brigaderstilling. Da må det også følge med status, symboler og synlighet, som å få trynet sitt på intranettsiden i ny og ne, eller i en gullramme i en sliten kontorgang.
Høiback har utvilsomt rett i én ting: Heltene er flere enn dem vi lager film om. Problemet er bare at han dermed også antyder at vi kan klare oss uten heltedyrkelsen. Heltedyrkelsen er ikke en overflødig glorifisering. Det er en forutsetning for at mennesker skal være villige til å bære de kostnadene krig, og til dels også fred, krever.
Når vi en gang i fremtiden lager filmer om tredje verdenskrig, og kvinner fortsatt ikke er representert, skal jeg, så fremt jeg overlever, stå i bresjen og klage høylytt. Men frem til det, kan det være greit å huske at problemet kanskje ikke først og fremst er hvem vi gjør til helter, men hvorfor vi trenger dem.
REFERANSER
[1] Social Statistics (1850), del 4, kap. 30. “Hero-worship is strongest where there is least regard for human freedom”
Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret
